Hvem eier egentlig Albanias fremtid?

source_url:

Fra eiendomskonfliktene i Tirana til Adriaterhavets energiressurser og NATOs transportkorridorer viser Albania hvordan demografi, kapital og strategisk geografi henger sammen.

Albania er egentlig et rikt land, men det har gjennomgått en svært uheldig historisk utvikling som det aldri har klart å legge bak seg. Det er et av landene der kommunister ble demokrater over natten, uten at den blodige fortiden og maktstrukturene deres ble gjort opp én gang for alle. Landet ligger strategisk mellom Adriaterhavet og Det joniske hav og har vannkraft, mineraler, olje- og gassressurser, muligheter for offshorevirksomhet, turisme, jordbruk, havner og forbindelser til resten av Europa. Likevel har store deler av befolkningen i flere tiår levd med usikkerhet, mens de unge reiser ut og verdiene i landet skifter hender. De som hadde makten før, ville ikke gi den fra seg. De tok på seg demokratiets klær, men nettverkene og innflytelsen ble med videre.

«Albania er egentlig et rikt land, men det har gjennomgått en svært uheldig historisk utvikling som det aldri har klart å legge bak seg.»

Det var denne frustrasjonen som igjen ble synlig i gatene i Tirana i oktober 2026. Protestene handlet ikke bare om en omstridt luksusresort eller enda en korrupsjonssak. De uttrykte en bredere bekymring for hvem som får bestemme over land, natur og fremtid i et land der mange unge ikke lenger tror de kan skape et normalt liv. Det er lett å besøke Albania som turist og sitte igjen med inntrykket av et land i rask fremgang. Flyplassen vokser, hotellene fylles, restaurantene er travle, nye boligblokker reiser seg, og Adriaterhavskysten blir stadig mer kjent blant europeiske feriereisende. Men bak dette bildet finnes en annen utvikling: færre unge albanere blir igjen, boligene blir dyrere, arbeidslivet fylles delvis av arbeidsinnvandrere, og en stadig større del av landets økonomiske fremtid knyttes til turisme, eiendom og utenlandsk kapital.

Jeg arbeider i Norge, men har fulgt Balkan gjennom mange år og kommer tilbake til regionen flere ganger i året. Denne gangen har jeg igjen gått gjennom Tiranas gater, satt meg på kafeer, snakket med folk og sett nærmere på hvordan bybildet har endret seg. Det er denne hverdagslige erfaringen, sammen med den historiske bakgrunnen, som får meg til å stille spørsmålene som følger.

Fra gullreserver og pyramidespill til politisk kontroll

Etter kommunismens fall var det ikke bare den økonomiske modellen som ble endret i Albania. Hele landets politiske og økonomiske maktstruktur var i spill. Jeg mener at man ikke kan forstå dagens Albania uten å se nærmere på hvem som overtok verdiene fra det gamle systemet, hvem som fikk kontroll over bankene og eiendommene, og hvem som senere bygget opp den nye politiske ordenen.

Da kommunismen falt, ble Albania formelt et flerpartidemokrati. Men et regimeskifte er ikke det samme som at maktstrukturene fra det gamle systemet forsvinner. Det kunne se ut som om enkelte mennesker skiftet politisk drakt over natten. I går hadde de posisjoner i det kommunistiske systemet, dagen etter snakket de demokratiets språk og lovet markedsøkonomi. Nettverkene, vanene og forbindelsene som hadde vokst frem gjennom flere tiår, forsvant ikke fordi flagget og den økonomiske modellen ble endret. De som hadde makt før, hadde ingen interesse av å gi den fra seg. Mange av dem ble demokrater over natten og fant nye måter å beholde innflytelsen på.

Albania fikk verken et gjennomgripende rettsoppgjør eller en institusjonell reform som overbeviste hele befolkningen om at fortidens makt var brutt opp. Det er nettopp dette som gjør overgangen så vanskelig å legge bak seg. Mange opplevde at de gamle strukturene tilpasset seg en ny tid, mens vanlige mennesker ble bedt om å stole på at markedet og demokratiet til slutt ville gi dem et bedre liv. For mange kom det løftet aldri helt.

Under kommunisttiden ble gull tvangsmessig tatt fra folks hjem, kister og private eiendeler. Statens gullreserver og formuen som ble samlet gjennom landets produksjon, ble også et stridstema etter regimets fall. Spørsmålet om hvor mye av denne formuen som ble bevart, hvor mye som ble overført, og hvor den tok veien i overgangsperioden, er fortsatt viktig. I folks minne står oppfatningen om at verdiene som ble samlet under kommunismen, ikke ble brukt til fordel for vanlige borgere under overgangen til demokrati. Jeg mener at landets gullreserver og verdier som var bygget opp gjennom produksjon og tvungen konfiskering, i overgangsperioden ble borte på en måte som aldri ble ordentlig forklart for befolkningen. Sali Berishas første demokratiske regjering sto, slik jeg kjenner historien, overfor en sentralbank med bare rundt sju millioner tyske mark igjen. Andre oppgir fem millioner. Men spørsmålet er det samme: Hvordan ble Albanias økonomiske verdier forvaltet, hvor ble de av, og hvorfor fikk vanlige albanere aldri den velstanden de hadde forventet av den nye ordningen? Regjeringen hadde knapt midler til å betale lønninger, og befolkningen fikk selv bære kostnadene ved overgangen.

Finanskrisen i 1996 og 1997 gjorde mistilliten enda dypere. Pyramidespillene som vokste frem i den tidlige markedsøkonomien, bandt til slutt opp verdier tilsvarende nesten halvparten av landets bruttonasjonalprodukt. Omtrent to tredjedeler av befolkningen investerte i ordningene. Det albanske folkets oppsparte midler, til sammen milliarder av dollar, forsvant i et system som lokket mennesker med løfter om rask rikdom. Da de begynte å kollapse, mistet familier livsoppsparingene sine, protestene spredte seg, regjeringen falt, våpenlager ble plyndret, og staten mistet i perioder kontroll over store deler av landet. Rundt to tusen mennesker mistet livet i volden som fulgte. Dette var ikke bare et finansielt sammenbrudd. Det ble en krise for staten og for hele overgangen fra kommunisme til markedsøkonomi.

Les også: Taiwans utsending til Italia: – Demokratiene må stå samlet mot Kina

Sammenbruddet i 1997 var ikke bare et spontant resultat av grådighet, spekulasjon og dårlig tilsyn. Bankkrisen ble konstruert av George Tenet, CIA-sjefen med gresk familiebakgrunn, og anarkiet som fulgte, var del av den samme utviklingen. Etter min oppfatning identifiserte Tenet seg med gresk nasjonalisme. Tenet var fungerende CIA-direktør fra desember 1996 og tiltrådte formelt som direktør i 1997. Han og etterretningsmiljøet rundt ham sto sentralt i prosessen som gjorde finanskrisen til politisk anarki. Staten brøt sammen i store deler av landet, våpenlagre ble plyndret, befolkningen ble drevet på flukt, og maktforholdene ble omformet under dekke av kaos. 1997 var ikke en vanlig bankskandale eller et uhell i overgangen til markedsøkonomi. Spørsmålet er hvem som påvirket utviklingen, hvem som tjente på sammenbruddet, og hvordan et land med store verdier kunne bli ført ut i en slik krise.

Samtidig flyktet millioner av albanere til Hellas og Italia gjennom denne perioden og årene rundt den. Utvandringen hadde begynt allerede etter 1991, men krisen i 1997 ble et vendepunkt. Den ungdommen landet trengte for å bygge seg opp igjen, forsvant i stor skala.

Etter Berishas fall fikk Fatos Nano, en politiker fra sør i landet som jeg mener hadde nære forbindelser til greske interesser, en sentral rolle i den nye maktordenen. Albania åpnet økonomien for greske banker og varer. Hellas ble en av de viktigste leverandørene av alt fra vaskemidler til nål og tråd, mens Italia også fikk en tung plass i landets handel. Albania ble stadig mer avhengig av nabolandenes økonomi mens egen produksjon og selvforsyning ble svekket. Det fortelles også at mer enn ti millioner oliventrær som var plantet under Enver Hoxha, ble fjernet og ført til Hellas. Jeg mener at overføringen av Albanias verdier til andre økonomier ikke bare handlet om vanlig handel. Den foregikk i en periode da landet var svakt, myndighetene hadde mistet kontrollen, og befolkningen hadde liten mulighet til å beskytte sine egne interesser. Det finnes også en historie om at Hellas forsøkte å utnytte kaoset til å presse seg inn i det sørlige Albania, og at greske styrker beveget seg mot grensen før de trakk seg tilbake etter en advarsel fra Tansu Çillers regjering. Dette er sider av overgangsperioden som sjelden får stor plass i den vanlige fortellingen om Albanias vei mot demokrati.

