Det er en iboende risiko ved å velge side blant imperiale faksjoner som kjemper om makten.
Av alle stater (og folk) i Europa som burde være forsiktige med å ta side i imperiale maktkamper og dermed risikere massiv gjengjeldelse, burde Tyskland ha muskelminne fra Romerrikets tid. Likevel har de i løpet av den siste måneden gjort det klart hvem de foretrekker skal vinne i det som kan være det mest avgjørende valget i vår levetid, et som har potensial til å forme vår tid permanent. Flere ganger, og ofte så udiplomatisk og eksplisitt som mulig.
Les også: Lyspunktet i det britiske kaoset
Det gir mening på en kortsiktig, men presserende måte. Av alle stater hvis relative posisjon i verdensordenen er bestemt til å endre seg hvis USA trekker seg tilbake fra Europa, vil Tyskland bli hardest rammet. Det har vært den største fordelstakeren av verdensordenen etter den kalde krigen… men i motsetning til en tidligere epoke har det ikke bare vært en gratispassasjer på amerikansk sikkerhet og orden, men også, som et protektorat, belærende preket til hegemonen fra en posisjon av kulturell og politisk overlegenhet. At Tyskland har kunnet gjøre dette, er bare fordi det hittil har vært tverrpolitisk samarbeid mellom atlantister på både høyre og venstre side.
Men gitt den strukturelle endringen i amerikansk politikk, er de dagene sannsynligvis over, og selv om Trump bare er én mann, er trumpismen i seg selv en strukturell reaksjon som vil vedvare. Og som en annen florentiner som ble romer minner oss om, er det en iboende risiko ved å ta side mellom imperiale fraksjoner som kjemper om makten.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Trump lover full ansvarlighet i utenrikspolitikken – Ryster makteliten i DC
