FN ble opprettet for å fremme global fred og stabilitet, men har nå blitt en lammet institusjon som uforvarende bidrar til pågående konflikter. Dette skyldes en utdatert struktur som ikke lenger passer til den dramatiske endringen i verdensordenen.
Organisasjonen, som ble stiftet i 1945 etter andre verdenskrig, har dessverre nesten utlevd sin nytteverdi når den markerer sitt 79-årsjubileum. Dette er på grunn av manglende evne til å reformere og tilpasse seg den nye verdenssituasjonen etter Sovjetunionens fall, en verden som er vesentlig annerledes enn da FN ble grunnlagt.
FNs oppdrag om å fremme fred og stabilitet har gang på gang slått feil, noe de nåværende voldelige konfliktene, spesielt krigen i Ukraina og konflikten mellom Israel og Palestina, tydelig viser.
Som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj treffende spurte under sin tale til Sikkerhetsrådet i 2022: «Hvor er sikkerheten som Sikkerhetsrådet skal garantere? … Hvor er freden?»
Gjennom årene har forskere og tenketanker kommet med reformforslag for å gjøre FN mer tilpasningsdyktig og responsiv overfor den skiftende verdensordenen. Disse har mislyktes hovedsakelig på grunn av FNs struktur og motstanden fra de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd – USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike – mot betydelige reformer som kan redusere deres makt.
Å foreslå omfattende reformer av FN er utenfor rammen av denne artikkelen. Imidlertid finnes det noen begrensede endringer som Sikkerhetsrådet kan gjennomføre, uten grunnleggende strukturelle endringer, for å øke sin effektivitet i å opprettholde global fred.
Før vi kommer dit, er det viktig å påpeke noen av FNs svakheter for å sette de foreslåtte reformene i kontekst.
FNs sikkerhetsråds struktur
FNs sikkerhetsråds oppbygning, spesielt vetoretten til de fem faste medlemmene, fører ofte til handlingslammelse.
Denne retten gir hvert av disse landene mulighet til å blokkere resolusjoner, selv om det er bred internasjonal støtte. Dette har ført til fastlåste situasjoner i viktige saker som borgerkrigen i Syria, krigen i Ukraina og konflikten mellom Israel og Palestina.
Les også: Hvordan Iran ser på Midtøsten: Intervju med Irans parlamentspresident
Drapene på sivile og ødeleggelsen av byer og tettsteder, spesielt av Israel og Russland, er ødeleggende og fortsetter uforminsket. Den internasjonale straffedomstolen og FNs menneskerettighetseksperter har gjentatte ganger oppfordret Sikkerhetsrådet til å handle. I disse tilfellene har de motstridende interessene til USA og Russland hindret løsninger som kunne dempe konfliktene.
Sikkerhetsrådets sammensetning gjenspeiler ikke dagens globale dynamikk, noe som reiser spørsmål om dets legitimitet og effektivitet. Krav om reform har vært vedvarende, men stort sett ubesvart på grunn av motviljen fra de faste medlemmene mot å endre et system som tjener deres interesser.
Bare en fjerdedel av verdens befolkning er representert i Sikkerhetsrådet. Store grupper av land, inkludert muslimske stater, afrikanske nasjoner, søramerikanske land og India med over 1,3 milliarder innbyggere, er ikke representert i rådet.
Begrensninger i fredsbevarende operasjoner
FNs fredsbevarende styrker kritiseres ofte for sine begrensede mandater og ressurser. De blir vanligvis sendt til områder der det ikke er noen fred å opprettholde, som på Kypros, i Kosovo og Vest-Sahara.
De er generelt ikke godt nok utstyrt eller har ikke myndighet til å delta i væpnede operasjoner. Denne begrensningen er tydelig i regioner plaget av terrorisme og voldelig ekstremisme, som Sahel-regionen i Afrika, Den demokratiske republikken Kongo og Den sentralafrikanske republikk, hvor fredsbevarende styrker sliter med å stabilisere situasjonene uten tilstrekkelig støtte fra mektige nasjoner.
I tillegg er det ofte et misforhold mellom FNs mandater og lokale forhold, noe som kompliserer fredsbevarende innsats. Styrkene er ikke alltid tilstrekkelig trent eller forberedt på å håndtere komplekse regionale utfordringer, noe som fører til ineffektive intervensjoner.
Manglende håndhevingsmekanismer
FN mangler ofte effektive midler for å håndheve sine resolusjoner. Selv om Sikkerhetsrådet teoretisk kan innføre sanksjoner eller autorisere militære tiltak, forhindrer vetoretten og politiske hensyn ofte avgjørende handlinger.
Dette gjør at land som begår forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, kan unngå straffetiltak, selv når de pålegges av Sikkerhetsrådet.
Nasjonale interesser foran global fred
De mektige medlemsstatenes egne interesser går ofte foran felles globale sikkerhetsmål. De største våpeneksporterende landene er også faste medlemmer av Sikkerhetsrådet, noe som skaper interessekonflikter og undergraver innsatsen for å løse konflikter der disse landene har strategiske interesser.