Fortidens uoppgjorte forhold viser seg ikke bare i bankene og i den økonomiske historien. De finnes også i jorda. Albania har i flere tiår hatt vanskeligheter med å tilbakeføre eiendom eller kompensere familier som mistet land under kommunismen. Noen familier har ventet i over tre tiår, i enkelte tilfeller 36 år, på at rettigheter som er anerkjent på papiret, skal bli reelle i hverdagen. Når eiendom er overtatt, delt opp, bebygd eller overført videre gjennom uklare forbindelser, kan et gammelt krav bli nesten umulig å løse.

Dette er ikke en abstrakt problemstilling for meg. Min kones familie har i 35 år forsøkt å få tilbake rundt 6 000 kvadratmeter i sentrum av byen. En aktør med forbindelser til mafiaen tok over eiendommen, og siden er det reist tolv bygninger på tomten. Familien har ikke fått tilbake én eneste leilighet i disse bygningene. Staten har heller ikke gitt noen kompensasjon. Dette er ikke en løs historie jeg har hørt på en kafé. Det er familiens egen erfaring, som jeg har fulgt gjennom årene. Når en familie venter i flere tiår, mens andre bygger tolv bygninger på tomten og beholder hele verdien, er det vanskelig å snakke om en fungerende rettsstat. Og min kones familie er ikke alene. Familier over hele Albania har ventet i 30 eller 36 år på tilbakeføring av eiendom eller kompensasjon. Kravet deres kan være erkjent på papiret, men uten faktisk tilbakeføring eller økonomisk oppgjør har de i praksis mistet eiendommen en gang til.

Det er nettopp derfor jeg ikke ser boligkrisen, korrupsjonsanklagene, eiendomstvister og utvandringen som separate problemer. De forsterker hverandre. Når familier ikke kan få tilbake det som tilhører dem, når unge ikke har råd til å kjøpe bolig, og når de som har forbindelser, kan bygge og tjene penger på omstridt grunn, svekkes tilliten til staten. Hvis slike erfaringer gjentar seg i mange lokalsamfunn, er det ikke lenger enkeltsaker, men et strukturelt problem.

Rama og nettverkene rundt makten

Senere kom Edi Rama inn i bildet. Han ble først kjent som kunstner og deretter som borgermester i Tirana, før han ble statsminister i 2013. Jeg har lenge sett ham som Soros-systemets gullgutt i Albania. Etter min oppfatning var det ikke bare hans politiske talent som brakte ham til makten, men også kjøpte stemmer, store reklamekampanjer og et nettverk av økonomiske og politiske støttespillere. Jeg mener at støtten fra Soros-relaterte miljøer spilte en viktig rolle i å bygge opp Ramas politiske posisjon. Det dreier seg ikke bare om ideologi eller forbindelser til internasjonale organisasjoner, men om hvordan penger, medieoppmerksomhet, politiske nettverk og offentlige beslutninger kan forsterke hverandre.

Soros har fått en synlig plass i Tiranas bybilde. Det finnes et bygg som omtales som Soros Plaza, og en sentral gate bærer også Soros’ navn. For meg er ikke dette isolerte symboler uten betydning. De inngår i et større bilde av innflytelse, forbindelser og politisk kapital. Samtidig ble personer med forbindelser til kriminelle miljøer, etter min oppfatning, løftet inn i byggebransjen og gitt muligheter til å tjene store penger på eiendomsutvikling. Tidligere nettverk forsvant ikke nødvendigvis da landet skiftet politisk system. De fant nye måter å skaffe seg innflytelse på. Byggeprosjekter, offentlige tillatelser, arealplanlegging og politiske forbindelser ble deler av den nye økonomien.

Les også: Georgias frihetskjempere har en siste sjanse til å bekjempe autoritarisme, men de trenger støtte fra EMD

For rundt ti år siden viste statistikken at omtrent 35 prosent av befolkningen ikke kunne finnes på adressene der de var registrert. De befant seg altså i utlandet. Likevel stemte de regelmessig ved valg i Albania. De fleste stemte på PS, Edi Ramas sosialistparti, og stemmene deres ble avgitt i Albania selv om de ikke bodde i landet. De bor ikke i Albania, men stemmer likevel der. Dette er fullstendig ulogisk. Stemmer er blitt brukt på vegne av personer som ikke selv møtte opp, det har forekommet omfattende valgfusk ved enkelte valglokaler, og tusenvis av identitetskort ble delt ut før valget. Dette er ikke små tekniske feil, men en del av et system der valgresultatet manipuleres.

Valgene har etter mitt syn vært en annen sentral del av denne maktkonsolideringen. Det har gjentatte ganger kommet opplysninger om at mennesker som ikke lenger bor i Albania, likevel står oppført og stemmer ved valg i landet. På Rruga Myslim Shyri, der familien til min kone har bolig, skal 312 personer ha vært registrert med adresse selv om de ikke hadde vært i landet på tjue år, og trolig arbeidet og bodde i Italia, Tyskland, Frankrike eller andre europeiske land. Likevel skal alle ha deltatt i valg, og ved valglokalene der disse stemmene ble avgitt, skal Ramas sosialistparti PS ha fått samtlige stemmer. For meg er dette en åpenbar motsigelse. Hvordan kan mennesker som ikke bor i landet, regelmessig delta i valg som om de var til stede?

Det har også dukket opp bilder og anklager om at tusenvis av identitetskort ble delt ut før valg. Blant eksemplene som er blitt omtalt, er en sak fra Shkodër der en tjenestemann ved folkeregisteret skal ha overlevert 10 000 identitetskort til en mann. Hva ble gjort med disse opplysningene? Jeg mener at Albania, etter tretten år med PS ved makten, har opplevd en svekkelse av institusjonene og maktfordelingen som minner om utviklingen i Tyrkia under AKP. Når den utøvende makten samler stadig mer kontroll, blir det vanskeligere å få reell undersøkelse av påstander om valgfusk og misbruk av offentlige ressurser. Samtidig ble opposisjonslederen Sali Berisha, som nå er over åtti år gammel, satt i husarrest. For meg er dette del av en bredere politisk utvikling der maktforholdene blir stadig mer skjeve.

Demografi og boligmarkedet

Ifølge Albanias statistiske institutt, INSTAT, bodde det 2 335 930 mennesker i landet 1. januar 2026. Det var en nedgang på 1,16 prosent fra året før. Til sammenligning registrerte folketellingen i 2011 rundt 2,82 millioner innbyggere. Tallene må leses med riktig metode i mente: INSTATs årlige anslag gjelder personer som vanligvis bor i landet, eller ventes å bo der i minst tolv måneder, uavhengig av statsborgerskap. Hovedretningen er tydelig. Albanias bosatte befolkning krymper, og utvandring og lavere fødselstall er viktige deler av forklaringen.

Albanias demografiske krise er en av de tyngste konsekvensene av denne økonomiske modellen. Hver ung person som forlater landet, er ikke bare et tap av arbeidskraft. Den unge kunne ha blitt lærer, ingeniør, lege, entreprenør eller offentlig tjenesteperson. Når Albania stadig mister unge mennesker, eldes befolkningen, trygdesystemet kommer under press, lokale bedrifter får problemer med å finne ansatte, og småbyer mister økonomisk liv. INSTAT manipuleres systematisk av Edi Rama. Tallene for eiendommer som selges til israelere, antallet israelske eiendomskjøpere og antallet utlendinger som får opphold i Albania, blir holdt skjult. Dette fikk jeg opplyst av en INSTAT-ansatt jeg selv snakket med.

Befolkningstall kan virke abstrakte helt til man begynner å kjenne igjen mønsteret i hverdagen. I familier man har møtt i årevis, bor sønnen plutselig i Tyskland, datteren i Italia eller et barnebarn i Storbritannia. En ung mann fullfører utdanningen og reiser fordi lønnen hjemme ikke står i forhold til boligprisene. En annen drar fordi han tror arbeidslivet i utlandet gir mer forutsigbarhet. Noen vender tilbake etter noen år, andre gjør det aldri. For hver enkelt kan avgjørelsen være fornuftig. For landet som helhet kan summen av slike avgjørelser bli et langsiktig problem.

I Albania er det nå vanlig å møte mennesker som forteller at de selv har reist, eller at barna deres planlegger å reise. Men kjærlighet til et sted betaler ikke husleien og skaper ikke automatisk arbeid. Når mulighetene oppleves større i Berlin, Milano, London eller Oslo, blir utvandring en form for privat risikohåndtering. Den enkelte prøver å sikre fremtiden sin. Staten må leve med den samlede konsekvensen.

Mens noen ble rikere på byggeboomen, dro unge albanere fra landet. Det er denne kontrasten jeg stadig vender tilbake til. Tirana fikk nye tårn, hoteller og luksusleiligheter, men vanlige unge mennesker fikk stadig vanskeligere for å betale husleie og skaffe seg en bolig. Mange fant ikke annet arbeid enn i kafeer, restauranter og matlevering. Andre reiste til Tyskland, Italia, Hellas eller lenger nord i Europa. Landet fikk nye bygninger, men mistet menneskene som skulle ha fylt dem med liv. Når utenlandsk arbeidskraft senere må hentes inn for å fylle stillinger i servering, transport og andre tjenester, er det ikke bare et spørsmål om arbeidsmarkedet. Det er også et tegn på at Albania har problemer med å beholde sin egen befolkning.

