Brasils geografi gir landet både strategisk dybde og store sikkerhetsutfordringer. Fra regnskogen til Atlanterhavet forsøker de væpnede styrkene å hevde suverenitet over enorme og vanskelig kontrollerbare områder.
Kortversjonen
- Brasils sikkerhetstenkning er dypt preget av landets enorme geografi, regnskogen i Amazonas og den lange kystlinjen.
- Hæren har tradisjonelt spilt en avgjørende rolle for territoriell integrasjon, intern orden og suverenitetshevdelse i avsidesliggende områder.
- En definert grensesone gir militæret utvidet politimyndighet til å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet og ulovlig ressursutvinning.
- Landet prioriterer maritim sikkerhet i Sør-Atlanteren og bygger strategisk dybde gjennom et omfattende forsvarssamarbeid med afrikanske kyststater.
- Store budsjettbegrensninger, der 80 prosent går til lønninger, truer moderniseringen av de væpnede styrkene og marinens materiell.
I kraft av sin status som økonomisk og diplomatisk stormakt har Brasil en særstilling i Sør-Amerika. Det skyldes også landets historie: Med unntak av de små statene Guyana og Surinam er Brasil det eneste landet på kontinentet som ikke har spansk som hovedspråk, og som ikke ble splittet opp etter selvstendigheten. På grunn av sin størrelse fikk den portugisiskspråklige staten raskt en sentral rolle i regionen og etablerte seg som en uomgjengelig aktør – dels gjennom offensive allianser, som trippelalliansen under Paraguaykrigen fra 1864 til 1870, dels som ekspansjonistisk makt, som under Cisplatinakrigen fra 1825 til 1828 og Acrekrigen mellom 1899 og 1903.
Som følge av sin enorme geografiske utstrekning grenser Brasil til samtlige søramerikanske stater med unntak av Ecuador og Chile. Den ugjennomtrengelige grensen som Amazonas utgjør, har derfor både blitt en beskyttende barriere og et område for territorielle krav. Det er i stor grad dette særegne geografiske området som har formet doktrinen for anvendelsen av Brasils væpnede styrker. Brasil vier dessuten det som omtales som «det blå Amazonas», helt særskilt oppmerksomhet.
Amazonas – et perifert område som må integreres for å sikre landet
For å forstå Brasils sikkerhetspolitiske forhold til sine naboland må man først undersøke landets forhold til Amazonas. Allerede i begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem en brasiliansk geopolitisk tenkning om at landet måtte utvide sin innflytelse i Sør-Amerika ved å fremme territoriell integrasjon mellom Brasils to store elvebassenger – Amazonas og La Plata – og mellom kystene mot Atlanterhavet og Stillehavet.1
På denne tiden var den brasilianske delen av Amazonas fortsatt isolert fra kystområdene, der maktens viktigste sentre befant seg. Fra 1930 tok Getúlio Vargas derfor initiativ til et nasjonalt utviklingsprosjekt basert på modernisering, sentralisering og statlig intervensjon, samt kolonisering av Amazonas og det sentrale høylandet. Den territorielle kontrollen over disse perifere områdene, som var avgjørende for Brasils sikkerhet, hadde frem til da vært avhengig av sporadiske fremstøt fra nybyggere, bønder og utvinningsselskaper. Kontrollen var derfor fortsatt ufullstendig.
Les også: Matlevering i Brasil preget av kinesiske spionanklager
«Den ugjennomtrengelige grensen som Amazonas utgjør, har både blitt en beskyttende barriere og et område for territorielle krav.»
Amazonas-byen Manaus, som fikk status som frihandelssone i 1957 og siden har utviklet seg til Brasils tredje største industrisentrum, illustrerer tydelig hvordan landets utvikling ble forankret geografisk gjennom 1900-tallet. Det samme gjelder etableringen av hovedstaden Brasilia mellom 1956 og 1960, byggingen av den transamazoniske hovedveien BR-230 og senere, på søramerikansk nivå, OCTA-prosjektet for regional infrastrukturutvikling. Den nasjonale integrasjonsplanen fra 1971 bekreftet denne strategien for territoriell bosetting og kontroll, begrunnet med behovet for å forsvare landets suverenitet.2
Den brasilianske hæren vokser frem i møte med geografien
Under den portugisiske kolonitiden var prinsippet om uti possidetis styrende for den faktiske overtakelsen av det enorme territoriet. Dette skjedde gjennom etableringen av fort og handelsstasjoner selv i de mest avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige områdene, der forsyninger, kommunikasjon og andre praktiske forhold skapte store utfordringer. Slik ble det fastlagt grenser som forble nesten uendret da Brasil ble selvstendig.3 På 1500-tallet hvilte denne territorielle kontrollen i stor grad på bandeirantenes ekspedisjoner. Selv på 1800-tallet, etter Brasils selvstendighet, ble landets territorielle konflikter fortsatt håndtert av leiesoldater.
