Alle er glad i landsbygda og dyrene og fuglene som lever der, men de definerer Storbritannia ikke som nasjon.
Bank of England foreslår å erstatte de betydningsfulle menneskene som pryder britiske pengesedler, med bilder av britiske pattedyr, fugler og insekter. Hva forteller det om nasjonens tilstand?
Banker sier alltid at de er til å stole på. De fleste av oss vil automatisk stole på Bank of England. Men hva om sentralbanksjefen i Bank of England, Sir Andrew Bailey, går rundt og «sparer på sannheten»? Stoler vi på ham da?
Spørsmålet melder seg fordi Sir Andrew i forrige uke, i sin begrunnelse for å fjerne avbildninger av berømte briter fra de engelske pengesedlene, sa at vi, folket, har stemt for dette. Rundt 44 000 mennesker har deltatt i en spørreundersøkelse på Bank of Englands nettside, og flertallet valgte bilder av britisk dyreliv fremfor historiske skikkelser – ut med Winston Churchill og inn med bier og verdens nest største haifisk, brugden.
Foto: Efarestv
Kilde: Wikimedia Commons
Han unnlot, imidlertid, å nevne fokusgruppene som omfatter 119 personer, som banken også har rådført seg med. I går, 5. juni 2026, kom det frem at én deltaker i disse hemmelige gruppene har beskrevet Alan Turing som er avbildet på vår 50-pundseddel, som «imperialistisk». Men enhver som kjenner til matematikerens omgang med fordommer, vet også at ingenting kan være fjernere fra sannheten.
Andre skal ha hatt innvendinger mot personer forbundet med Storbritannias seier i andre verdenskrig. Selv bilder av store bygninger var kontroversielle «på grunn av mulige forbindelser til kolonialisme og slaveri». Konsulentselskapet Savantas råd til banken var følgelig at pengesedlene med historiske skikkelser er «potensielt splittende og elitistiske».
Derfor et spørsmål til Sir Andrew: Er beslutningen om å forvise titanene i britisk historie fra valutaen virkelig et uttrykk for folkets vilje? Eller skyldes den at fokusgruppens forutfattede oppfatninger passer sammen med oppfatningen, som store deler av den styrende klassen også deler, om at nasjonens fortid er «problematisk»? Hvorfor vil du ellers tvinge gjennom denne planen når lederne for tre store politiske partier – Kemi Badenoch, Nigel Farage og Sir Ed Davey, som representerer et stort flertall av velgerne – er imot alle sammen?
Les også: Englands storstrategi
At Jane Austen, en av våre mest berømte forfattere, eller Storbritannias største maler, J. M. W. Turner, skal erstattes med lundefugler eller pinnsvin, sier mye om nasjonens tilstand.
I 2000 ble vi bedt om å avgjøre «hvem som var den største briten» av det tidligere troverdige BBC. Etter å ha sett fremragende program, valgte nasjonen Churchill fremfor ingeniøren Isambard Kingdom Brunel. Sistnevnte ble fremstilt av Kenneth Branagh tolv år senere under åpningsseremonien for OL i London. Da ble vi begeistret av fremstillingen av britisk historie, koreografert av Danny Boyle, med scener fra den industrielle revolusjonen, der Storbritannia forandret verden, og dansende sykepleiere fra National Health Service. Men nå ser vi ut til å ha mistet viljen og selvtilliten til å sette vår historie, og de som skapte den, på våre pengesedler. Nasjonal stolthet og patriotisme er blitt pinlige størrelser i dagens Storbritannia.
Alle er glad i landsbygda, og dyrene og fuglene som lever der, men de definerer oss ikke som nasjon. De sier ingenting om britisk liv og identitet, og heller ikke om våre bidrag til frihet, vitenskap og kunst. Pengesedler med en ny gruppe berømte briter – for eksempel dronning Elizabeth I, forfatteren George Eliot, fysikeren Stephen Hawking eller landskapsarkitekten Capability Brown? – ville kunne utløse ti tusen historietimer i britiske skoler og en nye serier fra BBC som lærer oss om vår felles arv.