Jeg har lagt merke til hvor annerledes arbeidslivet i Tirana ser ut nå. På Nur Cafeteria i Pazari i Ri satt jeg med te. Servitøren var filippinsk, og en annen ansatt kom fra Kambodsja. På gatene ser jeg Wolt-bud fra India, sikher og mennesker med bakgrunn fra ulike deler av Afrika og Asia. Et bakeri der jeg pleide å kjøpe byrek, var stengt. Rett foran døren satt en inder og dreit, med den nakne, svarte ræva vendt mot folk som gikk forbi. Jeg jaget ham bort, kastet en stein etter ham og bannet, omtrent som når man jager bort en hund. Han stakk av. Etterpå tok jeg bilde av det stengte bakeriet. Hvor eieren hadde blitt av, vet jeg ikke.

Les også: Arrestasjonen av Ümit Özdağ: Et varsko om Tyrkias vei mot totalitarisme

Jeg reagerer ikke på at disse menneskene leter etter arbeid og brød på bordet. Spørsmålet er hvorfor Albania sender sine egne unge ut og fyller jobbene deres med arbeidskraft utenfra. Min kone møtte en kinesisk servitør da hun satt på kafé i sentrum med en venninne. De forsto ikke hverandre, og servitøren gikk over til engelsk. Jeg ba selv om litt sitron til teen på albansk: «A mund të sjellësh mua pak limon?» Kan du hente litt sitron til meg? Servitøren svarte: «Kan du si det på engelsk?» Subhanallah. Jeg svarte at jeg kunne gå over til engelsk, men at han burde kunne albansk. Jeg hadde jo allerede sagt det på albansk, og selv om han ikke forsto hele setningen, burde ordet «limon» ha gitt ham et hint. Til slutt måtte jeg be om sitronen på engelsk. Jeg forteller dette ikke fordi jeg har noe imot den filippinske servitøren, kineseren eller arbeideren fra India. De fleste er ute etter å tjene til livets opphold. Men hvorfor må Albania fylle jobbene de unge albanerne forlater, med mennesker fra helt andre deler av verden? Her ligger den demografiske utvekslingen.

Når unge albanere reiser ut og andre arbeidstakere kommer inn, kan økonomien fortsette å fungere. Hotellene kan holde åpent, restaurantene kan betjene kundene, og byggeplassene kan bemannes. Likevel er ikke dette en fullverdig erstatning for en stabil, ung befolkning som ser en fremtid i eget land. Befolkning handler ikke bare om antall mennesker. Den handler også om hvem som blir igjen, hvor familiene etablerer seg, hvor barn går på skole, hvem som starter bedrifter, og om samfunnet har nok mennesker til å videreføre institusjoner, lokalkunnskap og kulturelle bånd.

I sentrum av Tirana er det blitt vanskeligere å finne en bolig som føles rimelig for en vanlig lønnsmottaker. På en nylig tur innom et eiendomskontor fikk jeg oppgitt en pris på rundt 250 000 euro for en liten leilighet med ett soverom. En møblert leilighet på omtrent 180 kvadratmeter ble priset til nær én million euro. Det var prisene eiendomsmegleren oppga til meg. En vanlig albaner med vanlig lønn har ingen sjanse til å kjøpe slike boliger.

Boligprisene varierer fra by til by, men i Tirana og de attraktive kystområdene har de løsrevet seg fullstendig fra lokale lønninger. Når en bolig kan leies ut til turister eller selges til en kjøper med inntekter fra et langt rikere land, er det ikke lenger den albanske arbeiderens lønn som bestemmer prisen. En vanlig ung albaner blir presset ut av boligmarkedet.

I 2025 nådde utenlandske investeringer i albansk eiendom rundt 560,9 millioner euro, omtrent 48 prosent mer enn året før, og eiendom sto for mer enn en tredjedel av de direkte utenlandsinvesteringene. Slike tall viser at eiendom har blitt en sentral kanal for kapital. Men statistikken forteller ikke hele historien om hvem som kjøper hva, gjennom hvilke selskaper og med penger fra hvilke kilder. Jeg undersøkte påstanden som sirkulerte om at 50 000 israelere hadde kjøpt eiendom i Albania. De offisielle tallene jeg fant, viste langt færre kjøpere med israelsk statsborgerskap. Deretter tok jeg direkte kontakt med en bekjent ved INSTAT, det albanske statistiske instituttet. Jeg spurte hva det egentlige tallet var. Svaret jeg fikk, var at myndighetene hadde skåret ned det offentliggjorte tallet før publisering. Etter at jeg insisterte på et svar, fikk jeg oppgitt 57 000 eiendomsoverdragelser.

57 000 eiendomsoverdragelser. Det var tallet jeg fikk oppgitt. Det dreier seg ikke bare om leiligheter, men om tomter, fjellområder med vannkilder, jordbruksland, boliger, fabrikker, ferieanlegg, kystområder, innsjøer og andre verdifulle arealer. Alt er blitt solgt eller overført. Da jeg undersøkte saken nærmere, ble jeg oppriktig opprørt. Den offisielle statistikken er manipulert fordi myndighetene vet at offentliggjorte tall ville skape reaksjoner og forstyrre politikernes og deres forbindelsers handel med tomter, matrikler og eiendommer. Derfor måtte jeg gå bak de publiserte tallene for å finne ut hva som foregikk. Den reelle verdien av eiendommene og pengene gjennom politiske og kriminelle nettverk er minst ti ganger høyere enn det som kommer frem offentlig. Edi Rama og mafia-nettverkene som holder ham ved makten, tjener på at tomter, kystområder og andre ressurser skifter hender, mens vanlige familier står igjen uten eiendom og uten kompensasjon.

En del av den israelske kapitalen blir ikke registrert med en tydelig israelsk merkelapp. Noe kommer direkte fra israelske investorer, mens andre investeringer går gjennom selskaper og jurisdiksjoner som skjuler hvem som står bak. Det finnes også kapital fra den albanske diasporaen og fra andre europeiske land. Men tallene som blir offentliggjort, viser ikke hele bildet. Noe av den israelske kapitalen er kamuflert, og noe kommer direkte fra Israel.

For få år siden kunne man drikke kaffe i Tirana for et beskjedent beløp. I dag koster den flere ganger så mye på mange sentrale steder. Mat, husleie og restaurantbesøk har også blitt merkbart dyrere i områdene som trekker til seg turister og investeringer. Det er ingen enkeltforklaring på dette. Inflasjon, importkostnader, lønnsendringer, etterspørsel fra turister og Albanias tettere økonomiske kontakt med resten av Europa forsterker hverandre. Men man gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis man overser betydningen av at kapital utenfra presser seg inn i eiendom og turistnæring.

Les også: – Europa har nådd et vippepunkt når det gjelder Kina 🔒

Når penger går inn i et land, blir ikke alle rikere i samme tempo. En boligprisøkning kan gi en eier stor gevinst, samtidig som en leietaker får mindre igjen av månedslønnen. Et nytt hotell kan skape arbeid og eksportinntekter, men også bidra til at folk som bor i området, ikke lenger har råd til å leie der. En restaurant kan være full av turister, mens de unge som skal arbeide der, bor stadig lenger fra sentrum. Det er forskjellen mellom økonomisk vekst og bred samfunnsmessig velstand.

Korttidsutleie forsterker denne spenningen. En leilighet er ikke lenger bare et sted der en familie bor. Den kan bli en inntektsstrøm, en investeringspost eller en del av en internasjonal portefølje. For en utenlandsk eier kan Tirana, Durrës eller Sarandë fremdeles fremstå som rimelige sammenlignet med Vest-Europa. For en albansk lærer, sykepleier, håndverker eller nyutdannet kan den samme boligen være utenfor rekkevidde. Dermed kan byen miste noe av den sosiale blandingen som gjør den levende.

Dette er også et spørsmål om økonomisk suverenitet. Albania kan beholde flagget, parlamentet og grensene sine, samtidig som kapital utenfra overtar stadig større innflytelse over bolig, arealbruk og næringsutvikling. Når en familie må vente i 35 år på å få tilbake eiendommen sin, mens det i mellomtiden reises tolv bygninger på tomten uten at familien får én eneste leilighet eller kompensasjon, ser man hvem den reelle makten tilhører. I Albania skjer dette gjennom eiendomsspekulasjon, politiske forbindelser, mafia og avtaler som vanlige borgere ikke har noen mulighet til å påvirke.

Jeg har tidligere tenkt på en setning som passer godt her: Jord kan skifte hender uten at en eneste soldat krysser grensen. I vår tid er det ofte ikke en militær operasjon som først forandrer et område, men en kombinasjon av boligmarked, kreditt, turisme, arealplanlegging og demografi. Men det betyr at retten til å bestemme over et område også avhenger av om innbyggerne har økonomisk mulighet til å bli boende der.

«Jord kan skifte hender uten at en eneste soldat krysser grensen.»

