14. juli, 2024

Er Storbritannia på vei mot en mer realpolitisk utenrikspolitikk?

Share

En ny meningsmåling i Storbritannia understerker en stor uenighet når det kommer til utenrikspolitikk.

Den britiske debatten om en intervensjon i den amerikanske borgerkrigen er fascinerende fordi den utfordrer enhver politisk teori som kan være knyttet til den. Ta for eksempel en av liberalismens helter, William Gladstone, som var interessert i å støtte Konføderasjonen og mente at sørstatenes uavhengighet var en selvfølge. Charles Dickens, som så Lancashire-bomullssulten, var overbevist om at krigen hovedsakelig skyldtes nordlig proteksjonisme, en tanke som også ble delt av The Economist, som argumenterte (påfallende nok) at unionsseieren ville fortsette slaveriinstitusjonen, noe de fleste britiske borgere var imot. For øvrig, de som delte både slektskap og klasse med sørstatenes landeiere, var det britiske aristokratiet og jordeiere i England; de fleste av dem hadde sympatier for sine slektninger. Robert E. Lee ble ansett som den siste ekte engelskmannen i Amerika.

Men de var også motstandere av utenlandske kriger og intervensjoner. New York Times, som forklarte Lord Palmerstons nøytralitet, skrev: «England, som ikke har kontroll over andre nasjoners innenrikspolitikk, kan anerkjenne hvilken som helst regjeringsform de ønsker å etablere. Å nekte å gjøre det, vil involvere henne i endeløse kriger og ødeleggende kommersielle vanskeligheter.»

Til syvende og sist gjorde Storbritannia, ved krigens start, det klassiske realpolitiske trekket som Toryene dikterte: en «erklæring om nøytralitet» i den amerikanske borgerkrigen, som umiddelbart ga status som likestilte stridende mellom Unionen og Konføderasjonen, samtidig anerkjennelsen av nasjonal status for sørstatene ble holdt tilbake. Dette tillot individuelle engelskmenn å kunne ta sider i egen privat kapasitet med den parten de foretrakk, inkludert de som nektet å tjene Konføderasjonen på grunn av deres tilknytning til slaveri, og de som drev blokade og smuglet varer inn og ut av de sørlige havnene som var blokkert av unionsstyrker. Det var en politikk som skuffet begge sider i borgerkrigen. På tross av dette var det også en perfekt strategi.

Palmerston, mannen som energisk forsvarte britisk styre i India og sjøhandel etter opprøret i 1857, mens han nektet å intervenere både i Schleswig-Holstein og den amerikanske borgerkrigen, ville kanskje ha smilt når han så den nylige Unherd-målingen om britiske holdninger til utenrikspolitikk, og ville ha vært forferdet over dagens britiske utenrikspolitiske eliter og deres posisjon i Ukraina spesielt og verden generelt.

Les også: I Europa er fremmedlegionene tilbake

«Åtti år etter D-dagen er vårt hovedfunn en klar skepsis til utenlandske eventyr og et entydig fokus på britiske nasjonale interesser, en oppfatning som skiller seg markant fra den rådende liberale intervensjonismen i de siste tiårene,» skrev Freddie Sayers. «Dette mer ‘realistiske’ alternativet foretrekkes av overveldende majoriteter av Reform- og konservative velgere, men er også preferansen til folk som planlegger å stemme Labour, med 45% mot 36%. Bare Liberal Democrat- og Green-velgere tenderer den andre veien, og foretrekker en mer idealistisk utenrikspolitikk.»

Meningsmålingen er fascinerende, for å si det mildt: «Bare 15% ville samtykke til at deres barn tar til våpen for å forsvare Polen mot en russisk invasjon, 14% for å forsvare Frankrike mot invasjon, 9% for å forsvare Ukraina mot ytterligere russiske angrep, og 7% for å forsvare enten Taiwan eller Israel.»

Man kan lese og tolke meningsmålingen på hvilken måte man ønsker. Den viser britiske utenrikspolitiske eliter, besatt av ideen om utenlandske intervensjoner og menneskerettigheter, totalt frakoblet fra sine skattebetalere. Den fremhever mangelen på en sammenhengende nasjonal identitet, som kun dannes når et land er under direkte utenlandsk angrep. Den viser at den gjennomsnittlige britiske borger ikke har noen som kan representere og uttrykke deres meninger i parlamentet. Den viser at flertallet av vanlige briter av alle farger og trosretninger, akkurat som flertallet av amerikanere, fortsatt ikke liker utenlandske intervensjoner med mindre de er direkte truet, og er realistiske av natur. Det gamle Bilbo Baggins-instinktet overlever, og etter-90-tallets «menneskerettigheter»-tankesettet som en overstruktur som trenger å bli forkastet.

Den viser også at folkemeningen i bunn og grunn er maktesløse, i et system hvor den liberale eliten har informasjonshegemoni og kontrollerer midlene for propaganda. Den demonstrerer at den britiske offentligheten forstår dypt inne at det å gå konkurs ved å forsøke å støtte en unaturlig orden over hele verden verken er fornuftig eller bærekraftig eller realistisk. Den viser at liberalismen i økende grad er en evig proto-Trotskistisk krig over hele kloden for å opprettholde noe unaturlig, og flertallet ville heller være en reaksjonær realist. Den viser også at det kanskje er håp likevel. Tory-realisme lever i landet som ga verden «strålende isolasjon» og «splitt-og-hersk.»

Lord Derby, som forklarte Lord Cannings utenrikspolitikk, skrev at «det er regjeringens plikt i dette landet, plassert som det er med hensyn til geografisk posisjon, å holde seg på god fot med alle omkringliggende nasjoner, men ikke å vikle seg inn i en eneste eller monopoliserende allianse med noen av dem; fremfor alt å forsøke å ikke blande seg unødvendig og irriterende inn i interne anliggender i noe fremmed land.»

Det er ikke nødvendig å gjenoppfinne hjulet for å formulere en ny storstrategi, man trenger bare å se tilbake på historien. Kanskje er det på tide å bringe tilbake den meget fornuftige strategien med «nøytralitetserklæringer» i etniske konflikter som på ingen måte direkte påvirker USA eller Amerika geografisk eller strategisk – og slå ned på de utenlandske interessene som søker å dra oss til krig, enten i de fjerne hjørnene av Europa eller sanddynene i Midtøsten.

Dette innlegget ble først publisert i American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.

Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?

Sumantra Maitra
Sumantra Maitra
Dr. Sumantra er direktør for forskning ved American Ideas Institute, og seniorredaktør ved The American Conservative. Han er også en valgt, Associate Fellow ved Royal Historical Society, London.

Les mer

Siste nytt