Kinas globale makt hviler på et energisystem som fortsatt er sårbart for maritime flaskehalser, ustabile leverandører og geopolitisk press. Beijing forsøker derfor å sikre forsyningene gjennom rørledninger, kullkraft, kjernekraft og strategiske reserver.
Ingen stormakt uten energi. Det er lærdommen Kina har trukket av den formidable økonomiske veksten som fulgte etter Deng Xiaopings reformer i 1978. På førti år har landet 35-doblet bruttonasjonalproduktet og seksdoblet forbruket av primærenergi. Denne omveltningen har gjort Kina til verdens største energiforbruker, verdens største oljeimportør og verdens største produsent og forbruker av kull.
Samtidig har utviklingen avdekket en grunnleggende sårbarhet: Kina har ikke hydrokarbonressurser som står i forhold til landets behov. Landet produserer bare litt mer enn en fjerdedel av oljen det forbruker, og importerer 40 prosent av naturgassen. Denne avhengigheten er en torn i siden for Beijing og en vedvarende bekymring for strategene i kommunistpartiet.
Å forstå energiens geopolitikk i Kina innebærer å forstå samspillet mellom to motstridende realiteter: På den ene siden står landet overfor en strukturell mangel på hydrokarboner, som tvinger det til å hente forsyninger fra alle verdenshjørner. På den andre siden har Beijing en sterk ambisjon om energisuverenitet, som driver Kina til å utvikle egne ressurser – kull, vannkraft og kjernekraft – og til å bygge en forsyningsarkitektur som gjør landet minst mulig avhengig av én enkelt leverandør eller transportvei.
En undergrunn fattig på svart og blått gull
Kartet over verdens hydrokarbonreserver er nådeløst mot Kina. Landets påviste oljereserver plasserer det på 13. plass i verden. Naturgassreservene er noe større og gir Kina en åttendeplass, men også disse er langt fra tilstrekkelige for en økonomi med 1,4 milliarder innbyggere. I 2024 produserte Kina 213 millioner tonn olje, men forbrukte mer enn 760 millioner tonn. Dermed nådde importavhengigheten 74 prosent. Gassforbruket var på 392 milliarder kubikkmeter i 2023, hvorav 40 prosent ble dekket gjennom import. Importen av råolje økte med 81 prosent mellom 2014 og 2024, noe som gjorde Kina til verdens største oljeimportør.
Les også: Kinas militærmakt: mellom globale ambisjoner og strukturelle begrensninger 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
