To gassrør, én maktkamp om Sahel

source_url:

Kampen om fremtidens energikorridorer gjennom Afrika skjerpes i takt med Europas jakt på alternativer til russisk gass. I sentrum står to rivaliserende prosjekter som kan omforme maktbalansen i Sahel.

30. august 2026 lander fire Su-30-jagerfly fra det algeriske luftforsvaret på flyplassen i Niamey. Med dem følger et Iljusjin Il-78-tankerfly og et Il-76-transportfly lastet med helikoptre. Scenen kan ved første øyekast virke ordinær for en regional stormakt, men det er den slett ikke. Siden uavhengigheten i 1962 hadde Algerie holdt fast ved en regel landet aldri tidligere hadde brutt: Landets væpnede styrker skulle ikke settes inn utenfor eget territorium. Doktrinen bygget på alliansefrihet, en sterk suverenitetsforståelse og minnet om en frigjøringskrig som hadde gjort prinsippet om ikke-innblanding nærmest hellig. Nå sender den samme hæren, i løpet av én morgen, kampfly for å støtte et utenlandsk regime.

Regimet det gjelder, gjør paradokset enda større. General Abdourahamane Tiani har styrt Niger siden statskuppet 26. juli 2023, da president Mohamed Bazoum ble styrtet og Frankrike drevet ut av landet. Den gangen fordømte Alger kuppet uten forbehold og betraktet det som en farlig smitteeffekt langs landets sørlige grenser. Tre år senere kommer Algerie kuppmakeren til unnsetning. I mellomtiden hadde et forsøk på motkupp 28. og 29. august 2026 truet Tiani, og Algerie svarte med militærmakt. Hvordan kan en slik helomvending forklares? Svaret finnes på et kart – og på dette kartet i to linjer som krysser Sahara.

Et skifte med dype røtter

Disse to linjene er to gassrørledninger, og de skal transportere den samme gassen: gass fra Nigeria, som har Afrikas største reserver, anslått til mer enn 210 billioner kubikkfot. I flere tiår har spørsmålet vært hvordan denne ressursen skal fraktes til Europa, et betalingsdyktig marked som etter bruddet med Moskva er på desperat jakt etter alternative leverandører. To geografiske løsninger står mot hverandre. Den første fører gassen nordover over land gjennom Sahara til Algerie. Den andre følger Atlanterhavskysten til Marokko. Land mot hav. Alger mot Rabat. Hele Sahels geopolitikk utspiller seg i dette alternativet.

Les også: Hvorfor står forholdet mellom Marokko og Algerie fast?

«Land mot hav. Alger mot Rabat: Hele Sahels geopolitikk utspiller seg i dette alternativet.»

For Algerie har landprosjektet et navn: Trans-Saharan Gas Pipeline, TSGP, også omtalt som NIGAL. Ideen går tilbake til 1980-årene og den mellomstatlige avtalen til 2009, men prosjektet lå nærmest brakk i nesten tjue år, fanget mellom ustabilitet i Sahel og diplomatiske rivaliseringer. Statskuppet i Niger i 2023 førte til et kraftig kjøligere forhold mellom Niamey og Alger og så ut til å begrave prosjektet enda en gang. Det er tøværet mellom partene som nå endrer alt. I november 2025 sender Tiani en gratulasjon til Tebboune i forbindelse med markeringen av den algeriske revolusjonen. I januar 2026 reiser Algeries energiminister Mohamed Arkab til Niamey sammen med toppsjefen i Sonatrach. 16. februar blir Tiani mottatt i Alger. De to lederne kunngjør sammen at gassrørledningen skal gjenopplives, samtidig som sikkerhetssamarbeidet skal styrkes. De to sakskompleksene er nå blitt ett.

Det den algerisk-nigerske forsoningen stadfester, er en enkel, men nådeløs ligning. Landtraseen er verdiløs uten sikkerhet, og sikkerheten avhenger av stabile regimer langs Algeries sørlige grenser. En gassrørledning på mer enn fire tusen kilometer kan verken bygges – og langt mindre forsvares – i et område preget av krig. Med dette utgangspunktet kan hele Algeries diplomati i 2026 leses som brikker i den samme mekanismen.

Traseenes logikk styrer diplomatiet

Se på forsoningen med Mali. I femten måneder hadde Alger og Bamako vendt ryggen til hverandre, etter at den maliske juntaen anklaget Algerie for å støtte tuaregopprørerne nord i landet. 10. juli 2026 kom helomvendingen: De to hovedstedene kunngjorde at ambassadørene skulle vende tilbake og luftrommene gjenåpnes. Dette tøværet er ikke en gratis gest av velvilje. Det kommer dagen etter en seier for maliske styrker, støttet av deres russiske partnere, nord i landet, og er også et svar på press fra Moskva, som ønsker å bringe sine to allierte i Sahel nærmere hverandre. Fremfor alt tjener det gassrørledningen direkte: Landtraseen trenger et stabilisert Mali like mye som den trenger et stabilt Niger.

