I debatten om Kasakhstan handler nesten alt om hvor landet ligger og hvem det samarbeider med. Den mindre synlige kampen gjelder hvem som får definere problemene, velge begrepene og tegne fremtidsbildet. I en mer konfliktfylt verdensorden er evnen til å produsere egen strategisk kunnskap blitt en del av statens suverenitet.
Kortversjonen
- Kasakhstans geopolitiske suverenitet handler i økende grad om å produsere egen strategisk kunnskap fremfor å importere ferdige analyser utenfra.
- Stormakter konkurrerer gjennom begreper og problemformuleringer, noe som gjør det avgjørende for mellomstore stater å unngå andres blinde flekker.
- Historisk sett har Kasakhstan ofte blitt definert som et periferiområde, men landet forsøker nå å styrke sine egne nasjonale forskningsmiljøer.
- Tenketanker og åpne plattformer som Insights Central Asia er sentral infrastruktur for å utvikle uavhengige scenarier og beslutningsgrunnlag.
- Europeiske stater og Norge bør bidra til likeverdige forskningssamarbeid fremfor å møte regionen med ferdige diagnoser.
Da jeg deltok på National Think Tank Forum i Astana 21. august, var det lett å feste seg ved de konkrete temaene: utdanning, sosial motstandskraft, økonomisk utvikling, teknologi og Kasakhstans plass i en verden i rask endring. Men det sterkeste inntrykket mitt var et annet. Selve produksjonen av kunnskap hadde fått strategisk betydning.
Senere samme dag deltok jeg i en ekspertdiskusjon arrangert av CFive Intellectual Platform og Hudson Institute ved Astana International University. Dette var Hudson Institutes første arrangement i Sentral-Asia. Møtene var ulike, men pekte mot det samme spørsmålet: Skal Kasakhstan først og fremst bli analysert av andre, eller skal landet i større grad være med på å formulere premissene for hvordan regionen forstås?
Dette spørsmålet er mer geopolitisk enn det kan høres ut. Stormakter konkurrerer ikke bare gjennom penger, handel, diplomati og sikkerhetspolitikk. De konkurrerer også gjennom begreper, indikatorer, forskningsprogrammer og fortellinger om hvilke problemer som er viktigst, og hvilke løsninger som fremstår som mulige.
Makt begynner med problemformuleringen
En stat som importerer hele sin analyse av virkeligheten, risikerer også å importere andres prioriteringer. Når selve problemformuleringen kommer utenfra, blir handlingsalternativene ofte definert på forhånd. Den som bestemmer hva som skal måles, hvilke risikoer som skal fremheves og hvilke sammenligninger som skal brukes, har allerede oppnådd en form for innflytelse før den politiske beslutningen tas.
Les også: Kritisk geopolitikk og kampen om verdensbildet 🔒
Jeg vil kalle motstykket kunnskapsmessig, eller epistemisk, suverenitet: evnen til å utvikle, teste og utfordre kunnskapen som ligger til grunn for nasjonale beslutninger. Det betyr ikke intellektuell isolasjon. Tvert imot. Et land som lukker seg for utenlandske forskere og konkurrerende perspektiver, blir ikke mer selvstendig, men mer utsatt for egne blindsoner. Poenget er at internasjonal ekspertise må inngå i en reell kunnskapsutveksling, ikke erstatte nasjonal analyse.
For en mellomstor stat er dette særlig viktig. Store land kan overleve kostbare feilvurderinger lenger. Mindre og mellomstore stater har smalere sikkerhetsmarginer. Når feil analyse fører til feil investeringer, feil allianseforventninger eller feil vurdering av sosial uro, kan konsekvensene bli uforholdsmessig store.
Fra studieobjekt til kunnskapsprodusent
Kasakhstan er i flere tiår blitt beskrevet gjennom kategorier utviklet andre steder: som postsovjetisk periferi, som Russlands bakgård, som råvareleverandør eller som et geografisk mellomrom mellom Kina og Europa. Hver av disse beskrivelsene rommer deler av virkeligheten. Problemet oppstår når delperspektivet blir hele fortellingen og landet reduseres til en funksjon i andre staters strategier.
Det er derfor relevant at Kazakhstan Institute for Strategic Studies under the President of the Republic of Kazakhstan ble etablert allerede i 1993 som en statlig institusjon for analyse og strategiske framskrivninger. Instituttet arrangerte årets National Think Tank Forum med tittelen «Projecting the Future: From Reflecting on Results to a New Agenda». Det avgjørende er ikke at en slik institusjon eksisterer, men hvilken rolle den og andre kunnskapsmiljøer faktisk får: om de bare skal forklare vedtatt politikk, eller også utfordre premissene før politikken vedtas.
Les også: Kasakhstans logistiske transformasjon – institusjonell kapital som fundament for geoøkonomisk makt
Også lanseringen av den åpne kunnskapsplattformen Insights Central Asia under Astana Think Tank Forum i 2025 peker i denne retningen. Ambisjonen var å gjøre regional forskning mer tilgjengelig for både lokale og internasjonale fagmiljøer. Slike initiativer er viktige fordi synlighet påvirker hvilke kilder utenlandske analytikere bruker, hvem som blir sitert, og hvilke fortolkninger som får dominere.
Det jeg observerte i Astana, var derfor ikke et ønske om å avvise utenlandske perspektiver. Snarere så jeg et forsøk på å være vertskap for dem på egne premisser: å bringe amerikanske, europeiske, regionale og kasakhstanske miljøer inn i samme rom, men la spørsmålene formuleres i dialog med dem som faktisk lever med konsekvensene.
