De nordiske landene holdt seg formelt utenfor første verdenskrig, men ble likevel trukket inn i stormaktenes økonomiske, diplomatiske og maritime maktkamp.
I Skandinavia skulle sommerens store begivenhet i 1914 egentlig ha vært Den baltiske utstillingen i Malmö, som samlet det fremste av det vakre, moderne og nyttige i de nordiske landene, inkludert Tyskland og Russland. Arrangementet var ventet å trekke enda flere besøkende enn de olympiske lekene i Stockholm sommeren før. Attentatet i Sarajevo vakte derfor i første omgang ingen sterk uro. Den 7. juli dro dessuten Wilhelm II, som vanlig, rolig av sted med yachten sin for å seile mellom de norske fjordene. Men da den franske presidenten Poincaré, på hjemreisen fra St. Petersburg, den 25. juli avlyste det planlagte besøket i København mens han befant seg i Stockholm, begynte man å forberede seg på det verste.
Da nyheten om Tysklands krigserklæring mot Russland ble kjent om kvelden 1. august, var den rådende oppfatningen at Sverige vanskelig ville kunne holde seg utenfor konflikten. Drønn fra eksplosjoner ute i Østersjøen ble til og med tolket som kanonild mellom svenske og russiske fartøyer. Mobilisering ble kunngjort allerede dagen etter, og det svenske forsvarsapparatet ble raskt satt i beredskap. I Danmark og Norge ble alvoret først fullt ut tydelig da Storbritannia erklærte krig den 4. august. Da britene gikk inn i konflikten, ble krigen i praksis irreversibel.
Skandinavene befant seg nå i de krigførende maktenes «skuddlinje». Bankene ble tømt for innskudd, prisene skjøt i været og handelsskipene ble liggende i havn.
En region i krig
En britisk ubåtflotilje tok seg umiddelbart inn i Østersjøen, der den samarbeidet med den russiske marinen i håp om å kutte jernmalmtransporten mellom Sverige og Tyskland. Admiral Fisher ønsket nemlig at den britiske krigsinnsatsen skulle rettes mot Østersjøområdet snarere enn mot Frankrike. Hans politiske overordnede, Churchill, hadde allerede 31. juli vurdert å invadere Danmark og Norge, selv om det ikke forelå noen tilsvarende tysk plan.
Derimot fantes det en russisk plan om et forebyggende angrep på den svenske krigsflåten. Den skulle enten sperres inne i basen i Karlskrona eller ødelegges, fordi det russiske admiralitetet var overbevist om at Sverige ville slutte seg til det tyske riket og dermed sikre Tyskland sjømilitært herredømme i regionen. Svensk etterretning fikk kjennskap til planen, og flåten ble brakt i sikkerhet i den enorme skjærgården utenfor Stockholm.
Europas sammenbrudd i krig førte til tettere forbindelser mellom de tre statene, som samtidig erklærte seg nøytrale 8. august. Det dreide seg ikke om den formen for «permanent nøytralitet» som folkeretten hadde garantert Sveits siden 1815 og Belgia siden 1839.
Les også: Nordisk militært samarbeid: Mange hærer, felles utfordringer, samme mål – og én ny usikkerhet 🔒
Det norske Stortinget hadde riktignok i 1902 vedtatt en idealistisk resolusjon med sikte på å oppnå en slik status, men det var den svenske doktrinen – senere formulert som «alliansefrihet i fredstid med sikte på nøytralitet i krigstid» – som ble lagt til grunn. I desember 1914, da krigen mot alle forventninger så ut til å bli langvarig, møttes de tre monarkene og deres ministre i Malmö for å forsøke å etablere en felles linje. Det besto imidlertid fortsatt betydelige uenigheter.
Norge, et vidstrakt land med bare 2,4 millioner innbyggere, hadde en geografisk beliggenhet som gjorde det mindre utsatt for tysk innflytelse enn nabolandene. Økonomien var vendt mot havet, og utenrikshandelen per innbygger var den høyeste i verden. Havene var arbeidsplassen til mange nordmenn, enten som sjøfolk i handelsflåten eller som fiskere.
