Aleppo har lagt krigen bak seg, men freden har ikke fjernet frykten. Tyrkisk innflytelse, økonomisk nød og økende islamisering gjør fremtiden særlig usikker for byens kristne.
Kortversjonen
- Aleppos kristne samfunn opplever dyp uro og usikkerhet preget av demografisk tilbakegang, okkupasjon og nylige islamistiske angrep mot kirker.
- Tyrkia har styrket sin innflytelse i Aleppo massivt gjennom kapital, administrasjon og kontroll over byens gjenoppbygging og næringsliv.
- Syria er rammet av en alvorlig økonomisk krise med galopperende inflasjon og levekostnader som tvinger store deler av befolkningen til ekstrem fattigdom.
- Det nye styret i Damaskus fremmer en konservativ sunnimuslimsk profil og økende moralisering, noe som marginaliserer religiøse minoriteter og kvinner.
- Eksperter frykter at Syria igjen har blitt en sårbar kamparena for regionale stormakter uten enhetlig nasjonal visjon eller varig stabilitet.
En tilbakekomst preget av melankoli og uro
Airbus A320-flyet til Fly Cham landet en halvtime forsinket på rullebanen ved Zvartnots internasjonale lufthavn. De ukentlige direkteflygningene mellom Aleppo og Jerevan ble gjenopptatt 7. november 2025, etter nesten ett års opphold som følge av stengingen og skadene Aleppo lufthavn ble påført under krigen. Rundt meg satt et flertall armenske passasjerer, i tillegg til noen syriske studenter og forretningsfolk. I slike øyeblikk er det vanskelig ikke å tenke tilbake på de utslitte Boeing 727-flyene til Syrian Arab Airlines, prydet med Baath-partiets emblem, som i min barndom og ungdom fløy meg fra Orly Sud (flyplass i Paris, red. anm.) til denne samme byen.
Hvilket Syria vil jeg møte igjen? Det fra de orientalistiske klisjeene, der takviften langsomt rører den varme luften på et sommerlig soverom? Eller et Syria i filler, overlatt til islamistiske bevegelser støttet av Tyrkia og petromonarkiene i Persiabukta? Én ting er i alle fall sikkert: Jeg vil igjen sovne til det velkjente samspillet mellom bilhorn, muezziner og ropene fra vannmelonselgerne. Gjennom et administrativt tryllenummer flyr Airbus A320-maskinene til det nedlagte Cham Wings nå under «det nye Syrias» farger, omdøpt til Fly Cham. Servicen om bord er modernisert, og innflytelsen fra Gulf-statene og Tyrkia merkes helt inn i kabinen. Det er et tegn på at dette nye Syria definitivt har tatt farvel med den totalitære siden av den baathistiske sosialismen.
De kristne – en vedvarende tilbakegang
Landet jeg vendte tilbake til, er fattigere og mer sunnimuslimsk. Ifølge flere ikke-statlige organisasjoner har 80 prosent av de kristne i Syria forlatt landet siden 2011. I Saidnaya, et historisk sentrum for syrisk kristendom ved foten av Qalamounfjellene, har de gresk-ortodokse, syrisk-ortodokse og gresk-katolske menighetene kunngjort at alle offentlige markeringer i august og september avlyses: Kristi forklarelsesdag, Maria himmelfart, korsfesten og festen for den hellige Sofia. Speiderne vil ikke marsjere, og karnevalene blir ikke arrangert. Bønnene vil begrenses til kirkerommene. De lokale kirkesamfunnene fordømmer pågripelser de mener er uberettigede, samt svertekampanjer på internett – en gjenoppblussing av de sekteriske spenningene som oppsto under krigen.
Les også: Kardinal Pierbattista Pizzaballa: Gaza er en katastrofe
«Landet jeg vendte tilbake til, er fattigere og mer sunnimuslimsk.»
