Hvor går grensen mellom legitim institusjonell makt og et system som lever sitt eget liv? Debatten om dypstaten viser hvor vanskelig det er å skille maktanalyse fra konspirasjonstenkning.
Hva alle sier
Uttrykket trengte for alvor inn i den offentlige debatten fra 2016, båret frem av Donald Trump og hans støttespillere for å beskrive de mørke kreftene som angivelig arbeidet for å sabotere hans presidentskap. Siden har det spredt seg til alle vestlige land, tilpasset hvert enkelt lands politiske kontekst: I Frankrike skulle dypstaten være den øverste statsforvaltningen, de store elitekorpsene, nettverkene fra Sciences Po og ENA som styrer i det skjulte uansett valgresultat. I Tyrkia har Erdoğan brukt uttrykket om det militære og sekulære kemalistiske etablissementet. I Italia brukes dypstaten for å beskrive forbindelsene mellom dommerstanden, etterretningstjenestene og visse politiske miljøer.
Den dominerende forståelsen er enkel: Dypstaten skulle være en parallell, hemmelig og permanent regjering, bestående av embetsmenn, militære, etterretningsagenter og finansfolk som trekker i trådene fra skyggene, uavhengig av – eller til og med i strid med – de folkevalgte regjeringene. I sin mest radikale form, slik man finner den på konspirasjonsfora, fremstilles den som en koordinert og hierarkisk organisasjon med tydelige mål rettet mot folkene og deres legitime representanter.
Denne lesningen er både delvis riktig og dypt villedende. Den fanger en faktisk realitet – det finnes maktstrukturer som overlever skiftende valgflertall – men fordreier den ved å tilskrive den en sammenheng, en vilje og en hemmelig karakter den ikke har.
Hva de akademiske tekstene egentlig sier
Mike Lofgren og den amerikanske deep state: En presis kritikk, ikke en konspirasjon
Les også: Store klisjeer – Arendt og ondskapens banalitet 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