52 000 arbeidet i den nasjonale handelsflåten – verdens tredje største – og i tillegg kom et betydelig antall nordmenn som arbeidet om bord på utenlandske skip. Landet sto nær Storbritannia, som det hadde et privilegert forhold til. Kong Haakon VII – svoger til Georg V – og sentrum–venstre-regjeringen til Gunnar Knudsen var kjent for sin diskrete sympati med ententemaktene. Næringslivet var samtidig opptatt av ikke å sette handelen med Tyskland, landets nest største handelspartner, i fare.
Det lille Danmark hadde 2,8 millioner innbyggere, men en svært omfattende utenrikshandel. Landet var splittet mellom de anglofile, og til dels frankofile, holdningene i deler av opinionen og den forståelige mistilliten som det tyske rikets makt ved landegrensen skapte. Det bitre minnet om nederlaget mot Preussen i 1864 og tapet av Schleswig-Holstein var ikke blitt fullstendig visket ut av den betydelige handelen med Tyskland.
Sverige, med sine seks millioner innbyggere, hadde omfattende mineralressurser og en solid industri. Landets militære potensial ble i Paris anslått til 700 000 mobiliserbare soldater. Russland var den motstanderen som historien naturlig pekte ut, og mange svensker hadde sluttet opp om Tysklands sak: adelen, hæren, universitetsmiljøene og det lutherske presteskapet.
Svensk presse gjenga i stor grad telegrammene fra nyhetsbyrået Wolff, og muligheten for å gjenvinne det kjære Finland – som var gått tapt i 1809 – dersom tsarens hærer ble beseiret, bidro til å trekke landet i retning av en velvillig holdning til sentralmaktene. Den konservative Hjalmar Hammarskjöld, professor i jus og tidligere medlem av Den permanente voldgiftsdomstolen i Haag, ledet en mindretallsregjering med støtte fra kongehuset. I kretsen rundt kong Gustav V og dronningen, som var født prinsesse av Baden, arbeidet en gruppe aktivister for en åpen allianse med Berlin.
I Nord-Europa var de konservative derfor mottakelige for de tyske argumentene, mens de fleste liberale støttet ententemaktene, om enn med sterke forbehold overfor det tsaristiske eneveldet.
For mange sosialdemokrater i opposisjon ville en tysk seier ha vært «en seier for det landet som hadde størst mulighet til å nå sosialismen», på grunn av Tysklands industrialiseringsgrad og styrken til det sosialdemokratiske partiet SPD. En seier for det mindre utviklede Russland, der sosialismen var svak og splittet, ville ikke ha medført noe tilsvarende.
Et seirende Tyskland ville bety revolusjon i Russland uten at mulighetene for tysk sosialisme ble svekket. Et seirende Russland ville bety at «reaksjonen ble befestet i Europa for lang tid». Når det gjaldt Frankrike – som fra nordisk synsvinkel ble betraktet som en sekundær krigførende makt – fantes det stemmer som viste til Alsace-Lorraine, men også til «det revansjistiske franske borgerskapets ansvar» og til «den franske sjåvinismens kurtisering av tsarismen».
Denne tyskorienteringen ble rystet av krenkelsen av Belgias nøytralitet. «Forbrytelsen mot Belgia var et slag mot vårt eget hjerte», skulle den svenske sosialistlederen Branting skrive. Selv om Sverige nærmest var forutbestemt til å betrakte den europeiske eksplosjonen gjennom tyske øyne, «snudde den opp ned på det svenske folket i dets dypeste lag».
Reaksjonene skapte betydelige problemer for Tysklands forsøk på å få Sverige over på sin side. To ganger, først i 1915 og deretter i 1916, avviste Stockholm bestemt en slik allianse, til stor skuffelse for Sven Hedin, den berømte oppdageren av Sentral-Asia, og for parlamentarikeren og geografen Rudolf Kjellén – mannen vi skylder selve begrepet geopolitikk.
Storbritannia, som hadde vært områdets viktigste økonomiske aktør i to århundrer, beholdt en sterk posisjon i Skandinavia, i det minste målt i handelsvolum. Britene kontrollerte Nordsjøen, der den omfattende handelen til de nøytrale statene passerte.