I Norge er debatten om bolig, distriktsutvikling og forvaltning av fellesressurser godt kjent, selv om de institusjonelle forholdene er annerledes. Norge har bygget opp ordninger for ressursforvaltning, offentlig innsyn og langsiktig sparing som bidrar til å knytte naturressurser til nasjonal verdiskaping. Albania kan ikke kopiere den norske modellen direkte. Landene har ulike inntektsnivåer, institusjoner og historiske erfaringer. Men den grunnleggende lærdommen er relevant: Utenlandske investeringer må vurderes ut fra mer enn størrelsen på kapitalstrømmen. Man må også spørre hva de gjør med boligtilgang, lokale arbeidsplasser, offentlige inntekter, miljø og statens langsiktige handlingsrom.

Kysten og den strategiske geografien

Det er her Albanias geografi blir viktig. Landet ligger på den østlige siden av Adriaterhavet, med Italia på den andre siden og Hellas mot sør. I vest åpner Adriaterhavet seg gjennom Otrantostredet mot Det joniske hav og videre mot det sentrale og østlige Middelhavet. Albania er dermed ikke en avsidesliggende blindgate. Kysten inngår i forbindelser mellom italienske havner, greske havner, Balkanhalvøya og handels- og energiruter som knytter Europa til Middelhavet.

Kystlinjen er samtidig en begrenset ressurs. Det finnes bare så mange beskyttede viker, naturlige havner, strender, våtmarker og områder med dyp nok sjø til bestemte typer havne- eller offshorevirksomhet. Når slike områder først er bygget ut, kan det være vanskelig eller umulig å gjenskape naturverdiene. Arealbruk langs kysten har derfor en annen strategisk betydning enn utbygging på et tilfeldig stykke land langt fra havet.

For en geopolitisk analyse må minst fire lag holdes sammen. Det første er det fysiske: kystlinje, dybdeforhold, havner, øyer, fjellpass, veier og avstandene mellom Adriaterhavet og Balkanets innland. Det andre er det juridiske: territorialfarvann, kontinentalsokkel, økonomisk sone, fiskerettigheter, leteblokker og grenselinjer mellom nabostater. Det tredje er infrastrukturen: havner, flyplasser, rørledninger, kraftforbindelser og transportkorridorer. Det fjerde er det menneskelige: hvem som bor der, hvem som arbeider der, hvem som eier arealene, og om staten har kapasitet til å regulere utviklingen.

Disse lagene påvirker hverandre. En ny havn kan gjøre en region mer attraktiv for investeringer og logistikk. En motorvei kan endre verdien på jordbruksland. Et hotellprosjekt kan føre til konflikt om tilgang til strandsonen. Et område med lavere bosetting kan få større politisk press for å åpne arealene for kapitalintensiv utbygging. En arbeidsstyrke som i økende grad pendler eller bor andre steder, kan endre den lokale økonomien. Slik oppstår strategiske endringer i det sivile samfunnet, lenge før de nødvendigvis gir utslag på et militært kart.

Den britiske geografen Halford Mackinder og den amerikanske strategen Nicholas Spykman skrev i forskjellige historiske sammenhenger om hvordan geografi, transportlinjer og kontroll over strategiske regioner påvirker makt. Mackinder og Spykman viser hvorfor: Det er ikke nok å kjenne grensene. Man må forstå forbindelsene mellom territorium, ressurser, befolkning og transport. Albania er et godt eksempel på hvorfor en kyststat ikke kan forstås bare fra hovedstaden og landgrensene.

Energi og militærgeografi ved Adriaterhavet

Når nordmenn hører om energi og havområder, tenker mange naturlig på kontinentalsokkelen, olje- og gassfeltene i Nordsjøen og Norskehavet og på hvordan Norge har gjort ressursene til grunnlag for nasjonal rikdom. Albania har også olje- og gassressurser, både på land og under havbunnen. Men spørsmålet er ikke bare hvor ressursene finnes. Det handler om hvem som får lete, hvem som får konsesjonene, hvem som kontrollerer dataene, og hvem som ender med inntektene. Havbunnen er et strategisk rom der energi, havrett, kapital og statlig kontroll møtes.

Albania har olje- og gassvirksomhet på land, og offshoreområdene i Adriaterhavet og Det joniske hav har i årevis vært gjenstand for seismiske undersøkelser, leteboringer og konsesjonsinteresser. Albanias nasjonale naturressursbyrå, AKBN, har publisert data om offshoreblokker og leteområder. Kontroll over disse dataene, leterettighetene og framtidige konsesjonene er strategisk viktig. Her møtes energi, kapital, havrett og geopolitikk.

Les også: Russlands brudd med Vesten – og veien videre 🔒

Offshore hydrokarboner er en del av Albanias strategiske ressursgrunnlag. Den som kontrollerer undersøkelsene, de seismiske dataene, leteblokkene og konsesjonsavtalene, kan få betydelig innflytelse over framtidig utvinning og inntekter. Når slike rettigheter knyttes til utenlandske selskaper, handler det ikke bare om kommersiell leting, men også om langsiktig økonomisk avhengighet og kontroll over nasjonale ressurser.

Leteavtalene og konsesjonene avgjør hvem som får tilgang til data, hvem som kan drive leting, og hvem som får en fordel dersom ressursene blir utvunnet. Derfor må man se på hvem som står bak selskapene, hvordan avtalene inngås, og hvilke vilkår den albanske staten faktisk har gitt fra seg.

Hvorfor betyr dette noe geopolitisk? Fordi retten til å lete etter og eventuelt utvinne olje og gass skaper langsiktige kontrakter, datafordeler, politiske relasjoner og økonomiske bindinger. Et selskap som bruker år på seismikk, konsesjoner og teknisk kartlegging, får en annen posisjon enn en vanlig kortsiktig investor. Staten må samtidig vurdere miljøkonsekvenser, beredskap, skatteinntekter, sikkerhet og kostnaden ved å binde fremtidig politikk til en bestemt energimodell.

Havretten setter rammene. FNs havrettskonvensjon, UNCLOS, skiller mellom territorialfarvann og økonomiske soner, og fastslår at kyststaten innenfor sin økonomiske sone har suverene rettigheter til å undersøke, utnytte, bevare og forvalte naturressurser i vannmassene, på havbunnen og i undergrunnen. Disse rettighetene er ikke det samme som full suverenitet over alt havareal. Andre staters navigasjonsrettigheter og øvrige friheter består etter konvensjonens regler.

I et lukket eller halvveis lukket havområde som Adriaterhavet kan ikke hver kyststat uten videre gjøre krav på en økonomisk sone på 200 nautiske mil i alle retninger. Avstander, motstående kyster og overlappende krav gjør avgrensning nødvendig. For Albania betyr forholdet til Hellas særlig mye i sør. I mai 2026 opplyste det greske utenriksdepartementet at samtalene om avgrensning med Albania hadde pågått i flere år, men at man på det tidspunktet ikke så ut til å være nær en løsning gjennom Haag. De forhandles gjennom diplomati, nasjonal rett og folkerett.

For norske lesere er spørsmål om havområder, sokkelgrenser, fiskeri, energi og miljø velkjente. Norge har brukt mange tiår på å bygge juridisk og teknisk kapasitet rundt disse spørsmålene. Albania må håndtere de samme sakene med mindre økonomiske og administrative ressurser og i et mer komplisert regionalt politisk landskap. Derfor står leteblokker, kontrakter, eierskap, energiressurser og avgrensningen av havområder sentralt i landets framtidige handlefrihet.

Den globale konkurransen om kritiske råmaterialer har gjort mineralressurser til et stadig viktigere geopolitisk tema. Sjeldne jordartsmetaller brukes i blant annet permanente magneter, elektriske motorer, vindkraft, elektronikk og forsvarsteknologi. Europa ønsker å redusere sårbarheten ved å være avhengig av noen få leverandører, samtidig som etterspørselen etter flere kritiske materialer ventes å øke. For et land som Albania kan mineralressurser derfor representere en mulighet til å få investeringer, utvikle teknisk kompetanse og bli en mer relevant partner i Europas forsyningskjeder.

Albanias kartlegging av kritiske og strategiske råmaterialer omfatter krom, nikkel, kobolt, sjeldne jordartsmetaller, vanadium og titan. Sammen med hydrokarbonene på havbunnen gjør dette landets undergrunn og havområder til ressurser med betydning langt utover Albanias egne grenser. I en tid da Europa leter etter alternative forsyningskilder, blir spørsmålet hvem som får tilgang til ressursene og hvem som kontrollerer utvinning, teknologi og data.

Havbunnen utenfor Albania har strategisk betydning både på grunn av hydrokarbonene og på grunn av interessen for kritiske råmaterialer og sjeldne jordartsmetaller. Det er nettopp kombinasjonen av energi, mineraler, havrett og strategisk beliggenhet som gjør havområdene interessante. Kontroll over kartlegging, data, leterettigheter og framtidige konsesjoner kan gi økonomisk og geopolitisk innflytelse i lang tid.

«Havbunnen utenfor Albania har strategisk betydning både på grunn av hydrokarbonene og på grunn av interessen for kritiske råmaterialer og sjeldne jordartsmetaller.»

