Libanon vil overleve på kartene, men ideen landet representerer, vakler: forestillingen om en nasjon født av to avvisninger, og som aldri fullt ut er blitt virkeliggjort. Fra Georges Naccache til Johannes Paul II, fra regional innflytelse til diasporaen – en undersøkelse av et umulig og nødvendig land, hvis overlevelse kanskje avgjøres langt utenfor dets eget territorium.
Kortversjonen
- Libanons politiske eksistens og idé som nasjon er truet, selv om det geografiske territoriet vil bestå på kartet.
- Landets historiske struktur er bygget på en grunnleggende negasjon og ekstern innblanding, opprinnelig fra Frankrike og Syria, og nå fra Iran og Israel.
- Johannes Paul II beskrev Libanon som et unikt budskap om sameksistens mellom kristne og muslimer, noe som krever en aktiv og villet innsats.
- Den enorme globale diasporaen representerer en viktig ressurs, men også en risiko for å opprettholde lokale og dysfunksjonelle klientelistsystemer.
- Mangelen på et oppgjør med borgerkrigens historie gjør at nasjonal forsoning krever et langsiktig kulturelt arbeid fra et uavhengig sivilsamfunn.
«Risikoen i dag er at Libanon forsvinner.» Disse ordene fra Jean-Yves Le Drian, uttalt i august 2020, vakte oppsikt gjennom sin diplomatiske brutalitet. Noen år senere, tilbake i Beirut som Emmanuel Macrons spesialutsending, advarte den samme mannen de libanesiske lederne om at «selve eksistensen til det politiske Libanon er i fare»; med en uttrykkelig presisering: Det er det politiske, ikke det geografiske Libanon, som står i fare. Libanon vil riktignok fortsette å eksistere på kartene, men som politisk realitet, skjebnefellesskap og kollektivt prosjekt risikerer landet å viskes ut. Dette skillet mellom territoriet som består, og nasjonen som kan dø, er utvilsomt nøkkelen til enhver seriøs refleksjon over landet.
«Libanon er ikke en stat som gjennomgår en krise. Det er en idé som aldri har klart å bli fullt ut virkeliggjort.»
For Libanon er ikke en stat som gjennomgår en krise. Det er en idé som aldri har klart å bli fullt ut virkeliggjort.
To negasjoner skaper ikke en nasjon
Den mest klarsynte diagnosen av Libanons medfødte skjørhet stammer fra 1949. I en berømt lederartikkel som førte til at han ble fengslet, skrev journalisten og intellektuelle Georges Naccache: «To negasjoner skaper ikke en nasjon.» Libanon hadde bygget seg opp ved å avvise det landet ikke var: verken en fransk provins, en syrisk provins eller en utpost for den arabiske nasjonen. Det er liten tvil om at denne grunnleggende negativiteten aldri ble overvunnet, ettersom den ble institusjonalisert gjennom Nasjonalpakten av 1943, og senere fornyet gjennom Taif-avtalen av 1989, som satte punktum for borgerkrigen som begynte i 1975. Også denne avtalen bygger på hva hvert samfunn var villig til å gi avkall på. Med andre ord: å akseptere å avstå noe, snarere enn å velge å bygge et felles prosjekt.
Stor-Libanon av 1920 samlet befolkningsgrupper der en betydelig del, hovedsakelig sunnimuslimer, ikke identifiserte seg med prosjektet. Grensen, trukket opp av det franske mandatstyret, var ikke tilstrekkelig til å skape et skjebnefellesskap. Libanons geografi – Libanonfjellene, dalene og kysten som åpner seg mot Middelhavet – bar på en sterk symbolsk betydning: som asyl og tilfluktssted for forfulgte minoriteter i Det osmanske riket, og som møtepunkt mellom sivilisasjoner. Det må konstateres at denne symbolikken aldri er blitt omsatt i et felles politisk prosjekt.
Les også: Libanon: Det umulige avvæpningen av de palestinske leirene? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Intervju med Hizbollah-krigere: – Uten Iran ville ikke Hizbollah eksistert i dag