Det er, dessverre, svært lite sannsynlig! I stedet blir vi fortalt av pedagoger og kommentatorer ved universitetene, i mediene og i BBC at vår historie var blottet for moral, og at dens store skikkelser, monarker inkludert, er uverdige. Er det da noen overraskelse at flertallet av dem som svarte på Bank of Englands undersøkelse – den vi kjenner til, ikke den som ble skjult for oss – valgte naturillustrasjoner på pengesedlene? Selv da valgte mer enn en tredjedel fortsatt å beholde betydningsfulle briter.
Les også: England er fortsatt preget av opptøyene 🔒
Se for deg dagens eurosedler. Det er i grunnen ikke stort å tenke over, er det vel? De er dekorert med generiske bilder av vage arkitektoniske elementer, og i all sin intetsigende ensartethet, er de usedvanlig forglemmelige. De ble sannsynligvis utformet av en komité som hadde fått i oppdrag å gjøre dem kjedelige. Kan du huske hva de kom i stedenfor? De fargerike franske sedlene, før francen ble avskaffet, hyllet komponisten Debussy, maleren Cézanne, ingeniøren Gustave Eiffel og det store vitenskapelige samarbeidet mellom Pierre og Marie Curie. I Italia ville du ha sett bilder av maleren Caravaggio, billedhuggeren Bernini og radiopioneren Marconi, som vi briter også kunne gjort krav på. For nasjoner som er kloke nok til å bruke sin historie som illustrasjon på pengesedlene, bekrefter de daglige kommersielle transaksjonene tilhørighet til det nasjonale fellesskapet og stolthet over dette felleskapets prestasjoner, samtidig som de lærer turister litt om landene de besøker.
I flere tiår har amerikanske dollarsedler, fra 1 til 100 dollar, vært preget av republikkens store grunnleggere og presidenter: Washington, Jefferson, Lincoln, Hamilton, Jackson, Grant og Franklin. Som innbyggere i en innvandrernasjon har amerikanerne alltid forstått – i hvert fall inntil nylig – behovet for nasjonale symboler og en felles kultur som kan binde en mangfoldig nasjon sammen. Amerikanske skolebarn begynner hver skoledag med å fremsi troskapseden. Stars and Stripes vaier over alle offentlige bygninger. Pengesedlene forteller den nasjonale historien.
Feilen den britiske eliten har begått, og som denne beslutningen om pengesedlene nok en gang viser, er at den har forsøkt å bygge et multikulturelt samfunn uten en felles identitet. I stedet for å skjule denne felles identiteten bak små pattedyr og reptiler, burde vi styrke den. I stedet har nyere utgaver av våre 50-pence-mynter avbildet Ole Brumm, Dennis og Star Wars. Bank of England har oppmuntret til trivialiseringen og disneyfiseringen av vår kultur, og foreslår nå å gjøre enda større skade.
Mens briter fra alle bakgrunner fortsatt er lojale og stolte, rygger deres politiske og kulturelle ledere – til tross for sporadiske tomme ord om det motsatte – forskrekket tilbake for uttrykk om nasjonal stolthet. Franskmennene kaller det «trahison des clercs», de intellektuelles forræderi.
La oss se på mannen som har tatt denne beslutningen, Sir Andrew Bailey. Før han ble bankmann, studerte han historie ved University of Cambridge og skrev til og med en doktoravhandling om bomullsindustrien i Lancashire under Napoleonskrigene. Med et slikt studium i ryggen, burde han nettopp vært klar over hvilken betydning nasjonale symboler har for å samle oss, særlig i tider med nasjonal fare og krise. Bilder av «Bonde-George» (George III), John Bull og Britannia – som pleide å være på baksiden av 50-pence-mynten, men som gradvis er blitt fjernet over tid – hjalp oss gjennom krigene mot franskmennene.
Til tross for Sir Andrews formelle fortrinn og meritter, viser han den samme kulturelle feigheten som preger så mange mennesker i innflytelsesrike posisjoner i Storbritannia. Hvis selv Sir Ed Davey kan protestere mot tanken på at Winston Churchill «blir erstattet av en grevling», er det åpenbart at noe er galt. Sir Andrew bør være tro mot sin skolering som historiker og «tale til Englands fordel». Hva er poenget med en sentralbanksjef man ikke kan stole på, eller en historiker som går i offentligheten og forminsker vår historie?
Denne artikkelen ble først publisert på History Reclaimed. Den har blitt republisert med forfatterens tillatelse.
