President Lee Jae-myungs utenrikspolitikk varsler et pragmatisk skifte: balansere forholdet til USA, håndtere Kina, engasjere India og redefinere Sør-Koreas rolle som strategisk mellommakt i Indo-Stillehavet.
Sør-Korea har nylig gjennomgått et betydelig maktskifte. Lee Jae-myung har tiltrådt som president og varsler en mulig omlegging av landets utenrikspolitikk. Endringen kan bli starten på en lenge varslet kursjustering i hvordan Seoul navigerer i et stadig mer komplisert geopolitisk landskap.
Tradisjonelt har Sør-Korea prioritert alliansen med USA. Under Lee reises det imidlertid spørsmål om hvordan denne tilnærmingen kan utvikle seg, særlig med tanke på Kina, Japan og en bredere Indo-Stillehavsstrategi.
Vil president Lee favorisere USA eller Kina mest?
Lees valgseier kommer i en kritisk fase for Sør-Koreas utenrikspolitikk, der en mulig retur av Donald Trump – eller Trumps transaksjonspregede utenrikspolitiske linje i Washington – utgjør en betydelig utfordring. Under den forrige administrasjonen fulgte Seoul tett USAs linje.
Lee har imidlertid liten lyst til å være en «ja-sier» og ønsker å stake ut en mer uavhengig kurs basert på pragmatisk diplomati.
Allerede i valgkampen signaliserte Lee at han vil innta en tydelig linje i handelsforhandlingene med USA, særlig ved å presse på for å redusere 25-prosents tollen på koreanske importvarer. Med Sør-Koreas økonomi under betydelig press blir en justering av denne tollen et nøkkelpunkt, selv om det er uklart hvordan han vil håndtere «Trump-frykten».
I et bredere perspektiv er det verdt å merke seg at USA nå henger etter i det globale kappløpet om halvledere – et område der Sør-Korea står sterkt. Dette gir Seoul en unik sjanse til å fylle tomrommet. Spørsmålet er om Lee kan utnytte øyeblikket, eller om andre aktører som India, Japan og Kina, til tross for pågående handelsspenninger, vil passere Sør-Korea i å gripe muligheten.
Les også: Sør-Korea: En forutsigbar institusjonell krise
For å sikre sin økonomiske fremtid må Sør-Korea satse enda mer på sine konkurransefortrinn i sektorer som halvledere og skipsbygging, samtidig som landet utvider strategiske partnerskap utover sine tradisjonelle allierte. Å styrke båndene til USA forblir avgjørende.
Samtidig blir det nødvendig med et bredere engasjement overfor asiatiske stormakter som Japan, India og Kina for å bygge et robust, bredt sammensatt nettverk for handel og innovasjon – noe som vil være avgjørende for Seouls fremtid som handelsnasjon.
Samtidig ruver Kina som en mer varig geopolitisk og økonomisk utfordring. Til tross for økt militær selvtillit og regionale spenninger er Kina Sør-Koreas største handelspartner. Dette tvinger Lee til en varsom balansegang: å håndtere rivaliseringen mellom USA og Kina uten å ofre nasjonale interesser. Trump kan skape uforutsigbarhet, men Kina utgjør en strukturell, langsiktig utfordring. Det bør få Lee Jae-myung til å se på India som en avgjørende partner i Asia.
Kina og Russland ønsker ikke fred på Koreahalvøya
Situasjonen rundt Sør-Korea har lenge vært svært ustabil. Halvøya er urolig, ikke bare på grunn av Nord-Koreas vedvarende ballistiske missiltester, men også på grunn av det økende samarbeidet i aksen mellom Pyongyang, Beijing og Moskva. Til tross for bekymringene har Lee uttrykt vilje til diplomatisk dialog med Pyongyang og tar til orde for fred, dialog og samarbeid på Koreahalvøya.
Lee håper å gjenopplive den omfattende interkoreanske militæravtalen fra 2018 og er mer optimistisk til engasjement enn forgjengeren Yoon. Likevel gjør Nord-Koreas uforutsigbarhet at Seoul må opptre varsomt.
Samtidig skjerper Kinas økonomiske konkurranse, særlig innen halvledere, droner og LNG-skip, presset på Sør-Koreas industrielle styrke.
Handelsunderskuddet med Kina i 2023 understreket dette skiftet. I 2024 var Kinas utenrikshandel på 43,85 billioner yuan, og Sør-Korea alene sto for 2,33 billioner yuan, noe som gjør landet til Kinas nest største handelspartner. Dessuten, ettersom Russland rykker nærmere Kina, blir balansen i Nordøst-Asia enda mer kompleks. Lee må føre en politikk som reduserer avhengigheten av Beijing og Moskva, samtidig som han verner seg mot Nord-Koreas provokasjoner.