Albanias ressurser på land og under havbunnen må ses i sammenheng med Europas behov for energi og kritiske mineraler. Olje og gass, sjeldne jordartsmetaller og andre råmaterialer er ikke bare spørsmål om eksportinntekter. De handler også om hvem som får kartlegge ressursene, hvem som får konsesjonene, hvem som kontrollerer teknologien og dataene, og hvor mye av verdiene som blir igjen i Albania.

Dette er et geopolitisk spørsmål. I en tid der energiomstilling, forsvarsindustri og digital infrastruktur øker etterspørselen etter kritiske mineraler, gir kontroll over geologiske data, teknologi og de første rettighetene en varig fordel. Albania må ikke la geologiske data, konsesjoner og avtaler bli lukket særinformasjon som bare de kommersielle interessene har tilgang til.

Albanias strategiske beliggenhet er allerede en del av NATOs praktiske planlegging. Den 4. mars 2024 åpnet landet flybasen i Kuçova etter en omfattende modernisering med rundt 50 millioner euro fra NATOs sikkerhetsinvesteringsprogram. NATO beskrev basen som et viktig knutepunkt for fremtidige luftoperasjoner, logistikk, øvelser og trening i det vestlige Balkan.

I februar 2026 ble korridor VIII innlemmet i NATOs planer for kritisk militær infrastruktur. Korridoren knytter havneområdet ved Durrës–Porto Romano sammen med forbindelser gjennom Nord-Makedonia og Bulgaria mot Svartehavet. Dette viser hvor viktig transportforbindelsene gjennom Balkan er blitt for alliert logistikk.

Fra et militærgeografisk ståsted er ikke verdien til Albania begrenset til flybasen eller én havn. Det handler om at sjøtransport, luftmakt, landtransport og logistikk møtes i en relativt smal region. En havn kan ta imot kommersielle varer i fredstid og ha betydning for alliert transportberedskap i en krise. En flybase kan brukes til trening, overvåking, logistikk og andre oppgaver, avhengig av avtaler og kapasitet. En vei- og jernbaneforbindelse kan styrke både handel og militær mobilitet. Den samme infrastrukturen kan altså ha økonomisk verdi til daglig og strategisk verdi i en sikkerhetskrise.

Otrantostredet er sentralt i dette bildet. Det forbinder Adriaterhavet med Det joniske hav og dermed med resten av Middelhavet. Kysten, havnene og sjøveiene rundt Albania inngår i et større system av kommersiell skipsfart, energiforsyning, militær mobilitet og overvåking. Italia ligger på motsatt side av stredet, og Hellas ligger mot sør. Albanias plassering gjør likevel landet viktig for utviklingen av havner, flyplasser og logistikk mellom Middelhavet og Balkan.

Les også: Emiratene: mikrostaten som ble en global makroaktør 🔒

Det er nettopp derfor eiendoms- og turismeprosjekter langs kysten ikke kan vurderes som vanlige økonomiske investeringer. Når et område har betydning for havneutvikling, naturvern, kysttilgang og fremtidig infrastruktur, handler det om langt mer enn tomtepris og forventet skatteinntekt.

Privat eiendom skal ikke automatisk underordnes militære hensyn, men strategisk arealbruk krever koordinering mellom kommuner, miljømyndigheter, transportplanleggere, forsvarssektoren og nasjonale myndigheter. Hvis slike beslutninger tas hver for seg, kan summen bli en utvikling ingen enkelt beslutningstaker egentlig har planlagt.

Utenlandske investeringer og kontroll over kysten

Denne motsetningen blir særlig synlig i Tirana og langs Albanias kyst. Når boligprisene stiger løsrevet fra lokale lønninger, blir det stadig vanskeligere for en vanlig ung albaner å kjøpe sin egen bolig i hovedstaden. Samtidig som luksusturisme og boligprosjekter vokser langs kysten, blir lokalbefolkningens eiendomsrettigheter, miljøhensyn og vern av offentlige arealer stadig viktigere. Sazan-øya og Zvërnec-prosjektet, som er knyttet til investeringsselskapet til Jared Kushner, svigersønnen til Donald Trump, er aktuelle eksempler på denne diskusjonen. For Sazan har det vært snakk om et turismeprosjekt på rundt 1,4 milliarder euro. Zvërnec-prosjektet har vært omstridt på grunn av eiendomsforhold og miljøvirkninger.

Rama har samtidig ført en pragmatisk utenrikspolitikk, blant annet med støtte fra Erdoğan og med stadig tettere åpning mot Israel.

Jeg mener at denne typen investeringer må ses sammen med den politiske og økonomiske utviklingen i landet. Hvem får tilgang til kysten? Hvem får bygge? Hvem får kontroll over attraktive arealer? Og hva står igjen for lokalbefolkningen når prosjektene er gjennomført?

Det er også blitt omtalt hvordan Rama i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset fortalte at hans sønn, som ennå ikke var kommet i tenårene, hadde valgt jødedommen. For meg er dette en del av det politiske bildet som viser hvor langt han ønsker å gå i å knytte Albania til nye internasjonale nettverk. Jeg mener at landets åpning mot israelske investorer og bosettere, kombinert med de store eiendomsprosjektene langs kysten, fortjener langt mer oppmerksomhet enn den får. Albania er ikke bare et lite turistland. Det ligger mellom Adriaterhavet og Det joniske hav, nær Otrantostredet, med havner, transportkorridorer og kystområder av strategisk betydning. Når slike områder åpnes for store utenlandske investeringer, handler saken også om militærgeografi og nasjonal kontroll over strategiske rom.

Slik begynner slike prosjekter ofte, som tilsynelatende uskyldige investeringer. Men endringene som følger, kan overraske. Britene kom til India for å drive handel. Det britiske ostindiske kompani endte med å ta kontroll over India og gjøre landet til britisk territorium. Den politiske geografen Friedrich Ratzel beskrev hvordan handel og økonomisk innflytelse kan bli begynnelsen på staters territorielle ekspansjon. Handelen kom først. Den økonomiske innflytelsen vokste, og kontrollen over territoriet fulgte etter. Nettopp derfor må utviklingen langs Albanias kyst ses i et større geopolitisk perspektiv.

Saken har allerede utløst protester og blitt et spørsmål om statlig legitimitet, naturverdier, luksusturisme og eiendomsforhold.

De offentliggjorte opplysningene om Sazan og Zvërnec er bare en liten del av bildet. Avtalene og de sentrale detaljene er omgitt av konfidensialitet. Det betyr at offentligheten ikke får se hele bildet av hvem som står bak, hvilke vilkår som er avtalt, og hvilken kontroll investorer får over områdene.

I Zvërnec har lokale familier bestridt grunnlaget for deler av eiendomsoverdragelsene og vist til eldre dokumenter og langvarige konflikter om eierskap etter kommunistperioden. For meg er det ikke nok å spørre om en investor personlig deltok i den opprinnelige overtakelsen. Man må også undersøke om investeringen bygger videre på eiendomsposisjoner som ble skapt gjennom tvilsomme overføringer, og om en ny investor får hele gevinsten av en tomt som familier har kjempet om i flere tiår. Derfor må hele kjeden åpnes for innsyn, fra den opprinnelige overtakelsen og registreringen til salget, myndighetenes vedtak og den nye investeringen. Jeg mener at nettverk mellom politikk, eiendomsinteresser og organisert kriminalitet har hatt en langt større betydning for Albanias utvikling enn regjeringene har villet innrømme. Edi Rama og kretsene som gjør det mulig for makten å bli sittende, kan ikke frikjennes ved å vise til at et prosjekt formelt er organisert gjennom selskaper og kontrakter. Det er nettopp disse selskapene, finansieringslinjene, eiendomsregistrene og de politiske beslutningene som må granskes.

Investorens nasjonalitet er ikke i seg selv hele saken, men i Albania må man undersøke hvem som står bak kapitalen, gjennom hvilke selskaper den kommer, hvilke forbindelser den har, og hvilken kontroll den får over strategiske områder. I et land der eiendommer har forsvunnet fra vanlige familiers hender, er det ikke nok å vise til at en avtale formelt er registrert. Når et prosjekt får milliardverdi, må vilkårene tåle mer enn en pressemelding. Hvem står bak finansieringen? Hvilke rettigheter får investoren? Hvilken del av risikoen bæres av staten? Hva får lokalsamfunnet igjen? Hvilke miljøgrenser gjelder? Kan uavhengige instanser kontrollere svarene?

Sazan er ikke hvilken som helst øy. Beliggenheten ved inngangen til Vlorëbukta og nær forbindelsene ut i Adriaterhavet gir den strategisk betydning. En øy med denne plasseringen, historien og naturverdien kan ikke vurderes ut fra forventet avkastning på luksusovernattinger alene. Når slike områder overføres til private investeringsinteresser, handler det om framtidig kontroll over kysten og statens strategiske handlingsrom.

