En ny sunnimuslimsk maktpol er i ferd med å ta form i Midtøsten, bygget på saudisk kapital, pakistansk militærmakt og tyrkisk forsvarsindustri. Samarbeidet kan utfordre den USA-dominerte sikkerhetsarkitekturen i regionen.
Kortversjonen
- Saudi-Arabia, Pakistan og Tyrkia har undertegnet en forsvarspakt i Mekka for å etablere en ny sunnimuslimsk maktpol i Midtøsten.
- Avtalen bygger på landenes komplementære ressurser, der Saudi-Arabia bidrar med finansiering, Pakistan med militært personell og Tyrkia med avansert teknologi.
- Pakten tar sikte på å redusere avhengigheten av USA og møte uro knyttet til iranske trusler og israelsk regional kontroll.
- Tyrkia understreker at avtalen ikke er i strid med NATO-medlemskapet, men skal fungere som en komplementær mekanisme for regional stabilitet.
- Eksperter er uenige om avtalen er et opprør mot amerikansk dominans eller et pragmatisk svar på svekket amerikansk avskrekkingsevne.
Det var i islams hellige by at Saudi-Arabia, Pakistan og Tyrkia fredag 7. august 2026 undertegnet en forsvarspakt. Den forplikter de tre statene til gjensidig bistand ved angrep på deres territorium. Alliansen mellom de tre sunnimuslimske regionale maktene er dermed et bevis på en betydelig strategisk dreining i omformingen av maktbalansen i Midtøsten.
Ankara, Islamabad og Riyadh, som historisk har vært allierte med USA, gir med en slik avtale uttrykk for et ønske om å frigjøre seg fra den amerikanske partneren, i en situasjon preget av vedvarende spenninger i Midtøsten. Mens Teheran bruker Hormuzstredet som pressmiddel mot sine motstandere, trapper landets stedfortredere blant houthiene opp angrepene i Rødehavet og lammer dermed to sjøruter som er livsviktige for verdenshandelen. I tillegg kommer ambisjonene om regional kontroll hos en israelsk stat støttet av Washington.
En gjensidig fordelaktig strategisk avtale
Logikken bak denne forsvarspakten bygger først og fremst på hvordan de tre underskrivernes ressurser utfyller hverandre, og på at alle tre oppnår en tydelig gevinst. Andres Krieg, underviser i sikkerhet ved King’s College London, sier i denne forbindelse at «den teoretiske suksessen til denne alliansen bygger på medlemmenes svært store komplementaritet»[1]: Som verdens fremste oljeeksportør har Riyadh betydelig finansiell styrke, men mangler reell militærindustriell dybde. Pakistan bidrar på sin side med betydelige militære personellressurser og atomavskrekkingens tyngde, i bytte mot finansiering og industrielle muligheter landet har stort behov for. Det samme gjelder Tyrkia, som med NATOs nest største hær utfyller denne konstruksjonen gjennom kontroll over avansert teknologi og stor militær produksjonskapasitet.
Les også: NATOs toppmøte i Tyrkia: Alliansen utfordres av transatlantiske splittelser 🔒
Mens Ankara og Islamabad dermed stiller med solide forsvarsindustrier, kan Saudi-Arabia bidra med omfattende teknologiinvesteringer. Avtalen omfatter imidlertid ingen kjernefysisk del, til tross for den atomavskrekkingsevnen Pakistan besitter. Den er fortsatt rettet mot det Islamabad omtaler som «den indiske trusselen», ikke mot en kollektiv dimensjon i forsvarssamarbeidet mellom de tre landene.
Alliansen kommer dessuten på et beleilig tidspunkt. Riyadh frykter nemlig alvorlige, koordinerte og «nært forestående» angrep, orkestrert av irakiske militser og jemenittiske houthier under iransk oppsyn. Mer grunnleggende deler de tre maktene en økende bekymring for den doble dynamikken i den regionale destabiliseringen: på den ene siden et sjiamuslimsk Iran, oppfattet som en direkte trussel mot regional sikkerhet; på den andre siden et krigersk Israel som gjør seg stadig sterkere gjeldende på det geopolitiske sjakkbrettet.
En nøye gjennomtenkt langsiktig strategi
Avtalen ble inngått etter ett år med trepartsforhandlinger, altså før krigen mot Iran brøt ut, og svarer på bekymringene som er skapt av gjentatte missilangrep mot oljeeksporterende land ved Gulfen. Undertegningen i Mekka, islams helligste sted, gir pakten symbolsk tyngde, og den bygger på langvarige bilaterale militære forbindelser mellom de tre statene.
Den inngår i realiteten som en videreføring av det militære samarbeidet Saudi-Arabia og Pakistan har opprettholdt gjennom flere tiår. Islamabad tilbyr Riyadh opplæring og teknisk bistand. Samarbeidet er dessuten blitt styrket gjennom den nylige utplasseringen av rundt 8 000 soldater og levering av avansert militært materiell. Alliansen ble formalisert gjennom undertegningen av en gjensidig forsvarsavtale mellom de to maktene i september 2025, i forbindelse med iranske bombardementer av saudiarabisk territorium.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Tyrkias deltakelse kan ved første øyekast virke mer kontraintuitiv. Likevel har Ankara og Islamabad gjennomført en rekke utvekslinger av krigsskip og treningsfly, mens Riyadh i 2023 anskaffet tyrkiske droner, kjøpt som del av det Tyrkia beskrev som en «viktig eksportkontrakt for forsvarsmateriell».
