Få politiske tenkere siteres så ofte – og leses så selektivt – som Antonio Gramsci. Særlig på høyresiden er navnet hans blitt et våpen i en kamp han selv ville ha forstått på en helt annen måte.
Det alle sier
Formelen er på alles lepper: «Før man kan vinne den politiske kampen, må man vinne den kulturelle kampen.» Den siteres som et teorem, og tilskrives nærmest alltid Antonio Gramsci (1891–1937), grunnleggeren av Det italienske kommunistpartiet, som døde 46 år gammel etter å ha vært fengslet av Mussolini.
Slik ideen vanligvis gjengis, kan den oppsummeres i noen enkle påstander. Makten erobres ikke først og fremst gjennom valg eller med makt, men i menneskenes hoder. Den som dominerer kulturen – skolen, mediene, forlagsbransjen og filmen – definerer rammene for hva som kan tenkes, og dermed på sikt også hva det kan stemmes på. Den politiske erobringen blir da bare innhøstingen av et kulturelt såkorn som ble plantet mange år tidligere. Derfor må man tålmodig innta stedene der ideer produseres, for gradvis å gjøre det som tidligere ikke var det, «akseptabelt».
Denne strategien har et navn i miljøene som viser til den: «høyregramscisme». Den har også sine forkjempere. Kvelden etter første runde i presidentvalget i 2007 hevdet Jean-Marie Le Pen allerede at han hadde vunnet «kampen om ideene». Femten år senere førte Éric Zemmour seieren for konservative idealer i folks forestillingsverden på sin egen konto. Resonnementet finnes overalt. Men kommer det virkelig fra Gramsci?
Hegemoni: å lede før man dominerer
Alt begynner med et sentralt ord hos Gramsci: hegemoni. I dagligtalen antyder det gjerne en vag form for dominans eller kontroll. Hos Gramsci betegner det noe presist og langt mer subtilt. En klasse tvinger seg aldri gjennom ved tvang alene. Den hersker også, og fremfor alt, fordi den oppnår samtykke fra dem den dominerer, og fordi den har klart å gjøre sitt verdensbilde til hele samfunnets «sunne fornuft». Makt alene skaper et skjørt herredømme. Hegemoniet får derimot den etablerte orden til å fremstå som naturlig, selvsagt og nesten udiskutabel.
Les også: Å manipulere folkemengder: mellom påvirkning og politisk markedsføring 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Hvordan arven etter en italiensk kommunist ble høyresidens våpen i kulturkrigen 🔒