Les også: Krig i Nord-Kivu: FN-rapport om en glemt konflikt
Dette er særlig tydelig i krigen mellom Israel og Hamas og krigen mellom Russland og Ukraina, hvor spesielt USA gir massiv militær støtte. I denne sammenhengen hindrer geopolitiske rivaliseringer blant stormaktene konsensus i viktige spørsmål.
For eksempel allierer Kina og Russland seg ofte mot vestlige land i ulike internasjonale saker, noe som fører til en fastlåst situasjon i håndteringen av konflikter.
Feilfordeling av finansiering og oppgaver i FN-organer
Det pågår debatter om ineffektivitet i noen FN-organer og behovet for reformer for å forbedre effektiviteten.
Finansieringen av disse organene samsvarer ofte ikke med deres formål, spesielt når det gjelder globale oppgaver som menneskerettighetsarbeid. Det har også vært et betydelig skifte fra prinsipiell, fleksibel finansiering til strengt øremerkede bidrag for spesifikke formål.
For organer som UNDP og UNICEF er over 80 prosent av finansieringen nå øremerket, noe som kan redusere deres evne til å reagere fleksibelt på nye behov. Situasjonen forverres av at beslutninger om videre finansiering ofte påvirkes av politiske hensyn snarere enn ren effektivitet.
Til slutt er medlemslandene ofte uenige om hvilke organer som fortsatt er nyttige, noe som gjør det vanskelig å avvikle eller eliminere organer som anses ineffektive eller utdaterte.
Byråkratiske ineffektiviteter
Trege byråkratiske prosesser og dårlig forvaltning hemmer ofte FNs arbeid. Disse ineffektivitetene kan forsinke kritisk humanitær hjelp og andre nødvendige tiltak for å opprettholde fred.
Å løse disse problemene vil kreve betydelige reformer, spesielt innen Sikkerhetsrådet, sammen med en forpliktelse fra medlemslandene om å prioritere global fred over nasjonale interesser.
Reformer som kan øke effektiviteten av FNs arbeid
Selv om det er store utfordringer knyttet til omfattende reformer av FN, er det fortsatt mulig å reformere Sikkerhetsrådet for å øke dets effektivitet i å opprettholde global fred. Dette innebærer å ta tak i flere sentrale spørsmål.
Her er noen gjennomførbare reformer som kan rette opp noen av problemene:
Begrense vetoretten: Forslagene inkluderer å begrense bruken av veto, spesielt i saker som involverer massedrap eller brudd på internasjonal lov. Dette kan innebære å kreve et superflertall for at et veto skal være gyldig, eller å pålegge diskusjoner i Generalforsamlingen etter et veto.
Regional representasjon: Det er viktig å sikre geografisk balanse og representasjon av ulike kulturer og sivilisasjoner. Dette kan innebære å opprette regionale seter som rullerer blant landene i en region, og dermed øke representasjonen uten å øke antallet faste seter betydelig.
Les også: Fransk tankesmiesjef og tidligere minister: – Europa må ruste opp
Styrke Generalforsamlingens rolle: Ved å gi Generalforsamlingen en større rolle i spørsmål om fred og sikkerhet, kan man motvirke lammelsen i Sikkerhetsrådet. Initiativ som «Uniting for Peace»-resolusjonen lar Generalforsamlingen handle når Sikkerhetsrådet er fastlåst. Til tross for ulike nasjonale interesser og geopolitiske hensyn, kan man oppnå enighet uten nødvendigvis å gå på akkord med nasjonale interesser.
Reformer uten traktatendringer: Ved å tolke eksisterende bestemmelser i FN-pakten på en ny måte kan man få mer fleksible reaksjoner på globale kriser uten formelle endringer. Slike reformer kan gi andre FN-organer myndighet til å handle når Sikkerhetsrådet ikke kan.
Balansering av maktforhold: Å utvide medlemskapet samtidig som man håndterer vetoretten krever nøye forhandling for å sikre at nye medlemmer ikke forverrer fastlåste situasjoner. Det er også bekymring for å opprettholde rådets effektivitet med flere medlemmer.
Utvidelse av medlemskapet: Å øke antallet faste og ikke-faste medlemmer er en mye diskutert reform. Dette kan innebære å legge til nye faste medlemmer uten vetorett, for eksempel land fra underrepresenterte regioner som Afrika, Latin-Amerika og Asia. G4-landene (Brasil, Tyskland, India og Japan) og afrikanske land har vært fremtredende kandidater for faste seter.
Selv om det er bred enighet om behovet for å reformere Sikkerhetsrådet, innebærer det å navigere i et komplekst geopolitisk landskap og balansere ulike nasjonale interesser. Likevel kan gradvise endringer, spesielt de som ikke krever formelle endringer i FN-pakten, være en gjennomførbar vei fremover.
Hvis Sikkerhetsrådet ikke vedtar noen av disse reformene, vil FN praktisk talt ha overlevd sin hensikt, spesielt når det gjelder konfliktløsning, der den daglige, grufulle død og ødeleggelse rundt om i verden vitner om organisasjonens alvorlige fiaskoer.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