Les også: Storoffensiv ryster militærjuntaen i Mali 🔒

Deretter kommer beslutningen med de tyngste konsekvensene: å oppgi tuaregene. I årevis hadde Algerie opprettholdt et innflytelsesforhold til tuaregbevegelsene i Sahel, både som et middel til å ivareta sin strategiske dybde og til å kontrollere sin egen tuaregbefolkning i Hoggar. I dag har disse bevegelsene blitt et hinder. De kjemper mot juntaene i Bamako og Niamey – de samme regimene Alger trenger for å sikre korridoren. Valget er derfor tatt, og det er brutalt: Algerie svikter langvarige allierte. Beregningen er at ingen stormakt vil komme dem til unnsetning, og at de uten et sikkert bakre område gradvis vil bli marginalisert. Det er et kaldt regnestykke, og ikke uten risiko, for et opprør som blir forlatt, kan også utvikle seg i ukontrollerbar retning.

Utplasseringen av jagerfly i Niamey inngår i den samme logikken. Det dreier seg ikke om en impulsiv beslutning, men om å beskytte en investering. Allerede i februar 2026 fulgte Alger gjenopplivingen av gassrørledningen med en strøm av gaver til Niamey: et kraftverk, oljesamarbeid i Kafra-blokken, modernisering av energiinfrastrukturen, leveranser av flydrivstoff og militærhelikoptre. Den militære støtten i august er bare en forlengelse av denne politikken. Man bygger ikke en gassrørledning til tretten milliarder dollar for deretter å la et motkupp velte regimet som garanterer at den kan passere.

To geografier, to motsatte strategiske veddemål

Overfor det algeriske prosjektet står det marokkanske, og det er her geografien blir strategi. Den afrikanske Atlanterhavsgassrørledningen, AAGP, følger Afrikas vestlige kystlinje over nesten 6 800 kilometer. Den starter i Nigeria, passerer tretten kyststater og fortsetter nordover til Marokko, der den skal kobles til Maghreb–Europa-rørledningen, som allerede er knyttet til Spania. 19. juli 2026, under et toppmøte i Freetown, undertegnet statslederne i Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater den mellomstatlige avtalen som løfter prosjektet fra å være et bilateralt initiativ mellom Rabat og Abuja til et regionalt prosjekt godkjent av hele Vest-Afrika. Gesten er like politisk som den er energipolitisk.

Les også: ECOWAS vil ta kontroll over egen sikkerhet

Forskjellen mellom de to traseene er ikke teknisk, men strategisk. Landtraseen tvinger Algerie til å krysse de mest ustabile delene av Sahel, fra Nord-Nigeria til ørkenområdene i Niger og Mali. Den krever at et fiendtlig kontinentalt rom pasifiseres, sikres og bringes under kontroll. Atlanterhavstraseen omgår derimot denne ustabiliteten via havet. Den bygger på havnen i Dakhla, i marokkansk Sahara, som bygges ut til et stort logistisk knutepunkt for Vest-Afrika, og på Atlanterhavsinitiativet, der Rabat tilbyr de innlandsstengte Sahel-statene – Mali, Niger, Burkina Faso og Tsjad – tilgang til havet. Der Alger må kontrollere et kontinent, trenger Rabat bare å følge en kystlinje. Algeries veddemål bygger på territoriell dybde; Marokkos på maritim åpning.

Begge traseene har sine svakheter. For den transsahariske ruten er svakheten åpenbar: sikkerheten, som må etableres på nytt hver eneste morgen, og som ingen styrke med jagerfly kan garantere over tid. Atlanterhavstraseens svakhet er mindre synlig, men reell: lengden, kostnadene, antallet land den må passere og som må gi sitt samtykke, samt en endelig tilkobling til det spanske nettet som ennå ikke er fullt ut godkjent. Den transsahariske ruten er kortere og kan bygge på algerisk infrastruktur som allerede er i drift; Atlanterhavsruten er politisk tryggere, men enormt krevende å realisere. Ingen av dem har vunnet ennå.

Kartet over de økonomiske aktørene

Bak statene må man se på selskapene og finansieringsaktørene, for det er her den reelle robustheten i hvert prosjekt kan måles.

Landtraseen hviler på et samarbeid mellom tre nasjonale selskaper: Sonatrach for Algerie, Nigerian National Petroleum Company, NNPC, for Nigeria og Société nigérienne des produits pétroliers, Sonidep, for Niger. Det britiske ingeniørselskapet Penspen har fått i oppdrag å oppdatere mulighetsstudiene. Men samarbeidet har ett svakt ledd, og det er finansielt: Niger har ikke midler til å bygge sin del av rørledningen, selv om landet er det uunngåelige transittpunktet mellom Nigeria og Algerie. Omtrent 60 prosent av den samlede traseen, rundt 2 400 kilometer, skal allerede være bygget, hovedsakelig i Algerie og Nigeria. Den nigerske delen er fortsatt flaskehalsen.

Les også: En forsoning mellom Spania og Algerie?