Det var derfor først mot slutten av 1800-tallet, under den brutale Paraguaykrigen fra 1864 til 1870, at Brasils væpnede styrker begynte å bli strukturert og profesjonalisert. Det sumpete og skogkledde terrenget i det sørlige Paraguay, gjennomskåret av elver, skapte betydelige logistiske og militære utfordringer. Sammen med de paraguayanske styrkenes utholdenhet førte dette til store tap blant de krigførende partene.4 I Brasil er krigen fortsatt et viktig referansepunkt for fremveksten av de første doktrinene for anvendelse av de væpnede styrkene, blant annet når det gjelder styrkeprojeksjon, innsettingsvilkår og manøvreringsevne. På mange måter var konflikten en av verdens første moderne totale kriger, noe blant annet den omfattende mobiliseringen av stridende – deriblant brasilianske slaver og paraguayanske barn – vitnet om.
Les også: Utholdenhet som våpen: hvordan Iran former moderne krigføring
Utover den geografiske determinismen – militæret som maktinstrument
Frem til Getúlio Vargas kom til makten, manglet Brasil en reell statlig forsvarspolitikk. Det var i løpet av det konfliktfylte 1900-tallet at forståelsen av Brasils territorium i et sikkerhetsperspektiv ble avgjørende for landets eliter. Hele Brasils geografiske utstrekning – den enorme regnskogen i Amazonas, de dyrkbare slettene, det omfattende elvenettet og den nesten 7 500 kilometer lange kystlinjen – fikk dermed strategisk betydning, både for landets økonomiske utvikling og nasjonale sikkerhet.
Det var i løpet av andre halvdel av 1900-tallet at Brasils forsvarspolitikk utviklet seg i takt med landets utenrikspolitiske forbindelser. De skiftende lederne etablerte internasjonale forbindelser med vekt på utviklingen av brasiliansk industri og samordningen av strategiske interesser under den globale ideologiske konflikten.5 Geografien opphørte dermed å være den eneste variabelen i Brasils militære og doktrinære tenkning. Dette ble langt senere bekreftet i landets første hvitbok om nasjonalt forsvar fra 2008. Der ble det slått fast at de væpnede styrkene måtte være synlige internasjonalt og gå utover sin tradisjonelle rolle som «instrument for territoriell integrasjon og garantist for intern orden».6
Doktrinen om «grensesonen» – de væpnede styrkenes politimyndighet langs grensene
Det faktum at regnskogen i Amazonas strekker seg på tvers av landegrensene, representerer en vedvarende sikkerhetsutfordring for Brasil. Landet har problemer med å sikre grensene mot regionale strømmer av narkotika, våpen og smuglergods, samt miljøkriminalitet og annen grenseoverskridende kriminalitet. For å håndtere disse mange utfordringene har Brasil definert grenseområdene som «områder av strategisk interesse»7, som krever forsterket oppmerksomhet fra sikkerhetsstyrkene. Den brasilianske grunnlovens artikkel 20, annet ledd, definerer derfor en «grensesone»: en sikkerhetssone som følger landets 17 000 kilometer lange landegrense og strekker seg 150 kilometer innover i landet. Den omfatter 11 delstater og 588 kommuner. Overvåkingen og kontrollen av denne sonen er «avgjørende for territoriets suverenitet og integritet».8
Brasil grenser til samtlige søramerikanske stater med unntak av Ecuador og Chile.
Les også: Paraguay overtar lederrollen i Mercosur etter splittet toppmøte
Fordi det krevende miljøet i Amazonas hindrer de ordinære innenlandske sikkerhetsstyrkene i å føre effektiv kontroll med grenseområdet, fastslår Brasils grunnlov at «de væpnede styrkene kan benyttes for å sikre offentlig orden på initiativ fra hvilken som helst av de konstitusjonelle statsmaktene».9 Det innebærer at de væpnede styrkene kan utøve deler av politiets myndighet innenfor rammer fastsatt gjennom dekreter. Hæren deltar derfor jevnlig i operasjoner sammen med offentlige sikkerhetsorganer i kampen mot grenseoverskridende smugling og kriminalitet. Den bidrar med logistisk og operativ støtte, etterretning og maktmidler i bestemte situasjoner.
