Kampen om kritiske mineraler er i ferd med å bli en ny frontlinje i verdensøkonomien. For Norge handler spørsmålet ikke bare om nye inntekter, men om kontroll over strategiske ressurser i en mer urolig verden.
Mineraler har økende oppmerksomhet i internasjonal økonomi og politikk, som stridsspørsmål og so, kilde til fortjeneste. Det dreier seg om råvarer, imperfekte markeder og forsyningskjeder, i tillegg til miljøvern. Sakskomplekset har noen paralleller med olje og gass, men mineraler er en annen sak enn petroleum, med mange produkter, mer kompleks geologi og større geografisk spredning. Et viktig likhetspunkt er at Norge kanskje kan ha et betydelig grunnlag i ressurser.
Med «Norges mineralstrategi», undertittel «Vi skal utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring i Norge», er regjeringen kommet på banen i forhold til sjeldne mineraler, mineraler som er knappe på verdensmarkedet, men som kanskje ikke er så sjeldne i Norge.[1] En drøy uke senere offentliggjorde Prosess21, et rådgivende organ for regjeringen, rapporten Kritiske og strategiske råmaterialer i Norge.[2]
Notatet fra Næringsdepartementet varsler at Norge skal utvikle «verdens mest bærekraftige mineralnæring», men uten nærmere presisering av hva «bærekraft» innebærer- Uttrykket «bærekraftig utvikling» er blitt den obligatoriske referansen for offentlig og privat politikk, det nye slagordet som skal rettferdiggjøre de mest forskjellige tiltak, men begrepet kan være meningsløst, forvirrende og avledende. Rapporten fra Prosess21 er mer konkret og viser forretningsmessige problemstillinger. Den er mindre opptatt av «bærekraft».
Begrepet «bærekraftig mineralvirksomhet» er umiddelbart selvmotsigende. Uttak av mineraler innebærer irreversible, varige inngrep i naturen. Annen næringsdrift kan bli berørt, lokalsamfunn kan bli påvirket. Konfliktpotensialet er stort. Virksomheten, uttaket av verdifulle fysiske masser, har en begynnelse og en slutt, derfor er den ikke bærekraftig selv om miljøskader og lokalsamfunn kan flikkes. Norges stolthet, «bærekraftig energiproduksjon», vannkraft, har krevet store, varige inngrep i naturen ved dammer, demninger, kraftgater og ødelagte fossefall. Likeledes krever solparker og vindmøller omfattende inngrep i landskapet. Dette er ikke bærekraft, men inngrepene i naturen kan la seg rettferdiggjøre ved en økonomisk gevinst. Oppdammingen av norske fjell er ikke vakker, men den betyr penger.
Les også: Kinas grep om sjeldne jordarter
Uttrykket «bærekraftig» kan brukes til å unngå oppmerksomheten, bort fra virksomhetens virkelige utfordringer, som fortjener åpenhet, diskusjon og avklaring i utformingen av en nasjonal mineralstrategi. I stedet presenteres mange godord egnet til å tilsløre problemer og døyve kritikk. Politisk er dette risikofylt. Derfor kan en «bærekraftig mineralstrategi» lede til mange politiske konflikter. Utbyggerinteresser som ønsker utvinning av mineraler, vil umiddelbart komme i konflikt med miljøverninteresser som vil hindre inngrep i naturen. Lokale interesser kan lett komme i konflikt med statens oppfatning av nasjonale interesser. Utenlandske investorer og makter kan ha ønsker i strid med norske interesser. Skiftende regjeringer kan ha ulike syn på mineralstrategi. Til sammen gjør mange forhold mineralstrategi til en politisk risiko.