Ankaras bevisste diplomatiske dobbeltspill
Regjeringen til Recep Tayyip Erdogan forsikrer at denne forsvarspakten «ikke er i strid med» Ankaras internasjonale forpliktelser, først og fremst medlemskapet i NATO. Den skal tvert imot være «en komplementær samarbeidsmekanisme som støtter regional sikkerhet», og den er åpen for andre stater i regionen. Ifølge Tyrkia retter denne gjensidige forsvarspakten seg heller ikke mot noen bestemt aktør, og den opphever eller erstatter verken eksisterende bilaterale eller multilaterale avtaler.
Den tyrkiske posisjonen bygger likevel på et grunnprinsipp: Konfliktene i Midtøsten må først og fremst løses av maktene i regionen. Ifølge Erdogan inngår en slik avtale derfor i et arbeid for fred og stabilitet, basert på gjensidig tillit, sterk politisk vilje og en felles visjon for fremtiden. For statsoverhodet dreier det seg om et «historisk ansvar som strekker seg utover bare samarbeid mellom de tre landene». Ankara har dessuten flere ganger understreket at avtalen kan utvides, og avviser å se den som en fastlåst ramme:
«Vår visjon er ikke at samarbeidet skal forbli begrenset til tre land, men at det skal vokse og, om mulig, en dag bringe alle landene i regionen inn under denne paraplyen.» [2]
Selv om stabilitet står sentralt for Ankara, har arbeidet for stabilitet for øvrig ikke bare en forsvarspolitisk side. Internasjonal handel er et like avgjørende virkemiddel for å styrke samforståelsen mellom de regionale maktene. Slik oppsummerte den tyrkiske presidenten sammenhengen mellom sikkerhet og økonomisk suksess:
Les også: Rødehavet, episenter for konfliktene i Midtøsten 🔒
«Sikkerheten i energiforsyningen, tryggheten på sjøveiene, kontinuiteten i handelen og den globale økonomiske stabiliteten er direkte knyttet til stabiliteten i regionen.»
Hvilke intensjoner har de tre sunnimuslimske maktene?
Tolkningen av denne avtalen splitter analytikerne, noe som understreker hvor vidtrekkende den er. Noen hevder at den markerer et betydelig geopolitisk vendepunkt, fordi den på gjennomgripende vis møter to tvingende krav: På den ene siden å kompensere for USAs stadig mindre evne til å garantere regional sikkerhet; på den andre siden å stå samlet mot et Iran som anses som aggressivt, samtidig som det sendes et signal om besluttsomhet til Tel Aviv. Denne tolkningen forutsetter at den nye alliansen åpent motvirker Washingtons strategi, som tok sikte på å bygge en regional sikkerhetsarkitektur som omfattet Israel.
Andre analyser nyanserer denne lesningen betydelig. Washington har gode forbindelser med de tre underskrivende maktene, og derfor forklarer Xavier Guignard, fransk forsker invitert til det saudiarabiske diplomatakademiet, at det verken dreier seg om å utmanøvrere USA eller å fremme en motmodell overfor Iran. Tvert imot er det en avtale som samler regionens «viktigste aktører» innen økonomi, demografi og militærmakt, for å kunne stå sterkere overfor «det som oppfattes som konfrontasjonen mellom to ekspansjonistiske tendenser, den israelske og den iranske».
At forskerne er uenige om de tre maktenes intensjoner, skyldes at den regionale sikkerhetsarkitekturen frem til nå har vært basert på amerikansk militær overlegenhet og på USAs sikkerhetsgarantier til monarkiene ved Gulfen. Men dette paradigmet er blitt dypt rystet. Til tross for tilstedeværelsen av en rekke amerikanske baser i Midtøsten strever Washington med å avskjære samtlige droner og ballistiske missiler som avfyres av Iran og landets stedfortredere. Den saudiarabiske politiske analytikeren Ali Shihabi oppsummerer dette uten omsvøp: «Washingtons avskrekkingsevne er nå betydelig svekket, noe som tvinger regionale makter til selv å ta hånd om den iranske trusselen.»
Denne trepartsavtalen stadfester dermed fremveksten av en sunnimuslimsk maktpol, strukturert rundt en ny fordeling av kapasiteter. Denne trekantede arkitekturen illustrerer en bredere omforming av den regionale maktbalansen, der lokale makter nå selv ønsker å ha innflytelse på egen sikkerhet, fremfor å basere seg på eksterne garantier hvis effektivitet har vist seg stadig mer usikker.
Sluttnoter
[1] Krig i Midtøsten: Er forsvarspakten Riyadh – Ankara – Islamabad et historisk vendepunkt? ↩
[2] Mecca Joint Defense Agreement open to all regional countries: Erdogan – Türkiye Today ↩
Etter Iran-krigen: Tyrkia som leder for ny anti-israelsk blokk 🔒