For å lette det finansielle presset forsøker Alger å diversifisere partnerne sine. Italienske Eni, som allerede har investert mer enn én milliard dollar sammen med Sonatrach i andre prosjekter, fremstår som en naturlig europeisk partner, ikke minst fordi Italia er endepunktet for Transmed-rørledningen. EU, som er blitt fratatt russisk gass, følger saken med vedvarende interesse: TSGP kan på sikt tilføre unionen ytterligere 30 milliarder kubikkmeter gass i året.

Finansieringskretsen rundt Atlanterhavsprosjektet er av en helt annen størrelsesorden, og dette kan være prosjektets viktigste fortrinn. Prosjektet ledes av Marokkos nasjonale kontor for hydrokarboner og gruver, ONHYM, under ledelse av Amina Benkhadra, i samarbeid med nigerianske NNPC. Et prosjektselskap med base i Casablanca skal hente inn kapital og tiltrekke investorer, mens en overordnet rørledningsmyndighet skal ha sete i Abuja. Finansieringen involverer allerede et imponerende spekter av aktører: De forente arabiske emirater, Den europeiske investeringsbanken, Den islamske utviklingsbanken og OPEC-fondet for internasjonal utvikling. Rabat har også henvendt seg til Verdensbanken og den amerikanske Export-Import Bank. I tillegg kommer tilstedeværelsen i Marokkos oppstrøms gassvirksomhet av de store internasjonale energiselskapene – TotalEnergies, Shell, Chevron, BP, ExxonMobil og Repsol – samt uavhengige aktører som Kosmos Energy og Chariot, tiltrukket av mulighetene i den marokkanske undergrunnen.

I dette aktørbildet er Frankrikes plass interessant, fordi den gjenspeiler et større maktskifte. Paris er til stede, men diskret, og bare på Atlanterhavssiden, gjennom TotalEnergies’ virksomhet i marokkansk oppstrømssektor. På algerisk side er Frankrike nesten fraværende, ettersom energiforholdet først og fremst er knyttet til Italia. Denne ubalansen forteller en historie: om Frankrikes tilbakegang i Sahel siden 2023. Etter å ha blitt militært drevet ut av Mali, Niger og Burkina Faso vender Frankrike bare tilbake i randsonen, gjennom økonomiske kanaler og utelukkende på den atlantiske siden, mens andre – Russland, Tyrkia, Kina og nå også Algerie med militærmakt – fyller rommet landet har forlatt.

Les også: Militærjuntaenes Sahel og løftene som brast 🔒

Gassen som diplomatisk våpen

Det er viktig å forstå at innsatsen går langt utover rivaliseringen mellom to nordafrikanske naboland. Det som står på spill, er kontrollen over en fremtidig europeisk energikran. Den som kontrollerer transporten av nigeriansk gass, vil få et betydelig pressmiddel overfor Brussel på et tidspunkt der EU desperat forsøker å erstatte russisk gass. For Algerie har dette pressmiddelet dessuten en svært konkret politisk dimensjon. Alger har i flere tiår bestridt Vest-Saharas marokkanske tilhørighet og støttet Polisario-fronten. Å bli Europas foretrukne gassleverandør ville gi Alger et hittil ukjent pressmiddel i denne saken, ved å knytte sin pålitelighet som energileverandør til Europas posisjon i Sahara-spørsmålet. Gassen slutter dermed å være en ren ressurs og blir et diplomatisk våpen, mens hver trase i realiteten tegner opp en egen maktarkitektur.

«Gassen slutter dermed å være en ren ressurs og blir et diplomatisk våpen, mens hver trase i realiteten tegner opp en egen maktarkitektur.»

Det er også derfor Marokko har interesse av at landets egen trase blir realisert: Det handler ikke bare om gassinntekter, men om å forankre Saharas marokkanske tilhørighet i konkrete realiteter ved å gjøre Dakhla til utgangspunktet for en kontinental energikorridor som anerkjennes av tretten afrikanske stater og finansieres av store internasjonale institusjoner. Gassrørledningen blir dermed like mye et instrument for territoriell suverenitet som et økonomisk prosjekt.

Usikkerheten gjenstår – og den er siste ord i denne historien. Å sikre mer enn fire tusen kilometer rørledning gjennom områder der væpnede jihadistgrupper og grenseoverskridende smugling trives, er en nærmest uoverkommelig oppgave. Utplasseringen av jagerfly i Niamey er allerede en knapt tilslørt innrømmelse av dette: Man setter ikke inn kampfly med mindre politisk stabilitet ikke lenger er tilstrekkelig. Ved å oppgi tuaregene og satse på juntaene har Alger foretatt et dristig veddemål – at territoriet kan holdes under kontroll gjennom maktbruk og allianser med militærregimer. Sahels historie, preget av porøse grenser og skiftende lojaliteter, peker snarere i motsatt retning. Alger har valgt kontinentet, Rabat har valgt havet. Det kan godt hende at det til slutt er geografien, mer enn hærene, som avgjør utfallet.

«Alger har valgt kontinentet, Rabat har valgt havet. Det kan godt hende at det til slutt er geografien, mer enn hærene, som avgjør utfallet.»

Marokkos afrikanske doktrine: fra Sahel til Atlanterhavet

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.