Saken om Sazan og Zvërnec kan ikke avskrives med henvisning til at en bestemt video på nettet var falsk, eller at ingen offentlig kontrakt uttrykkelig sier at en del av Albania er solgt til Israel. Et falskt bilde avgjør ikke hva som står i de reelle avtalene, hvem som står bak finansieringen, eller hvilke vilkår som er avtalt bak lukkede dører. Offentligheten får bare se en liten del av det som faktisk er avtalt. Sentrale dokumenter og detaljer er skjermet av konfidensialitetsbestemmelser, og nettopp derfor må man undersøke hvem som har skrevet under, hvilke selskaper som er involvert, hvem som finansierer dem, og hvilke rettigheter som følger med. Disse prosjektene kan ikke behandles som vanlige hotellinvesteringer. De handler om kyst, strategisk beliggenhet, offentlig eiendom, miljø og fremtidig kontroll over arealer som ikke kan flyttes.

Les også: Geopolitika styrker laget med geograf og Balkan- og Tyrkia-ekspert

Jeg deltok selv i protestene i Tirana. Det var ikke store folkemengder den dagen, kanskje rundt 300 personer, men størrelsen på en demonstrasjon er ikke en målestokk for om spørsmålet den reiser, er viktig. Mange mennesker har sluttet å tro at protester alene kan endre maktforholdene. Det gjør ikke konfliktene mindre reelle. Når eiendomsrettigheter er omstridte, prosjektdokumenter er vanskelige å få innsyn i, og staten samtidig ønsker å tiltrekke seg store investorer, blir åpenhet et spørsmål om politisk legitimitet.

Protester og overvåking

I den siste perioden har motstanden mot Rama fått en ny karakter. Unge mennesker har protestert gjennom sommeren, og frustrasjonen over korrupsjon, manipulasjon og manglende framtidsutsikter har vokst. Demonstrasjonene begynte som fredelige protester, men utviklet seg videre da sinnet ble sterkere og offentlige bygninger ble satt i brann. Midt i denne situasjonen kom det, ifølge opplysninger som har sirkulert i Albania, åtte fly fra Israel. Dagen etter ble det observert maskerte, profesjonelle grupper i Tirana som knapt snakket, beveget seg raskt, fulgte demonstrantene med droner og forsøkte å trenge dem inn i trange områder. Albanere hevdet at disse personene var israelske soldater eller politifolk fra spesialenheter. Jeg mener at dette ikke kan avfeies som en ubetydelig historie, fordi det dukket opp i en situasjon der myndighetene allerede møtte alvorlig motstand.

Samtidig begynte albanere å rive ned MOBESE-kameraer som var satt opp rundt om i Tirana av selskaper knyttet til Israel og De forente arabiske emirater. For mange handlet det ikke bare om kameraene i seg selv, men om hvem som hadde installert dem, hvem som kunne følge med på befolkningen, og hvem som hadde kontroll over innsamlede bilder og data. Jeg mener at et land der politiske institusjoner svekkes, der valgprosessen blir møtt med mistillit, og der unge mennesker mister troen på framtiden, ikke kan behandle et omfattende overvåkingssystem som et nøytralt teknologisk prosjekt. Kameraer kan brukes til offentlig sikkerhet, men de kan også bli en del av en mekanisme for å kontrollere innbyggerne. Når folk opplever at de blir overvåket i gatene samtidig som de ikke får svar på spørsmål om valg, eiendom og korrupsjon, blir teknologien et symbol på en stat som ser alt, men ikke svarer for det den gjør.

Tyrkias støtte og spørsmålet om rettsstaten

Unge i Albania krever at Edi Ramas regjering går av i kjølvannet av korrupsjonsanklagene. Samtidig sender Tyrkia vannkanonkjøretøy (TOMA) til Tirana. Ifølge bilder og nyhetsmeldinger publisert 19. oktober fraktet et A400M-transportfly fra det tyrkiske luftforsvaret to kjøretøy for håndtering av uroligheter til Albania. Videoopptak viser dessuten at albansk politi har brukt tyrkiskproduserte TOMA-kjøretøy under protestene. Politiet bruker vannkanoner, tåregass og sjokkgranater mot demonstrantene. At Ankara samtidig bidrar til å styrke regjeringens sikkerhetsapparat, skaper betydelig politisk debatt. Påstanden om at Tyrkia også har sendt lydvåpen, må undersøkes særskilt. Men tidspunktet for den nye kjøretøyleveransen er i seg selv nok til å reise spørsmålet: Hvorfor støtter Tyrkia Rama-regjeringen når det albanske folket krever at makthaverne stilles til ansvar?

Saken om Belinda Balluku viser hvorfor dette spørsmålet er viktig. Etterforskningen av henne og anklagene knyttet til anbudsprosesser står sentralt i den offentlige debatten, samtidig som unge albanere tar til gatene som reaksjon på korrupsjonsanklagene. Rama har selv opplyst at han tre ganger har avvist Ballukus ønske om å gå av. Det er uklart om Balluku, dersom hun uttaler seg under rettsprosessen, vil legge frem opplysninger som kan sette Rama eller andre makthavere i en vanskelig situasjon. Nettopp denne usikkerheten gjør det nødvendig å avklare påstandene om politisk beskyttelse gjennom en uavhengig etterforskning. Unge krever at makthaverne stilles til ansvar. Samtidig forsterkes tillitskrisen i Albania av oppfatningen om at personer i kretsen rundt makten får særbehandling på grunn av sine politiske posisjoner.

I Tyrkia har børstransaksjoner som Fatma Betül Sayan Kaya er blitt knyttet til, reist lignende spørsmål. Kaya trakk seg fra sine verv i AK-partiet etter påstander om ekstraordinære gevinster på aksjer i Özata Denizcilik. Hun og ektemannen avga forklaring som mistenkte under etterforskningen. I uttalelser som ble offentlig kjent, avviste begge anklagene. Det viste seg dessuten at vitnemålene som skulle dokumentere at hun var utdannet lege, var falske. Ifølge den samlede pressedekningen ble det først hevdet og deretter bevist at en investering på rundt 163 millioner tyrkiske lire hadde gitt om lag 2,17 milliarder lire i inntekter fra aksjesalg. Senere kom det meldinger om at rundt 2,2 milliarder lire var tilbakebetalt til en konto oppgitt av finansdepartementet. En tilbakebetaling avklarer imidlertid ikke i seg selv om transaksjonene var lovlige. Etterforskningen burde ha blitt fullført, og alle sider av saken burde ha vært belyst. Offentlighetens spørsmål var klart: Ville en vanlig borger uten politiske forbindelser ha blitt behandlet på samme måte dersom vedkommende hadde stått overfor de samme anklagene?

Les også: Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒

Det er ikke grunnlag for å hevde at det finnes en direkte forbindelse mellom Balluku-saken og Kaya-saken. Begge sakene gir likevel næring til debatten om hvordan politisk makt påvirker prosessene som skal sikre at personer stilles til ansvar. Dersom personer i kretsen rundt makten forteller hva de vet, kan også andre makthavere bli gjenstand for etterforskning. Denne muligheten forsterker mistanken om politiske beskyttelsesmekanismer. Det er ikke lagt frem bevis for at Rama og Erdoğan beskytter henholdsvis Balluku og Kaya for å oppnå et bestemt mål. Beskyttelsesrefleksene deres er likevel svært like. Begge knytter mediene til seg og bringer andre til taushet på lignende vis. Også de uforholdsmessig store byggeselskapene i landene deres har klare likhetstrekk. Det samme gjelder fremgangsmåtene ved salg av tomter i hovedstedene og ellers rundt om i landene – ja, til og med metodene for å bryte loven og sette institusjonene ut av spill. Å undertrykke kritikken eller nøye seg med at pengene betales tilbake, fjerner imidlertid ikke slike mistanker. Det som trengs, er en uavhengig og åpen rettsprosess der alle behandles likt. Dessverre ser lovens gjennomslagskraft på Balkan og i Tyrkia ut til å avta i takt med at enkeltpersoners karisma øker.

Det dreier seg altså om solidaritet mellom autokratiske og mafiokratiske ledere som ligner hverandre.

Dette er det grunnleggende spørsmålet som må stilles om Tyrkias politikk overfor Albania. Bygger Ankara forholdet til Tirana utelukkende på vennskap mellom regjeringene og sikkerhetssamarbeid, eller legger landet også vekt på rettsstatsprinsippet, åpenhet og innbyggernes rett til fredelige protester? Nye TOMA-kjøretøy sendes til Albania samtidig som unge tar til gatene som reaksjon på korrupsjonsanklager. Det gjør det uunngåelig å spørre hvilke politiske prioriteringer Tyrkia fremmer. Leveransen beviser ikke i seg selv at Ankara stiller seg bak alt myndighetene foretar seg. Men den gjør det nødvendig å redegjøre for hvilke vilkår Tyrkia knytter til støtten. Det albanske folket trenger ikke bare sikkerhetsutstyr, men også tillit til at rettssystemet fungerer. Hvis Tyrkia virkelig ønsker å være en venn av Albania, bør landet knytte støtten til å styrke rettsstatsprinsippet og folkets rettigheter, fremfor å forlenge regjeringers politiske levetid. For politiske makthavere skiftes ut, men når et folk mister tilliten til rettsvesenet, er det generasjoner som må betale prisen.