De brasilianske væpnede styrkene deltar eksempelvis aktivt i kampen mot ulovlig gullutvinning. Denne innsatsen inngår i tverrdepartementale operasjoner koordinert av Det brasilianske instituttet for miljø og naturressurser (IBAMA), ettersom ulovlig gullutvinning regnes som plyndring av naturressurser. Hærens vedvarende sikkerhetsnærvær i «grensesonen» befester samtidig den brasilianske statens suverenitet over et avsidesliggende, ulendt og porøst territorium. Det leder tankene tilbake til de første portugisiske fortene som ble oppført langt inne i Amazonas.
Brasil og landets «strategiske omkrets»
Det er dette ambivalente forholdet til Amazonas – preget av både frykt og muligheter – som har formet Brasils geopolitiske tenkning. Denne er i dag sentrert rundt prinsippene om ikke-innblanding og ikke-intervensjon. Regjeringen prioriterer derfor sikkerhetssamarbeid med landene innenfor det som omtales som Brasils «strategiske omkrets». I vest omfatter den de søramerikanske nabolandene. I øst omfatter den de 22 afrikanske statene langs Atlanterhavskysten som vender mot Brasil, adskilt fra landet av mer enn 5 000 kilometer hav.10
«Ved å utvide grensene for dette området helt til Afrikas kyster oppnår det brasilianske forsvaret en strategisk dybde til sjøs som landets territorialfarvann ikke kan tilby.»
Brasilia har sendt minst én forbindelsesoffiser til samtlige land i Sør-Amerika. I Paraguay er rundt 30 brasilianske instruktører og forbindelsesoffiserer utplassert. I Chile og Argentina deltar Brasil ved et av FNs opplæringssentre. Brasilianske instruktører er også sendt til Guyana, Colombia og Ecuador.11 Dette burde kunne inspirere Frankrike, som ikke har noen utbredt tradisjon for å sende ut forbindelsesoffiserer. Frankrike har eksempelvis ingen forbindelsesoffiser ved den brasilianske militærkommandoen i nord, selv om dette området grenser til det franske oversjøiske departementet Fransk Guyana, der 2 500 franske soldater er stasjonert. I motsatt retning er to brasilianske forbindelsesoffiserer tilknyttet de franske væpnede styrkene i Fransk Guyana (FAG).
Les også: Mørkeblå valgt til president i Chile – kriminalitet og innvandring
Brasil har sendt forbindelsesoffiserer til en rekke afrikanske land, blant annet Sør-Afrika, Namibia, Kamerun, Angola og Guinea-Bissau. Brasils ambisjoner om sikkerhetssamarbeid med disse afrikanske landene stanser ikke der. Militærøvelser og bistandsoppdrag gjennomføres jevnlig, og Brasil sender regelmessig instruktører til kontinentet. I Sør-Amerika er Brasils sikkerhetssamarbeid paradoksalt nok mer begrenset. Det består hovedsakelig av informasjonsutveksling og en viss koordinering på politisk-strategisk nivå gjennom Det søramerikanske forsvarsrådet.
«Sør-Atlanteren» gis høyeste prioritet
Brasils interesse for de afrikanske statene, som ligger mer enn 5 000 kilometer unna, har et tydelig strategisk grunnlag. I tillegg til å sikre sine kontinentale omgivelser mot identifiserte trusler – ulovlig handel, væpnede gruppers bevegelser, ulovlig innvandring og rovdrift på ressurser – vier Brasil sitt maritime nærområde særlig oppmerksomhet. Dette området omtales som «Sør-Atlanteren» og betraktes både som et strategisk rom og en potensiell konfliktskueplass.
Området avgrenses av den 16. breddegrad i nord, Antarktis i sør og det afrikanske kontinentet i øst. Den brasilianske forsvarsstaben betrakter det som sitt høyest prioriterte interesseområde, foran selv truslene mot landets kontinentale grenser. Brasils nasjonale forsvarsstrategi (END) viser uttrykkelig til risikoen for et militært angrep fra sjøsiden utført av en rivaliserende stormakt. Brasil er bevisst på at ressurser spiller en avgjørende rolle i staters jakt på makt, og har derfor identifisert sitt eget territorium som et mulig mål. Landets ambisjon om å spille en rolle på den internasjonale arenaen utsetter det dessuten for konfliktdynamikken som er uløselig knyttet til internasjonale forbindelser.