Dette klimaet må ses i sammenheng med en rekke angrep som har påført de kristne samfunnene varige traumer. Den 22. juni 2025 ble den gresk-ortodokse Mar Elias-kirken i Douweila-bydelen i Damaskus rammet av et islamistisk selvmordsangrep midt under messen. 30 mennesker ble drept og mange såret. Selv etter 14 år med borgerkrig hadde det vært utenkelig for de syriske kristne at en kirke skulle rammes i selve sitt hjerte. Noen dager senere ble den melkittisk gresk-katolske St. Mikael-kirken i den hovedsakelig kristne landsbyen Al-Sura, nær Suwayda, satt i brann av uidentifiserte angripere. De ødela også flere titalls boliger. I nærheten av Tartus avverget sikkerhetsstyrkene, med hjelp fra innbyggerne i landsbyen Al-Kharibat, et forsøk på et bilbombeangrep mot den maronittiske Mar Elias-kirken. Ifølge hjelpeorganisasjonen Aid to the Church in Need viser disse hendelsene hvor skjør sikkerhetssituasjonen er, samtidig som de sprer økende frykt blant de troende.
Siden Assad-regimets fall i desember 2024 og den Hayat Tahrir al-Sham-ledede islamistkoalisjonens maktovertakelse i Damaskus har Syria dessuten blitt utsatt for hundrevis av israelske luftangrep over hele landet. Samtidig okkuperer den israelske hæren den demilitariserte sonen i sørvest, nær de annekterte Golanhøydene.
Til tross for denne økende sårbarheten fortsetter de kristne å tjene det syriske samfunnet som helhet gjennom sykehusene, skolene og en dynamisk frivillig sektor. Et eksempel er Hope Center Syria, som er etablert i Aleppo, Homs og Damaskus. Senteret ble opprettet i mai 2018 under kirkens beskyttelse og støttes av rundt 15 kristne organisasjoner, blant dem Aid to the Church in Need. Målet er å gjenopplive økonomisk virksomhet som ble avbrutt av krigen, og hjelpe familiene som har blitt værende, med å gjenvinne økonomisk selvstendighet – ganske enkelt for å oppmuntre dem til å bli.
Les også: Iran – en grenseoverskridende mosaikk av mennesker 🔒
Armenerne velger forsiktighetens linje
Tilbakeholdne, avventende og tilbaketrukne: Armenerne i Syria har alltid satset på forståelse og harmoni mellom folkegruppene. De er mindre politiserte enn de gresk-ortodokse og syrisk-ortodokse – hvis to patriarker har sete i Damaskus – og mener at overgangen til det nye styret åpner muligheter som de bør vite å utnytte. Det mangler likevel ikke på grunner til bekymring: Tyrkias kontroll over statsapparatet og økonomien, massakrene på alawitter og pogromene mot druserne vekker frykt for at turen en dag kan komme til dem.
De gresk-ortodokse, som utgjør landets største kristne trossamfunn, har på sin side valgt å trekke seg tilbake. De har problemer med å finne et felles språk med det nye styret, og angrepet mot kirken deres i Damaskus har satt dype spor. Både mediene og myndighetene unnlot dessuten å omtale ofrene som «martyrer» (shahid), og valgte i stedet det mer nøytrale uttrykket «drepte» (qatil). Dette ordvalget er svært betydningsfullt for et samfunn preget av sin arabisk-nasjonalistiske orientering, og som fostret Michel Aflaq, den Damaskus-fødte grunnleggeren av Baath-partiet. Patriark Johannes X la da heller ikke skjul på sin bitterhet overfor president Ahmed al-Sharaa: «Vi er ikke tilfredse med Deres kondolanser.»
På institusjonelt nivå har «avbaathifiseringen» rammet uten nyanser. Enhver embetsmann og ethvert parlamentsmedlem som på nært eller fjernt hold hadde forbindelser til det tidligere regimet, er blitt avsatt. Det nye syriske parlamentet, som holdt sin første sesjon i juli, består for det meste av medlemmer som er direkte utnevnt av overgangspresidenten. Blant dem er den armensk-katolske representanten Lara Qadad Diyarbakeli, en ingeniør fra Aleppo som ikke snakker armensk. Mange innenfor de tradisjonelle strukturene med tilknytning til Den armenske revolusjonære føderasjonen mener at hun ikke egentlig representerer dem. Pragmatismen må likevel råde: Hvem andre kunne i dag ha oppfylt de samme kriteriene?
Jeg husker ordene til pastor Selimian, lederen for det armensk-protestantiske samfunnet i Syria: «Disse myndighetene forventer mye av samfunnet vårt, fordi vi har privilegerte forbindelser til armenerne i Libanon.» Skal dette mellom linjene forstås som et mulig varsel om at Syria på nytt kan legge Libanon under sitt formynderskap?