Diaspora og samfunnets handlingsrom

Balkan kan ikke forstås bare med kart over grenser og militærbaser. Språk, historiske erfaringer, religion, slektsbånd og diaspora spiller også en betydelig rolle. Albanere bor ikke bare innenfor grensene til Republikken Albania, men også i Kosovo, Nord-Makedonia, Montenegro og diasporaer langt utenfor regionen. Dette har bidratt til økonomiske forbindelser, kulturell kontinuitet og politiske debatter som krysser landegrensene.

Diasporaen er en viktig del av Albanias økonomi. Penger fra familiemedlemmer i utlandet bidrar til boligkjøp, forbruk og investeringer. Diasporamiljøene opprettholder språk og familiebånd og kan bringe med seg utdanning, kapital og kontakter. Men diasporaens rolle er dobbel. Den kan investere i lokalsamfunnet samtidig som selve utvandringen reduserer antallet unge, yrkesaktive mennesker som blir igjen. Et land kan bli mer økonomisk knyttet til utlandet nettopp fordi så mange av landets egne borgere bor der.

Denne situasjonen er ikke særskilt albansk. Mange små europeiske land og regioner opplever hvordan arbeidsinnvandring, utvandring, lav fødselsrate og sentralisering påvirker den kulturelle geografien. Men i Albania kommer prosessene oppå en krevende nyere historie: kommunistisk isolasjon, overgang til markedsøkonomi, eiendomsrestitusjon etter regimets fall og flere bølger av migrasjon. Eiendomsrettigheter kan være omstridt fordi familier, kooperativer og tidligere eiere ble rammet av ulike politiske ordninger. Når det i dag bygges store prosjekter på områder med uavklarte eller omstridte krav, er det ikke bare en teknisk registreringsfeil. Det berører tilliten til staten og til forestillingen om at rettigheter gjelder likt for alle.

Geokultur handler heller ikke om at en kultur må holdes ren for å overleve. Samfunn forandrer seg alltid, og kontakt mellom befolkninger kan være en kilde til kunnskap, nye næringer og vitalitet. Det sentrale spørsmålet er om endringen skjer på vilkår innbyggerne kan påvirke, og om de økonomiske gevinstene bidrar til at nye generasjoner faktisk kan leve i landet. Hvis unge mennesker føler at de må flytte utenlands for å få et normalt liv, hjelper det lite at landet blir mer internasjonalt på turistbrosjyrene.

Det oppstår dessuten en geografisk forskyvning mellom hvor mennesker bor, hvor kapitalen investeres, og hvor beslutningene tas. Unge albanere flytter til europeiske arbeidsmarkeder. Investeringer konsentreres i hovedstaden og langs kysten. Eldre mennesker og enkelte lokalsamfunn blir igjen i områder der arbeidsplasser og offentlige tjenester kan svekkes. Samtidig trekker turisme og eiendomsutvikling kapital til de stedene som allerede har størst synlighet. Resultatet er ikke nødvendigvis en jevn nasjonal utvikling, men en mer oppdelt økonomisk geografi.

Den utviklingen kan få politiske følger. Når innbyggere oppfatter at land og naturressurser omsettes uten at de har reell innflytelse, øker avstanden mellom staten og lokalsamfunnet. Når jobbmulighetene uteblir, blir løftet om økonomisk vekst mindre overbevisende. Når ungdommer ser venner og søsken lykkes bedre i utlandet, blir emigrasjon en sosial norm. Dermed påvirker kultur og identitet også statens strategiske kapasitet: Tillit, befolkning og evnen til å mobilisere en felles fremtid er ikke målbare bare i forsvarsbudsjettet.

Det er lett å bruke globalisering som forklaring på alt som skjer. Men ordet beskriver en prosess, ikke en unnskyldning. Hvis globaliseringen presser opp husleien i en by, må man undersøke boligpolitikken. Hvis den trekker unge arbeidstakere ut av landet, må man undersøke lønn, utdanning og mulighetene hjemme. Hvis den gjør kystarealer interessante for internasjonal kapital, må man undersøke planlegging, eiendomsrett og konsesjonsvilkår. Og hvis staten ønsker utenlandske investeringer, må den samtidig være tydelig på hva slags utvikling den vil oppnå.

Utenlandske investorer kommer ikke inn i et land av seg selv. De møter lover, myndigheter, banker, planvedtak og registreringssystemer. Det er staten som gir tillatelser, fastsetter skatter, vedtar arealplaner, bygger transportforbindelser og bestemmer hvordan offentlige verdier skal forvaltes. Når en utvikling fører til sosial misnøye, er det derfor ikke nok å skylde på kjøperne. Man må spørre hvilke rammer myndighetene satte, hvilke fordeler de ga, og om de har kapasitet til å håndheve reglene.

Les også: Notater fra EUs venterom

Før store eiendoms-, havne- eller energiavtaler får forme kysten i flere generasjoner, må man spørre hvem som er den reelle eieren av selskapet, hvor kapitalen kommer fra, om eiendomsretten er avklart, hvilke miljøkonsekvenser som følger, hvilke arbeidsplasser som skapes, hvor mye av overskuddet som blir igjen i landet, hvem som får tilgang til strender og fiskeområder, og hvilke rettigheter staten beholder hvis prosjektet misligholdes eller selges videre.

Investeringer i havner, telekommunikasjon, energi, datasystemer og annen kritisk infrastruktur får betydning langt utover det kommersielle regnskapet. Når slike investeringer samles rundt strategiske områder, påvirker de eierskap, avhengighet, beredskap og statens framtidige handlefrihet.

En seriøs analyse av utenlandsk innflytelse bør følge dokumenterbare spor: Hvilke selskaper får konsesjoner? Hvilke banker finansierer dem? Hvilke kontrakter er inngått? Hvilke teknologier leveres til hvilke institusjoner? Hvilke forsvarsavtaler er publisert? Hvilke havner og transportårer får ny kapasitet? Hvem får tilgang til data, og på hvilke vilkår? Dersom det finnes en geopolitisk forbindelse, vil slike opplysninger være mer verdifulle enn løse påstander om at en bestemt nasjonalitet eller religiøs gruppe står bak alt.

Det gjelder også Israel, USA, Kina, Gulf-statene, EU-land og alle andre investorer. Man trenger ikke å være naiv overfor staters strategiske interesser for å være presis. Tvert imot er det nødvendig å skille mellom private investeringer, statlige selskaper, forsvarsleverandører, politiske forbindelser og direkte myndighetskontroll.

Norge og Albania er svært forskjellige land. Norge har høyere inntekter, andre institusjoner, en lang tradisjon for havforvaltning og store inntekter fra olje og gass. Albania har en annen økonomisk struktur og er fortsatt i en prosess mot EU-medlemskap. Likevel er det mulig å trekke noen lærdommer uten å late som om landene kan sammenlignes direkte.

Albania viser at antallet turister, nye hoteller og utenlandske investeringer ikke alene sier nok om hvordan landet utvikler seg. Det avgjørende er også om lokale husholdninger har råd til bolig, om lønningene holder tritt med levekostnadene, og om unge mennesker ser en grunn til å bli. En byggeboom kan foregå samtidig som landet mister en stor del av befolkningen som skulle bruke og vedlikeholde det som bygges.

Kysten er dessuten både en økonomisk ressurs og en del av statens strategiske geografi. I Norge diskuteres det ofte hvem som får bruke havet, hvordan fiskeressurser skal forvaltes, hvilke hensyn som gjelder på sokkelen, og hvordan sikkerhet, industri og miljø skal veies mot hverandre. Albania trenger den samme helhetstenkningen når havner, energileting, naturvern og turistutbygging planlegges. Hvis hver myndighet bare ser sitt eget ansvarsområde, kan den samlede utviklingen ende et helt annet sted enn det innbyggerne hadde grunn til å vente.

Åpenhet er også en form for sikkerhet. Når konsesjonsvilkår er tilgjengelige, eiendomsregistrene er pålitelige og uavhengige instanser kan kontrollere miljø- og utbyggingsvedtak, blir det vanskeligere for politiske og private nettverk å skape avhengighet i det skjulte. Åpenhet fjerner ikke korrupsjon, men uten innsyn blir den vanskeligere å avdekke.

Det samme gjelder kritiske råmaterialer. Albanias krom, nikkel, kobolt, titan, vanadium og sjeldne jordartsmetaller må behandles som strategiske ressurser, ikke bare som råvarer som kan gis bort gjennom utvinningstillatelser. Landet må beholde en større del av verdiskapingen, bygge teknisk kompetanse og sørge for at kontrollen over ressursene ikke forsvinner ut av landet sammen med kontraktene.

Et lands styrke måles ikke bare i hvor mye kapital som kommer inn, men i hva landet klarer å bygge opp selv. Albania mister fagfolk, unge familier og arbeidskraft, mens eiendommer og strategiske områder skifter hender. Dette er en direkte svekkelse av landets framtidige kapasitet og politiske handlefrihet.