Tenketanker er strategisk infrastruktur
Tenketanker blir ofte behandlet som en randaktivitet mellom akademia, politikk og medier. Det undervurderer deres funksjon. De utvikler begreper, produserer scenarier, oversetter forskning til beslutningsspråk og bygger nettverk mellom forvaltning, næringsliv og utenrikspolitiske miljøer. Over tid bidrar de til å avgjøre hvilke spørsmål som når beslutningstakernes bord, og hvilke som aldri gjør det.
Slik kunnskapsmakt er sjelden nøytral. Kinesiske miljøer vil ofte legge større vekt på utvikling, stabilitet og statlig kapasitet. Russiske analyser tar gjerne utgangspunkt i historie, sikkerhet og et felles postsovjetisk rom. Amerikanske og europeiske institusjoner vektlegger oftere markeder, rettsstat, styresett og strategisk konkurranse. Ingen av perspektivene er verdiløse. Men ingen av dem kan alene fungere som en fullstendig beskrivelse av Kasakhstans interesser.
Kunnskapsmessig suverenitet handler derfor ikke om å velge én fortolkningsramme. Den handler om å forstå flere rammer godt nok til å se hva de belyser, hva de skjuler og hvilke interesser de bærer med seg. Først da kan et land bruke utenlandsk kunnskap uten selv å bli brukt av den.
Les også: Fra universitets- og høgskole pedagogikk til geopolitikk
Suverenitet krever motstand, ikke bare kapasitet
Her ligger også den vanskeligste delen. Nærhet til politiske beslutningstakere kan gjøre et forskningsmiljø relevant, men den kan også gjøre det forsiktig. Utenlandsk finansiering kan løfte metodekvalitet og internasjonale nettverk, men kan samtidig påvirke hvilke temaer som får ressurser. Store konferanser kan gi synlighet, men risikerer å bli seremonielle dersom uenighet bare tolereres så lenge den ikke får konsekvenser.
Den virkelige testen er derfor ikke hvor mange rapporter som publiseres, eller hvor mange internasjonale navn som står på programmet. Testen er om systemet kan produsere en ubehagelig konklusjon før en krise gjør den åpenbar. En tenketank som aldri overrasker oppdragsgiveren, fungerer til slutt mer som kommunikasjon enn som analyse.
For det første kreves tilgang til troverdige data og metoder som kan etterprøves. For det andre må konkurrerende hypoteser og mindretallsoppfatninger få plass. For det tredje må forbindelsen til myndighetene være nær nok til at analysene blir lest, men ikke så tett at konklusjonen er gitt på forhånd. Dette er krevende i alle land, også i vestlige demokratier. Nettopp derfor bør det behandles som et institusjonelt designproblem, ikke som et spørsmål om gode intensjoner.
Internasjonale partnerskap må på samme måte bygge på medforfatterskap, ikke kun overføring. Lokale forskere bør delta i utformingen av problemstillinger, eie tilgang til data og være synlige i publiseringene. Resultater bør gjøres tilgjengelige på språk som når både den internasjonale debatten og befolkningen analysene handler om. Ellers oppstår en ny kunnskapsavhengighet, selv når samarbeidet er velment.
Hva Europa bør forstå
Europa sier ofte at det ønsker selvstendige og motstandsdyktige partnere i Sentral-Asia. Da holder det ikke å komme med ferdige diagnoser og forvente lokal tilslutning. Et mer likeverdig samarbeid bør investere i felles forskningsprogrammer, åpne datasett, uavhengig fagfellevurdering, doktorgradsnettverk, forskermobilitet og langsiktige institusjonsforbindelser.
Les også: Norge og Kasakhstan: geoøkonomi, institusjoner og kampen om Eurasias fremtid
Norge kan ha en liten, men troverdig rolle. Vi har sterke tradisjoner for offentlig statistikk, forskningsetikk, partsdialog og en relativt tillitsbasert forvaltning. Bidraget bør ikke være å lære Kasakhstan hvordan landet skal forstå seg selv. Det bør være å bygge arenaer der norske og kasakhstanske miljøer kan utfordre hverandre, dele metoder og produsere kunnskap de begge er villige til å få prøvd.
For Europa er dette også egeninteresse. Partnerskap som bare varer så lenge den svakere parten gjentar den sterkere partens verdensbilde, er ikke robuste partnerskap. De er midlertidige tilpasninger. Varig tillit oppstår når samarbeid tåler at partene trekker forskjellige konklusjoner.
Retten til å definere seg selv
Det viktigste geopolitiske spørsmålet i Astana var derfor ikke bare om Kasakhstan orienterer seg mot Russland, Kina, Europa eller USA. Det var hvem som skriver analysen før disse valgene blir presentert som nødvendige. Et land kan kontrollere sitt territorium og samtidig leie bort sin strategiske forestillingsevne.
Kasakhstans ambisjon bør være større enn å bli et sted der utenlandske institutter møtes. Landet kan utvikle seg til et sted der nye begreper om Sentral-Asia faktisk blir skapt, testet og eksportert. Da opptrer Kasakhstan ikke bare som vertskap eller studieobjekt, men som forfatter av regionens strategiske fortelling.
Det krever faglig åpenhet, politisk toleranse for motforestillinger og institusjoner som husker lenger enn én valgperiode eller én krise. Men gevinsten er betydelig. I det 21. århundret handler suverenitet ikke bare om retten til å velge. Den handler om evnen til å forstå valgene med begreper man ikke ukritisk har lånt av andre.
Den som ikke definerer sine egne problemer, ender før eller siden med å gjennomføre andres løsninger.
Norge og Kasakhstan: Institusjonell kapital i en ny geopolitisk virkelighet