Les også: Flyttesjau i UD: De forsvunne Midtøsten-arkivene
Tyrkifiseringen av Aleppo
Man må ha vandret gjennom sentrum for å forstå hvor allestedsnærværende Tyrkia er i Aleppo. Millioner av dollar fra Ankara har bidratt til restaureringen av gamlebyen, særlig bygninger og steder fra den osmanske perioden. Tyrkiske myndigheter legger for øvrig ikke skjul på at de mener seg å ha eierskap til disse. Bør man glede seg over dette – eller snarere bekymre seg?
Aleppo, Syrias økonomiske hovedstad, har blitt rammet av flere katastrofer etter hverandre: først plyndringen utført av tyrkiskstøttede opprørere i begynnelsen av krigen, deretter Ankaras delvise demontering av byens industrielle struktur – Tyrkia «forsynte seg av kadaveret», for å si det slik. I motsetning til Damaskus, som beholdt kommunikasjonslinjene til Libanon og Jordan, og Qamishli, den kurdiske byen i nordøst som er forbundet med det selvstyrte irakiske Kurdistan, tilbrakte Aleppo krigsårene avskåret fra omverdenen. I den gamle kristne bydelen Jdeideh, som en gang var et knutepunkt langs Silkeveien, er kirkene blitt praktfullt restaurert, mens håndverksbutikkene forsiktig åpner dørene igjen. Flere deler av den store Aleppo-basaren, den største i hele Orienten, er også restaurert.
På forvaltningsnivå må det imidlertid konstateres at landet er blitt tømt for erfarne embetsfolk. De er erstattet av tjenestemenn fra Idlib som store deler av Aleppos befolkning anser som inkompetente. Den reelle makten ligger i stor grad i hendene på Tyrkia. Gjennom handelskammeret og syriske forretningsfolk som har vendt tilbake fra Tyrkia, har landet i det stille overtatt sentrale stillinger i forvaltningen og skaffet seg kontroll over både økonomien, sikkerhetstjenestene og etterretningen. Sistnevnte arbeider svært aktivt for å sikre stabiliteten til et skjørt styre, som langt fra har samlet Ahmed al-Sharaas mest radikale tidligere kampfeller. De er skuffet over at han ennå ikke har utropt en islamsk republikk.
Les også: Emiratene: mikrostaten som ble en global makroaktør 🔒
Tyrkiske selskaper arbeider blant annet med restaureringen av citadellet og Mechtel-parken, som franskmennene anla i sin tid, i nærheten av osmanske hammamer og moskeer. Den tyrkiske konsulen, som foreløpig holder til på Sheraton-hotellet, opptrer allerede som en slags viseguvernør. Forbindelsene mellom Aleppo og nabolandet Tyrkia er mange – familiære, økonomiske og politiske – og alle avgjørelser av grunnleggende betydning tas nå i Ankara. Enkelte innbyggere i Aleppo mener utviklingen går i retning av et regime etter tyrkisk modell, med Det muslimske brorskapet som forbilde.
Å tjene til livets opphold – en daglig kamp
I Aleppo har våpnene stilnet, men nå må det kjempes på en annen front: mot de kraftig økende levekostnadene. Den sterkt svekkede industrien trenger investeringer som uteblir, med unntak av den pågående tilførselen av tyrkisk kapital. Denne kapitalen drar fordel av den geografiske nærheten og de dype historiske og kulturelle forbindelsene. Prisen er en økende tilslutning til en konservativ sunnimuslimsk modell, blandet med konsumorientert ultraliberalisme.
Legemiddelindustrien, som var selvforsynt før krigen, har kollapset under vekten av utplyndringen utført av Asma al-Assad, den avsatte presidentens kone, og hennes nærmeste krets. Bensinprisene har steget betydelig, noe som viser at spørsmålet om fordelingen av ressursene fra de kurdiske områdene langt fra er løst. Samtidig driver Tyrkia en form for prisdumping i markedet. Lønningene holder ikke tritt med den stadig mer løpske inflasjonen, og 90 prosent av syrerne skal nå leve under fattigdomsgrensen. Det svekkede banksystemet, særlig de private bankene, har tålt overgangen dårlig, ettersom tilliten er blitt varig undergravd. Gjennomsnittslønnen ligger på rundt 1,2 millioner syriske pund, tilsvarende omkring 120 dollar. Strømregningen alene sluker en betydelig del av dette beløpet.
