«Galskap i individer er sjelden, men i grupper, partier, nasjoner og generasjoner – så er det normen.» Friedrich Nietzsche skrev dette i boken Beyond Good and Evil (1886).
Når vi ser det som utspiller seg i USA, vender vi oss instinktivt mot våre fremste eksperter. Men utover fraser som «ulikhet i samfunnet», «amerikansk tilbakegang», og uttalelser om at utviklingen er «rystende» og «uten sidestykke i historien» gir de oss lite innsikt.
Blindheten skyldes at de analyserer et fenomen fra en kultur fundamentalt forskjellig fra deres egen. I 70 år har vi utdannet befolkningen til å passe inn i et system. Med seg har president Trump nå innovatører, personer som vet hva som skal til for å lykkes på tross av systemer. Vi ser nå de svake konturene av innovatørenes tidsalder.
Det som utfolder seg, er ikke uamerikansk, men anti-akademisk – og i så stor grad at de personene som driver endringene, har så liten tiltro til det akademiske systemet at flere av dem finansierer sine egne utdanningsinstitusjoner.
For å forstå hva som skjer må vi se på ideologien til dem som lykkes på bekostning av etablerte systemer: de disruptive innovatørene. Der det er vi, massen, som er de gale – vi som gjør de samme tingene om og om igjen og forventer et annet resultat.
Våre eksperter frykter tekno-eliten rundt president Trump, men sammenligninger med russiske oligarker avslører deres eget kulturelle og ideologiske utgangspunkt. Oligarker fungerer innenfor systemet – innovatører er de som bryter det.
USA har mistet sin avskrekkingsmakt
USA befinner seg i dag i en situasjon der landet har mistet sin avskrekkingsmakt. De første tydelige tegnene kan spores tilbake til 2014, da Krim ble annektert av Russland, mens Kina styrket sitt militære nærvær på Spratlyøyene. Samtidig kom Iran alarmerende nær å utvikle en atombombe og utvidet sitt samarbeid med en rekke militante grupper i Midtøsten.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
Disse hendelsene markerte et tydelig skifte – USAs motstandere begynte å handle med økt selvtillit, uten frykt for konsekvenser. En utvikling som, et tiår senere, har eskalert dramatisk.
I dag ser vi nordkoreanske soldater kjempe i Ukraina, Kina utvide sin kontroll i Sør-Kina-havet, og en økende sabotasje av undersjøisk infrastruktur.
USAs motstandere frykter ikke lenger landets reaksjon, noe som undergraver hele essensen av avskrekking – et forsvar som i sin kjerne handler om å unngå krig, ikke føre den.
En annerledes forsvarsindustri
Etter andre verdenskrig hadde ikke USA en forsvarsindustri, men en amerikansk industri. Chrysler produserte både biler og missiler, Ford laget satellitter, og General Mills brukte sine erfaringer fra matproduksjon til å utvikle artilleri.
Innen forsvarssektoren var beslutningsregimet desentralisert, og konkurranse mellom våpengrenene skapte en kultur for teknologisk innovasjon.
På 70- og 80-tallet begynte systemet gradvis å lukke seg og etter 1993s «Last Supper»-middag i Pentagon, hvor forsvarsutgiftene ble kuttet med 60–70 %, ble antallet primærleverandører redusert fra 51 til fem. Man fikk en massiv sammenslåing av selskaper, hvor blant annet Jack Northrop og Leroy Grumman ble Northrop Grumman og The Lockheed Brothers slo seg sammen med Martin Marietta og ble Lockheed Martin.
De nye selskapene var ikke lenger grunnleggerstyrte, men styrt for å oppnå høy aksjeverdi og maksimal avkastning på kapital.
Ser man på kapitalismen som formet USA, og som ga landet teknologiske overlegenhet – var dette en form for grunnleggerdrevet kapitalisme. Enkeltpersoner satset alt de eide for å forfølge sine egne store visjoner, ikke først og fremst for å tjene penger.
Enkeltindividenes betydning for forsvaret
Også innen forsvaret hadde man forstått at de nye, store ideene aldri kom fra massen, men fra enkeltindivider. For eksempel tilskrives etableringen av den atomdrevne amerikanske marinen én enkelt mann. Admiral Hyman Rickover, en liten hissigpropp, med akademiske resultater som i beste fall beskrives som middelmådige.
Etter å ha blitt introdusert til den gjenværende magnetismen fra Manhattan-prosjektet fikk Rickover en hellig overbevisning om at man kunne bruke dette for å bygge atomdrevne ubåter og krigsskip.
Les også: I hodet til Susie Wiles, Trumps hjerne 🔒
I tretti år, under beskyttelse av den amerikanske kongressen, ledet Rickover arbeidet. Admiral Zumwalt, U.S. Navy Chief of Operations, uttalte: «Marinen har tre fiender: Sovjetunionen, Luftforsvaret og Hyman Rickover.» Rickover var ekstremt vanskelig å ha med å gjøre. Men det han skapte, er 60 år senere fortsatt USAs fremste asymmetriske styrke.