Les også: Norge må finne sin plass i nordisk forsvarstriangel 🔒
Som ledd i forsøket på å kvele det tyske riket offentliggjorde London allerede 4. august en liste over «kontrabandevarer» som ikke lenger var fullt ut i samsvar med de internasjonale avtalene fra 1909, som Storbritannia for øvrig aldri hadde ratifisert. Den 2. november ble hele Nordsjøen ensidig erklært som «krigssone». Nøytrale skip kunne ikke lenger ferdes fritt, men måtte underkaste seg de drakoniske reglene som det britiske admiralitetet fastsatte.
Tyskland, som var offer for blokaden, måtte på sin side for enhver pris få skandinavene til å levere varene landet trengte. Også Berlin hadde pressmidler: de mange ferdigvarene de nordiske selskapene var avhengige av, de tyske ubåtene i Nordsjøen, overflateflåten som gjennom Kielkanalen – utvidet i 1913 – kunne forflyttes mellom de to havområdene, og til slutt muligheten for å okkupere Jylland, som Danmark ikke hadde noen reell mulighet til å forsvare.
I praksis kom nøytraliteten først og fremst Tyskland til gode. Landet fortsatte å importere svensk jernmalm og tømmer, danske hester og hermetikkvarer samt norsk fisk, kobber og svovelkis. Enkelte varer som var importert fra USA, ble dessuten reeksportert til tyske havner til skyhøye priser, i det som utgjorde den eneste muligheten til å omgå blokaden.
Handelen gjorde det mulig for danske storgodseiere, svenske industriledere og norske skipsredere å samle betydelige formuer. Den gunstige sysselsettingssituasjonen og veksten i produksjonen og lønningene hindret i første omgang situasjonen i å komme ut av kontroll.
Aktiviteten i de skandinaviske havnene ble tidoblet. De sydet av handel, rykter og spioner. I 1915 var man svært bekymret for at de fransk-britiske flåtene skulle dukke opp. Dersom de hadde tvunget seg gjennom de danske sundene for å forsyne den russiske allierte, som var hardt presset av sentralmaktene, ville Danmark og Sverige sannsynligvis ha blitt trukket inn i krigen.
Det skapte derfor lettelse da de alliertes plan – en felles landgang med russerne i Nord-Tyskland – ikke ble gjennomført. Ententemaktenes perifere strategi ble i stedet forsøkt satt ut i livet ved Dardanellene.
København og Stockholm gikk med på, om enn uten begeistring, å minelegge sundene. Dermed beskyttet de i praksis hele den tyske østersjøkysten mot mulige raid fra Royal Navy. Særlig Storebælt ble stengt av en minesperring, selv om en internasjonal ordning forpliktet Danmark til å holde dette farvannet åpent.
Den svenske regjeringen hindret på sin side ikke transitt av varer gjennom svensk territorium til Russland, vel vitende om at dette ga landet et forhandlingskort. Sverige avvek imidlertid også enkelte ganger fra den strenge nøytraliteten, og disse bruddene ble holdt omhyggelig hemmelige.
Blant annet stilte Sverige sine ambassader på den andre siden av Atlanterhavet til rådighet for Tyskland, slik at offisielle meldinger til og fra Berlin kunne sendes i tysk kode gjennom de britiske telegrafkablene.
I Stockholm, der en diffus russerfiendtlighet fortsatt besto, begynte imidlertid den gamle solidariteten med Tyskland å slå sprekker. Krenkelsene av folkeretten, den brutale krigføringen, omformingen av en «legitim forsvarskrig» til en erobringskrig og antakelsen om at Berlin ønsket å etablere hegemoni i Østersjøen, bidro alle til denne utviklingen.
Samtidig vokste det frem en begynnende humanitær diplomati. Sverige organiserte, til alle parters tilfredshet, utvekslingen av hardt sårede krigsfanger. 60 000 russiske, østerriksk-ungarske og tyske fanger ble behandlet og transportert gjennom svensk territorium.
I mars 1916 snudde konjunkturene. Skillet mellom «absolutt kontrabande» og «betinget kontrabande» – altså mellom eksport av «strategiske» råvarer og produkter som i utgangspunktet var beregnet på sivile – ble ensidig opphevet av London og Paris.
Skandinavenes utenrikshandel ble da bokstavelig talt kvalt. Handelsskipene deres, som allerede var blitt overvåket og tidvis utsatt for sabotasje, ble nå stanset, inspisert og i enkelte tilfeller omdirigert til britiske havner for kontroll. En stor del av lasten ble beslaglagt.