Likevel går livet videre. Folk tar noen dagers ferie ved middelhavskysten, i Kessab eller i området rundt Tartus, der man kan leie feriehus. Dette er ofte feriesteder med liten religiøs blanding, der de kristne kan være seg imellom. «Vi har mistet så mange mennesker og så mange ressurser, men vi har ennå ikke sluttet å eksistere», hører man på hvert gatehjørne. De gamle kristne bydelene har mistet mye av sin glans. Mange butikker er blitt borte og erstattet av andre – særlig platebutikkene, som er blitt ofre for et tidsskifte fullført av YouTube. Med en gjennomsnittslønn på mellom 200 og 300 dollar, langt fra nok til å dekke dagliglivets behov, må unge mennesker ha flere jobber. «Hvis de fikk muligheten til å reise, ville ingen bli igjen i Aleppo!», blir jeg fortalt. Bli eller dra: Den økonomiske utryggheten gjør at unge verken kan gifte seg eller skaffe seg bolig, samtidig som eiendomsprisene skyter i været.
«Vi er tross alt syrere»
Jeg møter pater Antoine Freije på en trendy restaurant i den kristne bydelen Aziziyeh. Han er maronittisk prest ved katedralen på Farhat-plassen og en sentral skikkelse i det syriske sivilsamfunnet. Freije argumenterer for et inkluderende statsborgerskap. «Vi er tross alt syrere», understreker han. Etter hans syn må de kristne gjøre stemmen sin hørt i samfunnet – for hvem skal ellers tale på deres vegne? «Vi er en del av Syria. Vi er syrere!» De kristne er i dag marginalisert i et oppsplittet politisk landskap: Druserne ønsker løsrivelse, alawittene krever en autonom region under russisk beskyttelse, og kurderne krever selvstyre. De kristne ønsker på sin side Syria – men ingen blant dem har mulighet til å utarbeide en felles visjon for landet. De mangler ledere og menneskelige ressurser: De mest dynamiske har reist.
«De kristne ønsker på sin side Syria – men ingen blant dem har mulighet til å utarbeide en felles visjon for landet.»
Biskopene og patriarkene nøyer seg altfor ofte med beroligende og gjennomgående optimistiske uttalelser. De hjelper de trengende, men holder seg unna politikken. Kirker og katedraler blir restaurert, men sårene til et utmattet folk blir ikke leget. «Vi gir de unge lederopplæring i brorskapene og ungdomsleirene. Vi venter på en ny pinse», sier pater Freije håpefullt. Den demografiske virkeligheten lyver imidlertid ikke: De strengeste sunnimuslimske strømningene vinner terreng for hvert år.
Les også: Kerbala (10. okt. 680): Sommerfuglens vingeslag 🔒
Jeg går på fortauet langs Mechtel-parken og får øye på en granatsplint. «Du skjønner, vi er blitt vant til dette», sier Sarkis, en venn og lærer i arabisk, hvis hus nesten lå ved frontlinjen. «Det er blitt en del av normalen vår.» Kulehullene og de sønderrevne fasadene i Bab al-Faraj, rundt citadellet – alt dette er fortsatt risset inn i steinen. Bygningene repareres. Kirkene repareres. Men kan sjelene repareres?
«Bygningene repareres. Kirkene repareres. Men kan sjelene repareres?»
Et stadig mer islamisert styre uten kurs eller doktrine
Det nye styret har beholdt sin harde kjerne: Mennene som styrer i dag, er de samme som ledet Hayat Tahrir al-Sham. Staten de bygger, prioriterer lojalitet til denne snevre kretsen fremfor kompetanse. De som kjempet og betalte med sitt blod, har sett sine egne institusjoner bli oppløst og stillingene tildelt tjenestemenn fra Idlib. Deretter har de selv havnet under kommandoen til ledere de lenge næret mistillit til. De kom ikke ut av krigen med den anerkjennelsen de hadde håpet på, men med en ny bitterhet: Etter å ha betalt den høyeste prisen er de blitt marginalisert innenfor selve den ordenen som deres ofre gjorde mulig.