Ambisjonsnivået er høyt, men det er få konkrete mål, virkemidlene er uklare; tiltak og politiske grep lar vente på seg. Like uklare er de økonomiske utsiktene. Problematiske og potensielt konfliktfylte spørsmål som kontroll av virksomheten. priser, inntekter, kostnader, lønnsomhet og beskatning er nesten ikke nevnt. I stedet fremheves bærekraft, uten nærmere avklaring, og samarbeid med EU, men uten å avklare interesseforholdet mellom selger og kjøper, eller hvilket marked som er rammen for transaksjonene.
Et kritisk perspektiv er at norsk ressursforvaltning kanskje står overfor en ny utfordring og nye sjanser til gjennombrudd og store inntekter. I forrige århundre utviklet Norge først vannkraften deretter olje og gassnæringen på grunnlag av naturressurser. I senere tid har havvind vært nevnt som en ny eksportnæring, i stedet kan mineralnæringen utvikle seg raskt. Her foreligger likheter med oljenæringen på 1960- og 1970 tallet. Norge kan trekke på erfaringer. Geologien er grunnlaget som skiller «Fennoskandia» fra resten av Europa. Dermed har «Fennoskandia» særskilte interesser, ikke minst forretningsmessig.
Les også: Det usynlige gullet: Hvordan sjeldne jordarter tegner opp verdensordenen på nytt
Tidligere har landets naturlige beskaffenhet, mye fjell og stein, lite dyrkbar mark, vært en økonomisk ulempe. Nå kan det kanskje være penger i fjellene og steinrøysene, i sjeldne mineraler. Landets naturlige beskaffenhet har gjort Norge til en ledende olje- og gassprodusent. De samme forhold kan nå kanskje gjøre Norge til en viktig produsent av sjeldne mineraler med økonomisk og strategisk betydning for andre land. En slik utvikling kan bringe nye inntekter, men er ikke uten problemer.
Staten har ansvaret i denne saken. Siden Kristian den 5s norske lov fra 1687 tilhører mineralressurser i bakken staten. Da grensene var trukket ble ressursene av olje og gass på kontinentalsokkelen automatisk den norske stats eiendom. Datidens forhandlere om havrett sikret den norske stat store verdier som i ettertid har kommet generasjoner til gode. Da Norge sikret suverenitet over store deler av Nordsjøen var det ikke påvist et fat olje, men fremsynte forhandlere var seg muligheten bevisst. De hadde klart for seg at Norge som potensiell produsent og eksportør hadde særskilte interesser som selger.
Spørsmålet er om dagens regjering er like fremsynt i forhold til sjeldne metaller. Det er et åpent spørsmål om ikke regjeringen har «sovet i timen» i senere tid i forhold til potensialet for mineralvirksomhet i Norge. I et hvert fall ligger våre naboland Finland og Sverige godt foran oss i forberedelsene.
Kritiske mineraler står nå i verdens søkelys, med handelskriger og Trump-administrasjonens politisering av internasjonal handel. For å bistå Ukraina mot Russland vinteren 2026 krevde president Trump en andel av landets sjeldne mineraler. Kina legger politiske føringer på sin eksport av sjeldne mineraler. Ressursrike land søker nå å utnytte en gunstig forhandlingsposisjon. Sjeldne mineraler omsettes ofte i et politisk ansporet marked, en arena der politiske hensyn er viktige og der bilaterale forbindelser dominerer, ikke i et klassisk frikonkurransemarked. Her er statsmakten den viktige aktøren. Dette synes å ha fått politisk oppmerksomhet ganske sent i Norge. Norske myndigheter har neppe oversikt over eierne til de ulike mineralforekomstene. For Norge haster en avklaring av hva vi vil med mineralvirksomheten og hvordan den skal avstemmes i forhold til andre hensyn, og sikre nasjonal styring og kontroll. Diskusjonen dreier seg mest om utvinningen av mineraler, raffinering og prosessering får mindre oppmerksomhet, selv om dette er forretningsmessig viktig.