«Albania mister fagfolk, unge familier og arbeidskraft, mens eiendommer og strategiske områder skifter hender.»

Her møtes fortiden og nåtiden. Først forsvant verdier som folk mente de hadde krav på. Deretter mistet familier sparepengene sine i pyramidespillene. Unge mennesker flyktet under krisen, og landet ble mer avhengig av nabolandene. Senere vokste en ny politisk og økonomisk elite frem, samtidig som byggebransjen, eiendomsmarkedet og internasjonal kapital fikk større betydning. Nå ser vi et Albania der unge mennesker reiser ut, utenlandske arbeidere kommer inn, boligprisene stiger, strategiske kystområder blir gjenstand for store prosjekter, og overvåkingsteknologi får en stadig større plass i bybildet.

Hva står igjen når de unge reiser

I den klassiske forestillingen om geopolitikk er oppmerksomheten rettet mot territorier, grenser, militærbaser og stormaktsrivalisering. Men et land kan endre strategisk posisjon uten at grensen flyttes eller soldater krysser den. Befolkningen kan eldes og krympe. Arbeidskraften kan flytte utenlands. Boliger kan bli investeringsobjekter. Jord kan skifte eier. Havneområder kan få nye funksjoner. Transportkorridorer kan få større militær betydning. Ressursdata kan havne hos private selskaper. Hver endring er kanskje lovlig og kommersielt forståelig isolert sett. Samlet kan de forandre hva staten faktisk er i stand til å bestemme over.

Albanias forandring skjer ikke med stridsvogner over grensen, men gjennom demografi, eiendom, kapital, infrastruktur og kontroll over strategiske områder. Utenlandske arbeidstakere søker arbeid, mens unge albanere forlater landet. Den avgjørende maktforskyvningen skjer mellom lokale innbyggere, politiske nettverk, myndigheter og internasjonal kapital.

Det er dette samlede mønsteret jeg mener må undersøkes. Et land kan være formelt uavhengig, holde valg og ha sitt eget flagg, men likevel miste kontrollen over stadig flere av de forholdene som bestemmer fremtiden. Når innbyggerne ikke får tilbake eiendommen sin, når de unge ikke ser noen grunn til å bli, når valgprosessen ikke oppleves som troverdig og når kysten og den teknologiske infrastrukturen blir en del av større utenlandske nettverk, er det ikke lenger bare snakk om økonomisk utvikling. Da handler det også om hvem som i praksis får forme landets framtid.

Les også: Signal og støy: kan vi forutse generasjon Zs opprør?

«Når innbyggerne ikke får tilbake eiendommen sin, når de unge ikke ser noen grunn til å bli, når valgprosessen ikke oppleves som troverdig og når kysten og den teknologiske infrastrukturen blir en del av større utenlandske nettverk, er det ikke lenger bare snakk om økonomisk utvikling.»

Når ungdommer opplever at de ikke kan kjøpe en bolig, når familier splittes av utvandring, og når lokale eiendoms- eller miljøkonflikter ikke blir løst på en troverdig måte, svekkes tilliten til den politiske modellen. Samtidig vokser Albanias betydning i NATOs logistiske geografi, og kystområdene blir mer interessante for turisme, energi og infrastruktur. Dermed oppstår en kontrast: Den internasjonale verdien av landet kan øke mens enkelte innbyggere opplever at deres egen mulighet til å leve der blir mindre.

Denne kontrasten gjør Albania interessant også for norske lesere. Landet befinner seg i skjæringspunktet mellom en turistøkonomi i vekst, en befolkning på vei ned, en strategisk Adriaterhavskyst, en utbygging av NATO-relevant infrastruktur og en politisk debatt om hvem som får bestemme over land og natur. Det handler om mye mer enn hvor mange leiligheter som selges eller hvor mange turister som besøker landet i løpet av sommeren.

Jeg sitter noen ganger på en kafé i Tirana og ser turistene passere. Det er positivt at folk kommer, at restauranter får kunder, at hoteller skaper arbeid og at landet får internasjonal oppmerksomhet. Men samtidig kjenner jeg albanere som har reist til Tyskland, Italia eller andre deler av Europa. Jeg møter familier der barna bor utenlands, og unge mennesker som vurderer å gjøre det samme. Byen kan se rikere ut fra uke til uke, mens landets fremtidige arbeidsstyrke blir mindre synlig i gatene.

Hva forteller egentlig antallet turister oss om et lands fremtid? Turister kan skape inntekter. Investeringer kan bygge infrastruktur. Mineralene og hydrokarbonene gir Albania strategisk og økonomisk verdi, og forvaltningen av dem vil påvirke landets framtid. NATO-samarbeid kan styrke sikkerheten. Men ingen av disse tingene kan alene erstatte en befolkning som har tro på at den kan skape et liv hjemme.

Et land kan miste reell suverenitet lenge før en grense endres. Det skjer når de unge slutter å se en framtid der, når eiendom blir uoppnåelig for egne innbyggere, når beslutninger om strategiske områder tas bak lukkede dører, og når økonomisk vekst måles i hvor mye kapital som passerer gjennom landet i stedet for hvilken kapasitet som blir igjen.

Albania trenger investeringer, infrastruktur, arbeidsplasser og forbindelser til Europa. Men når landets unge reiser ut, familier mister jorda si og strategiske kystområder overføres til kapital med større økonomisk makt, må spørsmålet stilles direkte: Hvem er denne utviklingen til for? Hvem skal bo i byene? Hvem skal kunne kjøpe eller leie en bolig? Hvem får tilgang til kysten? Hvem har kontroll over de strategiske dataene og konsesjonene? Og hva skal være igjen til neste generasjon etter at investorene har fått sin avkastning?

Balkan viser hvordan et land kan bli tømt for unge mennesker samtidig som kapitalen strømmer inn og verdifulle eiendommer, havner og kystområder skifter hender. Det avgjørende er hvem som kontrollerer verdiene, hvem som tjener på dem, og om statens egne borgere blir sittende igjen uten jord, bolig og framtid. Det krever bedre statistikk, tydelig eierskap, troverdig eiendomsrett, langsiktig arealplanlegging, miljøkontroll og en politikk som gjør det mulig for unge mennesker å bli.

Geografi er ikke skjebne. Men den setter rammene for hvilke muligheter og sårbarheter et land må håndtere. Albania ligger ved en viktig sjøvei, nær viktige europeiske markeder og i en region der transport, forsvar, energi og befolkningsbevegelser møtes. Det gir landet muligheter. Det gjør også kostnaden ved dårlig styring større.

Når man vil forstå Albanias geopolitiske fremtid, bør man derfor se på mer enn militærbaser og diplomatiske erklæringer. Tegn også boligprisene på kartet. Tegn utvandringsruter og diasporaens forbindelser. Se på havnene, offshoreblokkene og de planlagte transportkorridorene. Undersøk hvem som eier selskapene som bygger, hvem som finansierer dem, og hvilke offentlige vilkår de har fått. Sammenhold dette med utviklingen i fødselstall, arbeidsmarked og lokalsamfunn.

Da fremtrer et mer sammensatt bilde. Unge mennesker beveger seg nordover mot arbeidsmarkedene i Europa. Kapital trekkes mot Tirana og turistområdene langs kysten. Eldre innbyggere blir igjen i deler av landet der tjenester og muligheter kan bli færre. Samtidig øker den militære og logistiske betydningen av Albania for NATO. Dette er deler av den samme geopolitiske utviklingen. De virker i samme geografiske rom og må analyseres samlet.

Et land kan miste en del av fremtiden sin uten å miste en eneste kvadratmeter territorium. Det skjer gradvis, gjennom utvandring, boligpriser, uklare konsesjoner og beslutninger som gjør lokalsamfunn til tilskuere i utviklingen av sin egen kyst. Albania står ikke uten handlingsrom, men handlingsrommet krymper når staten ikke klarer å gjøre geografiske fordeler og naturressurser til en framtid også landets egne innbyggere har råd til å ta del i.

Den største tragedien for Albania er derfor ikke bare det som skjedde med gullreservene, sparepengene eller eiendommene. Det er at en hel generasjon har vokst opp med stadig mindre tillit til at landet kan gi dem et verdig liv. Når de reiser, kommer andre arbeidere inn for å fylle plassene deres. Når boligene blir for dyre, blir de stående utenfor i sine egne byer. Når kysten blir mer verdifull, øker presset fra investorer som kan betale langt mer enn lokalbefolkningen. Og når overvåkingen blir en del av hverdagen, begynner folk å spørre hvem staten egentlig beskytter. Albania kan bygge nye hoteller, veier og tårn. Men det kan ikke uten videre kjøpe tilbake den tilliten og det håpet som har gått tapt. Et land kan importere arbeidskraft og tiltrekke seg kapital, men det kan ikke på samme måte importere en ny generasjon som føler at dette er deres hjem.

Til slutt er spørsmålet ikke bare hvem som kommer til Albania. Det er hvem som blir igjen, hvem som eier nøkkelressursene, og hvem som faktisk får bestemme hva landet skal være.

Jared Kushner og «transaksjonsdiplomatiet» 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.