Denne frustrasjonen nærer en fortelling om hevn og sunnimuslimsk offerstatus. Massakrene på drusere og alawitter uttrykker også en form for såret manndom: Fiendens maskulinitet skal knuses for bedre å kunne hevde ens egen. Det nye styret iscenesetter en utpreget maskulin autoritet, legemliggjort av den maskerte, væpnede og demonstrativt fromme sikkerhetsagenten. Kvinnene er i stor grad marginalisert. Bare én av 23 ministerposter innehas av en kvinne. Grunnlovserklæringen fra 2025 legger den utøvende makten, utnevnelsen av den lovgivende forsamlingen og utnevnelsene til de høyeste dommerembetene i presidentens hender. President Ahmed al-Sharaa fremstilles som sunnimuslimenes beskytter. Gjennom konfrontasjonen med Iran posisjonerer han seg samtidig som den sterke mannen som driver den sjiamuslimske innflytelsen tilbake. Legitimeringsdiskursen blir dermed maskulinisert på to fronter.
Les også: Sikter Iran på storeslem?
Den syriske sunnismen er likevel dypt forankret og mangfoldig: tradisjonalistiske sufier i Damaskus, salafister, daawa-bevegelser, Det muslimske brorskapet, militante strømninger og nettverk med opphav i Idlib som nå sitter ved makten – alle har sin egen forståelse av islam. Det er ikke uvanlig at sunnimuslimer fra forskjellige retninger viser større åpenhet overfor kristne enn overfor hverandre. Det sunnimuslimske feltet gjennomstrømmes av en vedvarende kamp om hvem som har myndighet til å definere den rette lære. Det som har vokst frem under Ahmed al-Sharaa, er derfor ennå ikke en sammenhengende sunnimuslimsk islamistisk stat med en enhetlig doktrine. Det dominerende kjennetegnet ved denne «hypersunnismen» er metning uten konsolidering: Sunnimuslimske symboler og begreper trenger inn i det offentlige livet. Bønneropet lyder helt inn i departementene, mens umayyadiske sanger og hederstittelen «sjeik» brer om seg i forvaltningens kontorer – uten at noe offisielt program forener dem. Ingen presidenttale formulerer en islamsk visjon for staten. Ingen grunnlovstekst definerer forholdet mellom sharia og verdslig lovgivning. Ingen autoritativ fortolkning fastslår nøyaktig hva sunnismen krever.
«Det dominerende kjennetegnet ved denne ‘hypersunnismen’ er metning uten konsolidering.»
Under Assad-regimet fungerte departementet for religiøse stiftelser (Waqfs) som et instrument for kooptering. Et regime med utspring i en minoritet hentet den religiøse legitimiteten det trengte for å overleve, fra det sunnimuslimske flertallet. Det kontrollerte fredagsprekenene og påla imamene å nevne presidentens navn i bønnene som ble kringkastet over høyttalere. Under de nye myndighetene er det ikke lenger den religiøse lederen som er hovedmålet, men den vanlige borgeren. Departementet gjennomfører nå offentlige daawa-kampanjer som ingen baathistisk minister ville ha vurdert. Det fremmer ekteskap i tråd med religiøse normer, foreskriver tillatt bekledning og regulerer hvordan fromhet skal komme til uttrykk i kommersielle områder. I Latakia er det innført forbud mot sminke, og i Wadi Barada mot kjønnsblanding. I Damaskus er det innført restriksjoner på alkohol, mens dansetimer er forbudt i Hama. Moraliseringen skjer gradvis, men den er høyst reell.
Les også: Fra Gaza til Iran: Omformingen av Midtøstens geopolitikk siden 7. oktober forklart med fem kart 🔒
I Aleppo motsetter innbyggerne seg likevel forsøkene på å innføre kjønnssegregering i det offentlige rom. Menn og kvinner fortsetter å stå tett sammen på bussene Kina har donert, og i minibussene. Ved kysten gleder ferierende seg fortsatt over å kunne bade i bikini, som ved Cham Côte d’Azur-hotellet i Latakia. Det er et tegn på at det mangfoldige syriske samfunnet ikke lar seg ensrette uten motstand. Det staten ikke gjennomfører gjennom institusjonene sine, tar andre seg av. Den salafistiske religiøse lederen Abd al-Razzaq al-Mahdi, som lenge har vært fiendtlig innstilt til Ahmed al-Sharaa etter at han brøt med HTS i 2017, leder prosesjoner som roper takbir i Hamra-gaten og i Bab Touma i Damaskus – områdene med størst religiøst mangfold.