Norge har interesse av å få et bedre rammeverk på plass før virksomheten eventuelt begynner å vokse. En umiddelbar risiko er at regjeringen gir etter for utenlandske makter og investorer som skaper et raskt oppsving i virksomheten, men også lokale og nasjonale skadevirkninger. Reaksjonen kan kanskje bli en hel eller delvis nedstengning, også med uheldige følger. Den økonomiske risikoen er høy. Gruvedrift krever store grunnlagsinvesteringer. Lokalsamfunn er utsatt for høy risiko. I et nedadgående marked kan store overskudd føre til prisfall, innskrenkinger og nedleggelser. Prisfallet på nikkel i 2023-2024 er et eksempel. Gruvedrift er historisk en skitten virksomhet, med forurensning, miljøødeleggelse, sikkerhetsrisiko og dødsfall, som har utløst motstand fra lokalsamfunn. For Norge betyr usikre priser at en første bølge av investeringer med betydelige inngrep i naturen kan bli av etterfulgt av prisfall, nedtrapping og konkurser, slik at landet sitter igjen med naturskader uten økonomisk gevinst.
Les også: Usbekistan satser stort på utvinning av «det usynlige gullet» 🔒
Økende internasjonal konkurranse preger nå verdens mineralmarkeder, men foreløpig uten klare tegn til karteller. Kina er den største produsenten. Salget foregår diskresjonsnært; priser og andre betingelser kan variere mellom kunder og mellom transaksjoner. Til dels blir kundene valgt ut fra politiske hensyn. De andre produsentene opererer hver for seg, ofte med forskjellige kontrakter med ulike kjøpere. Det er lite eller ingen samordning mellom medlemsland i BRICS. Kina er også aktivt i rådgiving og finansiering av andre produsenter av sjeldne metaller. Kina dominerer store deler av bearbeidelsen og forsyningskjeden for kritiske mineraler
USA er pådriver for å samordne industrilandenes forhandlingsposisjon, særlig gjennom Minerals Security Partnership (MSP), stiftet i 2022, for å fremme offentlige og private investeringer i samfunnsansvarlige gruveprosjekter. MSP er en politisk erklæring uten sentralisert budsjett, håndhevbare mål eller et rammeverk for konfliktløsning. Hvert medlemsland har sine egne prioriteringer, standarder og institusjoner. EUs Critical Raw Materials Act (CRMA), fra 2024, er juridisk mer robust. Det setter mål for innenlandsk prosessering (10 prosent av det årlige forbruket) og diversifisering (ikke mer enn 65 prosent av noen strategisk råvare fra ett enkelt tredjeland). Gjennomføringen hemmes av byråkratisk fragmentering; samordningen mellom Europakommisjonen, medlemslandene og foretakene virker tilfeldig. Svakhetene i EUs forsøk på næringspolitikk viser seg ved at EU-kommisjonen produserer mer direktiver og forordninger enn industrielle prosjekter, hvilket gir industrien i EU insentiver til å ansette jurister fremfor ingeniører.
For Norge er utfordringen å utvikle et helhetssyn. Eksisterende lover og regler er et godt grunnlag, men mulighetene må brukes. En opptrappet mineralvirksomhet kan gi virksomhet, arbeidsplasser og annekterer til distriktene, men under forutsetning av at aktørene er solide. Trolig er det behov for en skjerpet lovgiving om konsesjoner, med krav om opprydding i likhet med kravet til oljeselskapene om å fjerne installasjonene på sokkelen. Det kan også være behov for et statlig mineralselskap, ikke for å drive hele virksomheten, men for å kunne tre inn som partner. Samarbeid med EU kan være et blindspor. Som nevnt kan Norge lære av EU-landene Finland og Sverige. Første prioritet er å skaffe en bedre oversikt over hva norsk geologi har å by på av muligheter.
Sluttnoter
[1] Norges mineralstrategi, Notat, Oslo 2026, Nærings- og fiskeridepartementet
[2] Kritiske strategiske råmaterialer i Norge, Oslo 2026, Prosess21
Gruvedrift, makt og mineralenes strategiske rolle – etter Arendalsuka 🔒