Vil president Lee endre sin utenrikspolitikk snart?
Indo-Stillehavsregionen forblir sentral i Sør-Koreas utenrikspolitikk, men tilnærmingen ser ut til å skifte. Under Lee vil tyngden trolig ligge på flersidige og mangfoldige partnerskap, fremfor å knytte seg for tett til én blokk.
Selv om tremannssamarbeidet USA–ROK–Japan trolig opprettholdes, kan nye forbindelser med land som India og ASEAN-medlemmer (samt et bredt samarbeid med EU) få større vekt. Med andre ord kan engasjementet i Indo-Stillehavet fortsette under Lee-administrasjonen med et tydeligere fokus på India og ASEAN.
Samtidig har Sør-Korea potensial til å bli en ledende strategisk mellommakt i Indo-Stillehavet. Svake institusjoner og politisk inkonsistens har likevel dempet både innenlandsk vekst og internasjonal handel. Lees lederskap kan innlede en sårt tiltrengt kursendring, men om han klarer å omsette visjonen i handling gjenstår å se. Dagens Indo-Stillehavet er en arena preget av spenninger – fra Kinas selvtillit og rivaliseringen mellom USA og Kina til ustabilitet fra Taiwanstredet til Sør-Kinahavet. Lees regjering må stabilisere Sør-Koreas økonomi og samtidig spille en konstruktiv regional rolle uten å bli fanget i geopolitisk kryssild.
Vil Sør-Korea få et bedre forhold til India?
Sør-Korea engasjerer seg stadig mer i Indo-Stillehavsregionen, særlig innen økonomi og teknologi. De bilaterale båndene til India blir tettere, spesielt innen skipsbygging og halvledere. Med India som har ambisjon om å bli en av verdens fem største skipsbyggingsnasjoner innen 2047, vil et samarbeid med Sør-Korea være til gjensidig nytte. Indias maritime utviklingsfond på 25 000 crore rupi (omtrent 32,5 milliarder norske kroner) kan bli et vendepunkt for koreanske skipsverft som sliter med arbeidskraftmangel og opphopning av bestillinger.
Sør-Korea trenger samarbeid med utenlandske selskaper for å øke produksjonskapasiteten og den teknologiske spisskompetansen. Seoul har i lengre tid ført samtaler med New Delhi, ettersom India ønsker å bli en tungvekter i global skipsbygging. Ved å inngå avtaler med India og samtidig bevare viktige diplomatiske og strategiske bånd kan Sør-Korea utfordre Kinas dominerende posisjon og styrke sin egen økonomi.
Les også: Riddere, ikke bønder: Romania og Sør-Korea som «offshore balanserere»
På samme måte har Seoul muligheter til å samarbeide med Tokyo og New Delhi innen halvledersektoren. Et slikt trilateralt samarbeid kan gi betydelig økonomisk gevinst til alle tre land. Disse flerpolare samarbeidene vil trolig vokse frem under Lees lederskap, ettersom han vil redusere Seouls avhengighet av USA og tilpasse landet til normene i en multipolar verdensorden.
Lees utenrikspolitikk viser at Seoul ikke lenger ønsker å bli oppfattet som et vedheng til Washingtons strategi. I stedet vil landet fremstå som en smidig mellommakt som engasjerer seg både bilateralt og multilateralt på egne premisser. På den måten blir Sør-Korea en mer aktiv og troverdig partner i Indo-Stillehavet. Hvis en aktør utenfor regionen, som EU, kan utforme en aktiv Indo-Stillehavsstrategi, er det naturlig at en kyststat som Sør-Korea tenker, planlegger og handler i det samme rommet.
Vil president Lee nå sine utenrikspolitiske mål?
President Lee overtar et land som sliter med økonomisk stagnasjon og befinner seg i et raskt skiftende geopolitisk landskap. Hans fokus på pragmatisk diplomati, brede handelspartnerskap og økonomisk fornyelse gir håp, men byr også på store utfordringer. Å balansere forholdet til Kina og USA, forbedre relasjonene til Japan til tross for historiske sår og møte Nord-Koreas atomtrussel krever diplomatisk smidighet. Lees håndstrekning til India og innsats for å diversifisere handel og industrielle samarbeid kan gi sårt tiltrengt økonomisk avlastning.
Likevel vil suksess avhenge av mer enn gode hensikter; den krever evne til å gjennomføre. Hvis Lee lykkes med å håndtere interne utfordringer og samtidig bevare stabile utenrikspolitiske forhold, kan han løfte Sør-Korea til en ny rolle i verden – ikke bare som en passiv medspiller, men som en selvstendig og strategisk kraft.