Admiral Rickover er et av flere eksempler på enkeltindividenes betydning. Generalløytnant Brehon B Somerwell, en notorisk vanskelig person sørget for at Pentagon ble bygget i løpet av seksten måneder, og ingeniøren Kelly Johnson bygget spionflyet Lockheed U2 i løpet av tretten måneder. I løpet av karrieren sin bygget Johnson 40 ulike fly, inkludert SR-71 Blackbird, det første flyet som krysset Mach 3.
USAs romfartprogram Apollo, kunne i realiteten blitt kalt «the Euguene Francis Kranz Program» og jagerflyene F15, F16 og F18 ville kunne alle være oppkalt etter John Boyd, som merittene til tross, aldri ble mer enn oberst på grunn av manglende samarbeidsevner.
USA hadde ikke bare flinke folk, men var også villige til å satse på dem. John Boyd var i sannhet unik, men glemt av historien er General Wilbur L. “Bill” Creech som gjennom hele sin karriere beskyttet Boyd, mens alle andre ønsket han vekk.
Og her, berører vi en viktig årsak til Europas katastrofale fall i konkurransekraft. I vår jakt på stabilitet, i vår higen etter å unngå konflikt, på arenaer fra internasjonal politikk til egen arbeidsplass, så har vi jaktet konformitet. Vi har selektert de som gir oss minst motstand og satset på de som er de beste til å operere innenfor systemet. De som har utfordret vårt verdenssyn har vi ønsket vekk.
Innovasjon betyr kaos – men også at det er en plan
Den regelstyrte verdensordenen ble etablert for å bekjempe en supermakt, men har blitt et system hvis hensikt er å opprettholde seg selv.
Med raskt voksende gjeld og en uunngåelig økning i renteutgifter, betyr en stabil kurs for USA en stabil kurs nedover – først sakte, så raskt.
Det vi ser, er et forsøk på å rette opp skuten. Teamet rundt president Trump består av personer med en unik evne til å navigere i turbulente omgivelser. De er systembrytere med en dokumentert evne til å finne orden i kaos.
Innovatører som følger en oppskrift – en oppskrift som har gjort at Elon Musk kan bygge et romskip på kortere tid enn det tar luftfartstilsynet å gi ham flytillatelse.
Før Musk kostet oppskytningen av et romfartøy 54 500 dollar per kilo. Under Musk er kostnaden redusert til 2500 dollar per kilo, 10-20 dollar om man tar med resirkulering.
Med det har USA igjen oppnådd et asymmetrisk strategisk fortrinn over sine motstandere.
Veien fremover for verdensordenen
I stedet for å utvikle nye, banebrytende teknologier modifiserer, i dag, de fleste selskaper eksisterende teknologier. En oppskrift som eskalerer konkurranse og reduserer marginen for alle, for selskapene, de teknologisk ledende nasjonene, og i den ultimate ende for USA.
I boken «Zero to One», skriver Peter Thiel, grunnlegger av teknologiselskapene PayPal og Palantir og en av president Trumps sentrale støttespillere at, «competition leaves everyone with less», før han fortsetter, «never engage in competitions that you can’t win in a short and decisive manner”.
Personene rundt president Trump vil ikke å gå til krig for å beskytte verdens eksisterende operasjonsmodell. Den eksisterende modellen tjener ikke USAs interesser, og er, etter deres syn, ikke verdt å forsvare.
Vanligvis oppstår nye ordener etter en krig. Det ønsker president Trump å unngå, og underlig nok, så er Europa, med sin høye avhengighet til den eksisterende operasjonsmodellen, blitt den fremste talsmannen for konflikteskalering.
Les også:USA: Silicon Valley inntar makten 🔒
Krig har historisk vært en katalysator for innovasjon, hovedsakelig fordi den bryter ned etablerte institusjoner, reguleringer og barrierer. Samtidig skaper krig incentiver for å samles rundt flagget. Individualisme blir erstattet med kollektive satsninger, patriotisme og nasjonalisme – nødvendige innsatsfaktorer for banebrytende teknologiutvikling.
Det USA nå forsøker, er å fjerne byråkratiske og regulatoriske barrierer uten å ty til krig for å etablere en forretningsmodell som tjener USAs interesser.
I mellomtiden, frem til at USA igjen har avskrekkningsmakt, vil verden befinne seg i en situasjon som Ian Bremmer, grunnlegger av Eurasia Group kaller en «G-Zero world». En verden uten globalt lederskap og en verden hvor jungels lov vil være den som gjelder.
Innovasjon er alltid rotete, og handler i stor grad om å feile, forbedre og prøve igjen.
USA kommer til å gjøre mange feil, men Europa er på vei til å gjøre kardinalfeilen som Henry Kissinger advarte mot da han sa: «I alle samfunn er det behov for daglige administratorer som kan veilede de institusjonene som er betrodd deres omsorg. Men i krisetider, enten det er krig, rask teknologisk endring eller ideologisk opprør, er det å opprettholde status quo den mest risikable kursen av alle».
Den amerikanske geopolitiske skole: Sjømakt som nøkkelen til global dominans 🔒
