Den nye lederen for det konservative partiet har rett om fortiden, men har ennå ikke vist forståelse for dagens kjerneproblemer.
Som Peter Hitchens en gang skrev i sitt vakre essay om hvordan en reaksjonær blir til, ler man av absurditeten i moderne politikk når man ser «små skikkelser pile gjennom store haller bygget for langt større menn.» Jeg er usikker på hvor høy Kemi Badenoch er – jeg har sett henne personlig flere ganger, og IMDb tar feil når de sier at hun er 183 cm høy. Men ved å velge en svart brite som leder for første gang, har de britiske konservative endret politikken i et land som nå er uatskillelig fra USA og den større engelsktalende verden.
Badenoch, ansiktet til det moderne post-imperiale Storbritannia, er en innfødt minoritetskonservativ i en gruppe som inkluderer Suella Braverman, Priti Patel og Rishi Sunak. Som en motstander av «woke»-kulturen og en stor fan av Ron DeSantis, vil hun kaste en lang skygge over Downing Street nummer 10, som for tiden huser en statsminister som en gang knelte i støtte for Black Lives Matter og nylig overga det britiske territoriet Chagosøyene til et annet land.
Les også: Er Storbritannia på vei mot en mer realpolitisk utenrikspolitikk?
Av hensyn til rettferdighet er det usportslig og kanskje uklokt å dømme Badenoch før hun får sjansen til å vise hva hun kan. Jeg har vært åpen om min støtte til Braverman, som jeg fortsatt mener er den smarteste av de konservative kandidatene og muligens, etter Curzon, den beste statsministeren Storbritannia aldri fikk. Det var Braverman som forstod kjerneproblemet i Storbritannia. Det handler ikke om kriminalitet og masseinnvandring; det er underkastelsen til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som binder Storbritannia som lenken rundt Fenrir. Fjern den, og staten kan igjen være virkelig demokratisk og fri til å handle mot kriminelle innenfor og inntrengere utenfra. Så lenge Storbritannia er fanget av en stadig skiftende idé om menneskerettigheter bestemt udemokratisk av europeiske liberale, vil ingenting endre seg.
Likevel har vi ikke sett Badenoch snakke mye om dette. Ja, hun har rett om imperiet og kolonialismen. «Jeg bryr meg ikke om kolonialismen fordi jeg vet hva vi gjorde før kolonialismen kom dit,» skal Badenoch ha sagt, og la korrekt til at før kolonialiseringen fantes det aldri noe konsept om «rettigheter»: «Så de som tapte, var de gamle elitene, ikke vanlige folk.» Det er sant. Ifølge henne var det forferdelige ting under imperiet, men også store prestasjoner. Storbritannia forvandlet fullstendig den moderne verden, fra industri til utdanning og forskning, til felles lover, arkeologi, vitenskap, veier, dampmaskiner og jernbaner, til kampen mot slaveri og piratvirksomhet, og til å avskaffe avskyelige sosiale onder som sati (red. anm. en tidligere praksis i deler av India der en enke ble brent på bålet sammen med sin avdøde ektemann, enten frivillig eller under press. Dette ritualet ble ansett som en form for lojalitet eller hengivenhet fra enkens side, men i realiteten var det ofte en brutal tvangstradisjon) og jizya (red. anm. en historisk skatt som ble pålagt ikke-muslimer [ofte kalt dhimmier] i islamske riker og samfunn. Denne skatten var en del av en beskyttelsesavtale der ikke-muslimer fikk beholde sin religion og hadde beskyttelse under islamsk styre, men måtte betale en avgift til myndighetene). Det var objektivt sett det mest liberale imperiet noensinne. Enhver omtale av dette i historiebøker er tabu i dagens Storbritannia. Så på mange måter er Badenoch det første sanne ansiktet til det post-imperiale Storbritannia.
Les også: Inne i Storbritannias katastrofe
Men all denne praten er irrelevant, fordi Storbritannias problemer ikke handler om hvordan det ser på fortiden (selv om det er viktig for å forme den nasjonale fortellingen), men om hva som venter i fremtiden. Det dreier seg om konkrete ting som produksjon, industriell kapasitet, militæret, høyere utdanning, boliger og helsevesen. Storbritannia har to evige kjerneinteresser: å sørge for jobber og orden innenlands, og å opprettholde en maktbalanse utenlands for å avskrekke enhver potensiell superstat i nærheten. Den første interessen blir ikke ivaretatt på grunn av etterkrigstidens opphøyelse av menneskerettigheter som styrende prinsipp, den andre fordi den britiske eliten er så internasjonalistisk at det grenser til selvforakt. Dermed har Storbritannia fulgt trenden i den engelsktalende verden, hvor innfødte minoriteter har begynt å skifte kraftig mot høyre som en reaksjon på at en del av den innfødte hvite befolkningen har blitt fullstendig postnasjonal.
Badenoch kan endre dette hvis hun virkelig bryr seg. Storbritannia gir henne en mulighet til å dele sin fortelling om nasjonsbygging. Den moderne britiske situasjonen ligner på den på terskelen til den industrielle revolusjon. Landet er ikke forent, det mangler en felles fortelling, det har vært involvert i meningsløse kriger, og det er ikke fritt. Alt dette kan endres raskt. Veien fremover er i hovedsak å følge malen fra fortiden: skape nye industrier, deregulere, oppmuntre privat initiativ og skape en ny nasjonal elite. Hvis Badenoch er klok nok, vil hun forsøke å løsne de lenkene av regulering og menneskerettigheter som for tiden binder landet hennes. Orden vil skape jobber, som vil føre til bedre boliger og støtte familier, noe som over tid vil skape en ny nasjonal fortelling.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