Mange produkter begynte derfor å bli alvorlige mangelvarer: korn, sukker, te og kaffe, men også kunstgjødsel og alle former for dyrefôr. Det oppsto også mangel på brensel, kull og olje – livsviktige varer i land med hardt klima.
Prisene eksploderte, og mangelen festet grepet, ettersom ingen av de tre kongedømmene var selvforsynt med mat. Sverige ble hardest rammet fordi den geografiske beliggenheten gjorde landet særlig sårbart. Det må også nevnes at statsministeren, som gjerne belærte andre om folkeretten, hadde et dårlig forhold til London.
Jylland: Det store sjøslaget
Det store Jyllandslaget, som ble utkjempet 31. mai 1916 i dansk farvann i Nordsjøen, endte uten en klar seierherre. For skandinavene innebar dette at de unngikk det som ville ha blitt konsekvensen av en fullstendig britisk seier: Det ville da ha blitt etablert en direkte forbindelse med Russland, som dermed ville ha kommet ut av sin isolasjon. Tsarens hær ville fått tilgang til materiellet og ammunisjonen den manglet, og ankomsten av en fransk-britisk eskadre til Petrograd ville ha hatt en enorm psykologisk virkning.
Det tyske svaret på blokaden, som i stadig større grad kvalte sentralmaktene, var den uinnskrenkede ubåtkrigen, vedtatt 31. januar 1917. Den fjernet de siste utsiktene til fred og brakte spørsmålet om de nøytrale landenes utenrikshandel tilbake i forgrunnen. Prisen for å frakte ett tonn varer over Nordsjøen, som hadde vært fem norske kroner i 1913, steg til 260 kroner. Sjøkrigen krevde store ofre, ikke bare blant lastene, men også blant mannskapene. Når de skandinaviske lasteskipene ikke ble senket av miner eller stanset av krigsskip fra ententemaktene, ble de mål for de tyske ubåtene.
Les også: Finsk strategisk samtidskultur 🔒
I løpet av to år mistet Danmark en firedel av tonnasjen sin, Sverige en tredel og Norge halvparten. Også 722 danske, 877 svenske og 1 892 norske sjøfolk omkom til sjøs. Til tross for rasjonering og priskontroll – former for statlig styring som hittil hadde vært ukjente – ble befolkningen i alle tre land hardt rammet. Mangelen, som inntil da hadde vært håndterbar, nådde et alarmerende nivå. I arbeiderklassen utslettet inflasjonen lønnsøkningene fra de foregående årene.
Det måtte derfor fremforhandles avtaler som kunne løsne grepet noe, både med London og Paris og med Washington, som gradvis var i ferd med å oppgi sin nøytralitet. De skandinaviske landene måtte begrense omfanget av handelen med Tyskland. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å bygge opp lagrene igjen eller dempe misnøyen i opinionen.
Året 1917 ble derfor, som ellers i Europa, preget av omfattende sosial uro. Forverringen av levekårene, kombinert med den revolusjonære smitten fra nabolandet Russland, begynte å slå sprekker i den politiske borgfreden, Borgfreden, som siden 1914 hadde innebåret at alle partiene i større eller mindre grad var blitt trukket inn i maktutøvelsen.
I Sverige ble den konservative regjeringen styrtet, og det ble arrangert demonstrasjoner i de store byene. Den 1. mai marsjerte 100 000 mennesker gjennom Stockholm. En måned senere fant en opphetet demonstrasjon sted foran Riksdagen. Enkelte demonstranter krevde «en avtale med England».
I Danmark økte antallet streiker, i et tidvis opprørspreget klima. I Norge, der kanskje 300 000 mennesker deltok i demonstrasjoner, tok Arbeiderpartiet nå til orde for «revolusjonær masseaksjon».
Sosialdemokratene skjerpet retorikken fordi de merket at situasjonen var i ferd med å gli dem ut av hendene. Det var i ferd med å oppstå splittelser i deres egne rekker om hvorvidt de skulle støtte fredsprosjektet til kamerat Lenin, som en måned tidligere hadde vendt tilbake til Russland via Tyskland og Sverige.