En ro som ikke beroliger noen
I Aleppo hviler sikkerheten på den tyrkiske etterretningstjenesten. I Damaskus er utryggheten mer fremtredende, noe de gjentatte terrorangrepene utført av sovende celler fra Den islamske staten vitner om. Foreløpig råder det ro, men ingen føler seg virkelig trygge. De som ikke har reist, er som regel dem som ikke har råd til det. Den politiske stabiliteten avhenger av én enkelt mann, støttet av Vesten. Dersom han skulle bli styrtet, kan kaoset ta overhånd. Ingen har full tillit. Massakrene i Suwayda og langs den alawittiske kysten ligger for kort tilbake i tid. «Vår tur har bare ikke kommet ennå», hører man ofte underforstått. Selv de sunnimuslimske fraksjonene er fortsatt splittet, uten noen reell enighet mellom HTS, Det muslimske brorskapet og den tyrkiskvennlige strømningen.
Et tegn i tiden er at portretter av Saddam Hussein – Assadenes svorne fiende og på sitt vis en forkjemper for arabisk sunnisme – nå dukker opp på baksiden av drosjer og på byens vegger. Dette ville vært utenkelig under Assad. Det sunnimuslimske borgerskapet i Damaskus og Aleppo er på sin side bekymret over den økende wahhabittisk-salafistiske innflytelsen. Sufi-islam taper terreng i moskeene, der tradisjonelle sjeiker må vike for predikanter fra Idlib.
Levekostnadene fortsetter samtidig å eksplodere – regningene for gass, elektrisitet og fyringsolje stiger – i en svært utsatt økonomisk situasjon. En ny tørkeperiode ville være nok til å få begeret til å renne over, slik det skjedde i 2011, da uroen begynte på landsbygda etter omfattende fraflytting. I dag har ingen egentlig tillit til de nye myndighetene. Folk føler seg ikke lenger helt hjemme. Befolkningssammensetningen i sentrum har endret seg, og derfor foretrekker mange nå avgrensede steder forbeholdt kristne, som Terre Sainte-området, et stort fritidsanlegg eid av fransiskanerne.
Les også: Damaskus strammer grepet: Militæraksjoner mot kurdiske nabolag i Aleppo
Den osmanske skyggen vender tilbake
Ett påtrengende spørsmål følger meg gjennom hele oppholdet: Er vi vitne til at en ny form for utilslørt ottomanisme vender tilbake? Det tyrkiske språket, de tyrkiske flaggene, de tyrkiske tjenestene og det allestedsnærværende konsulatet – alt i Aleppo synes å peke mot denne formen for overhøyhet. Etter å ha plyndret store deler av byens industri helt i begynnelsen av krigen, hevder Tyrkia nå sin tilstedeværelse gjennom andre og mer diskrete virkemidler, men med like dyptgripende konsekvenser.
For å forstå denne kroniske ustabiliteten burde man på nytt lese verkene til den store orientalisten og britiske spionen Patrick Seale, og hans fremstilling av Syria som en vedvarende arena for regionale og internasjonale makters rivalisering. Assad-diktaturet hadde i sin tid selv frembrakt en form for stabilitet etter uroen i 1976–1982 og massakrene i Hama. Regimet, innhyllet i arabismens ferniss, støttet seg da på en minoritetsallianse – alawitter, kristne og drusere – for å fremstille seg som et vern. I dag har dette Syria kollapset. Det finnes ikke lenger. I stedet har vi fått en geopolitikk preget av rivaliserende guder – sunnimuslimsk fanatisme, sjiamuslimsk fanatisme og israelske ambisjoner – der Syria, som så mange ganger tidligere i historien, igjen blir en arena for regionale og internasjonale aktører.
«Syria blir, som så mange ganger tidligere i historien, igjen en arena for regionale og internasjonale aktører.»
Foreløpig har de syriske kristne trolig ikke grunn til å frykte for sin umiddelbare fysiske sikkerhet. Men er det fortsatt mulig å skimte reelle fremtidsutsikter i dette landet for deres barn og barnebarn, etter at de først har gjennomlevd krigen, deretter de økonomiske sanksjonene, koronapandemien og det ødeleggende jordskjelvet i 2023? Det er dette påtrengende spørsmålet jeg tar med meg når jeg forlater Aleppo – spørsmålet om en forbannelse blandet med håp, som tilsynelatende aldri slutter å bli skrevet på nytt.
Etter Iran-krigen: Tyrkia som leder for ny anti-israelsk blokk 🔒
