Fra Caesar III til Total War har Roma blitt et av videospillenes mest seiglivede universer. Men bak legionene, marmoren og erobringene ligger også forestillinger om makt, orden og sivilisasjon.
Kortversjonen
- Videospill har lenge brukt Romerriket som et sentralt univers, formet av Hollywoods visuelle klisjeer fra peplumfilmene.
- Titler som Caesar III og Total War lar spillere oppleve imperialismen innenfra gjennom bygging, administrasjon og erobring.
- Spillmekanikken i titler som Civilization gjenskaper ofte romernes ideologiske retorikk om å bringe sivilisasjon til barbarene.
- Moderne spill som Expeditions: Rome forsøker å nyansere bildet ved å vise de menneskelige konsekvensene av militære valg.
- Romersk historisk symbolikk utnyttes i politisk retorikk, og skaper tilhørende kontroverser om historisk nøyaktighet i spillmiljøene.
Det er ubestridelig at videospillenes billedverden skylder de historiske storfilmene mye. Men det er langt fra nok til å forklare Romas stadig fornyede dominans over forestillingsverdenen vår. Heller ikke hvorfor så mange spill insisterer på å la oss «spille» imperialismen. Kan selve spillmekanikkene – bygging, erobring og administrasjon – romme en mer eller mindre tilslørt ideologi? Hypotesen som følger, er at videospillet, ved å la oss spille imperiet, ikke nøyer seg med å illustrere fortiden: Det viderefører dens logikk og gjør den tilgjengelig for nye appropriasjoner som langt fra er uskyldige.
Peplumfilmen som matrise
Før noen i det hele tatt legger hånden på en spillkontroller for å ta kommandoen over en romersk legion, finnes bildene allerede. Det romerske kulisseuniverset er for lengst etablert og sementert gjennom mer enn et halvt århundre med Hollywood-film. De store produksjonene fra peplumfilmens gullalder, fra Quo Vadis (1951) via Ben-Hur (1959) til Spartacus (1960), utviklet en visuell grammatikk som var like kunstig som den var overbevisende: overdådige mengder hvit marmor, enorme hærer i pappmasjé, store rovdyr og barbariske soldater som føres inn til sirkuslekene … Hver klisjé har sitt eget velkjente festmotiv. Filmens Roma er på ingen måte arkeologenes og historikernes Roma, men et Roma som minner mer om et tivoli. Det er derfor ingen tilfeldighet at videospillene overtar denne ikoniske prakten. På sett og vis har de verken midlene eller viljen til å frigjøre seg fra den. Pikslene gjengir ganske naturlig en tidvis billigere versjon av et folkelig massespektakel.
Les også: Da jernbanestasjonene ble utformet som katedraler 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