USAs krigserklæring mot Tyskland 6. april hadde gjort situasjonen enda vanskeligere. I juli offentliggjorde Washington en liste over varer som ble omfattet av embargo. Den omfattet i realiteten det meste av det skandinavene manglet. Det hersket liten tvil om at de alliertes mål var å få de nordeuropeiske statene til å bryte alle økonomiske forbindelser med sentralmaktene.
Mens den hardt pressede svenske regjeringen vurderte en samordnet aksjon fra alle nøytrale stater, ble landets hovedstad åsted for et forsøk på å samle Sosialistinternasjonalen for å fremme fred.
Denne «Stockholm-konferansen» klarte imidlertid aldri å oppfylle sitt formål. De tyske og russiske sosialistene kom etter tur, uten å møtes, mens franskmennene uteble. Den svenske regjeringen holdt seg dessuten forsiktig utenfor initiativet, vel vitende om at ententemaktene betraktet det som en «tysk sammensvergelse» på veien mot en separatfred med Russland.
Matmangel og sosialt press
I løpet av vinteren 1917 ble Sverige og Norge avskåret fra britisk kull. Den normale driften av fabrikkene og oppvarmingen av en rekke boliger ble truet. Nødvendige varer ankom bare i utilstrekkelige mengder, og nedgangen i den økonomiske aktiviteten førte til en ubønnhørlig økning i arbeidsledigheten.
Stockholm måtte derfor kjøpe seg overlevelse ved å redusere eksporten til det tyske riket med en tredel. Norge, som hadde en av Europas laveste grader av selvforsyning med mat, opplevde en reell knapphetskrise.
Den skyldtes krigen, utilstrekkelige lagre, de dårlige avlingene i 1916 og tørken i 1917, men først og fremst de stadig større vanskelighetene med å skaffe forsyninger fra det amerikanske markedet på grunn av embargoen.
Under press inngikk den norske regjeringen en hemmelig avtale med Storbritannia. Avtalen innebar at norske myndigheter og skipsredere ga avkall på den frie disposisjonsretten over handelsflåten. Bevæpnede britiske fartøyer skulle forsyne Norge med kull. Norske skip skulle samtidig befraktes under britisk flagg i tryggere farvann.
Norge ble «den nøytrale allierte» – the neutral ally – og i realiteten en britisk klientstat. Til tross for ydmykende innrømmelser gjorde den skandinaviske nøytraliteten under første verdenskrig det dermed ikke mulig for de berørte statene å holde seg utenfor krigens tvangsmekanismer.
Diplomatene fra de tre landene måtte forhandle skritt for skritt for å unngå invasjon eller økonomisk kvelning. Nordmenn, dansker og svensker ble rammet av både den harde blokaden og ubåtkrigen.
Enkelte spekulanters suksess og de betydelige gevinstene til mange næringsdrivende skapte også bitterhet. Regjeringenes manglende evne til å begrense den eksplosive veksten i problemene og ulikhetene utløste en krise.
Den ble overvunnet blant annet gjennom sosialdemokratenes deltakelse i det politiske systemet og de nordiske monarkienes fleksibilitet. Erfaringene fra krigen førte til reformer som institusjonaliserte parlamentets rolle i utenrikspolitikken. Mer generelt skjøt demokratiseringen av det politiske livet fart og la grunnlaget for de mer avgjørende samfunnsendringene i 1930-årene.
Den store lærdommen: Illusjonen om nøytralitet
Danmark og Norge unnslapp verken andre verdenskrig eller fremmed okkupasjon, og de trakk sin konklusjon av dette: Begge ble grunnleggende medlemmer av Atlanterhavsalliansen i 1949, og flere av deres statsborgere har siden innehatt fremtredende verv i organisasjonen.
I Sverige førte en reell samlingsregjering en så streng alliansefri politikk som mulig mellom 1939 og 1945. Denne nøytralitetspolitikken, som fortsatte under den kalde krigen, ble muliggjort av en sterk nasjonal konsensus, solide militære kapasiteter og eksistensen av en egen forsvarsindustri.
I denne perioden engasjerte svensker seg gjerne i FNs institusjoner, blant dem Dag Hammarskjöld – sønn av statsministeren fra 1914 – som var organisasjonens generalsekretær fra 1953 til 1961.
Etterkommerne etter væringene mistet aldri de russiske geopolitiske realitetene av syne, og Stockholm avsluttet som kjent sin århundrelange nøytralitet ved å slutte seg til NATO i 2024.