Dette konseptet danner grunnlaget for en doktrine for anvendelsen av sjømilitære styrker over et omfattende geografisk område. Suverenitetsbegrepet utvides til også å omfatte evnen til å foregripe utviklingen, projisere makt og avskrekke. Ved å utvide grensene for dette området helt til Afrikas kyster oppnår det brasilianske forsvaret en strategisk dybde til sjøs som landets territorialfarvann ikke kan tilby.
Les også: Chancay-havnen effektiviserer handel: Styrker samtidig Kinas grep om Sør-Amerika
De brasilianske væpnede styrkene møter budsjettmessige begrensninger
Brasils nasjonale forsvarsstrategi (END) fastsetter de militærindustrielle kravene som er nødvendige for å dimensjonere de væpnede styrkene. Disse skal ikke bare forsvare landets territorielle suverenitet, men også beskytte dets ressurser. Dette gjelder Amazonas og den eksklusive økonomiske sonen, med fiskeriressurser, olje og gass, samt bekjempelse av kriminell virksomhet og trusler i cyberdomenet.12 Moderniseringen av de væpnede styrkene har vært en prioritet siden 2008, med utvikling av nasjonal industrikapasitet og internasjonalt samarbeid. Det var i denne sammenhengen at samarbeidet med Frankrike blant annet gjorde det mulig å innlede PROSUB-programmet, som skal modernisere den konvensjonelle og atomdrevne ubåtkomponenten. Til tross for forsinkelser er tre konvensjonelle ubåter av typen Scorpène 2000 levert til de brasilianske styrkene.
Flere andre moderniseringsprogrammer, blant annet PROSUPER og Gripen-programmet, er imidlertid blitt stanset eller forsinket. I 2023 advarte den brasilianske marinesjefen om at 40 prosent av marinens materiell ville være foreldet innen 2028. Det stiller sjøstridskreftene overfor en betydelig utfordring når de skal oppfylle sine operative forpliktelser. Den nært forestående fristen og problemets omfang illustrerer hvor alvorlig situasjonen er. Det er riktignok vanlig å forlenge levetiden til foreldet materiell gjennom vedlikehold, men dette krever stadig mer langvarige og kostbare inngrep. På et visst tidspunkt blir det derfor mer fordelaktig, både operativt og økonomisk, å fornye materiellet. Brasil har imidlertid begrenset handlingsrom: 80 prosent av forsvarsbudsjettet går til lønninger og pensjoner, mens bare 8 prosent brukes på investeringer.
«80 prosent av forsvarsbudsjettet går til lønninger og pensjoner, mens bare 8 prosent brukes på investeringer.»
Disse begrensningene kan svekke de væpnede styrkenes evne til å beskytte Brasils strategiske interesser og håndtere samtidens trusler. Samtidig ønsker landet å styrke sin internasjonale innflytelse og beskytte ressursene sine i en tid preget av økende global og regional konkurranse …
Sluttnoter
[1] Théry Hervé, «L’Amazonie, une intégration du centre de l’Amérique du Sud ?», Collège international des sciences territoriales (CIST), november 2020, Paris-Aubervilliers, s. 360–364. ↩
[3] Cesse Silva Felipe Elias, «Evolução do pensamento de defesa no Brasil sob o enfoque paradigmático», upublisert analyse utarbeidet som del av det forberedende arbeidet til en doktorgradsavhandling. ↩
[4] Théry Hervé, Velut Sébastien, «Elisée Reclus et la guerre du Paraguay», Terra Brasilis, juli 2016. ↩
[5] Cesse Silva Felipe Elias, «Evolução do pensamento de defesa no Brasil sob o enfoque paradigmático», upublisert analyse utarbeidet som del av det forberedende arbeidet til en doktorgradsavhandling. ↩
[6] Aguado Esteban, «Les ambitions de la Marinha do Brasil», Fondation méditerranéenne d’études stratégiques (FMES), 6. januar 2025, publisert på nett. ↩
[7] Intervju gjennomført 5. mai 2025 med den brasilianske hærens forbindelsesoffiser ved FAG om Brasils sikkerhetsstrategi i Sør-Amerika [upublisert intervju], Cayenne. ↩
[12] Aguado Esteban, «Les ambitions de la Marinha do Brasil», Fondation pour la Maîtrise des enjeux Stratégiques (FMES), publisert på nett. ↩
Bolsonaro anklaget for å ha drevet spionnettverk fra presidentpalasset
