I Dokument 13:17 2025–2026 legger Riksrevisjonen frem si undersøking av Kunnskapsdepartementet sitt arbeid for å styrkje lese-, skrive- og rekneferdigheitene hos elevane.
Formålet har vært å vurdere i kva grad Kunnskapsdepartementet har bidrege til at grunnskulen gir elevane tilfredsstillande grunnleggjande ferdigheiter i lesing, skriving og rekning (fra rapportens innledning).
Funnene er forstemmende og alarmerende. Ifølge Riksrevisjonen kan så mange som en tredjedel ikke lese eller skrive etter endt tiårig grunnskole. Det vil si at ca. 30 % av årets russ, altså elever som er myndige og med voksenlivet rett utenfor døren, mangler grunnleggende kunnskaper i basisfagene. Det er alvorlig for den det gjelder og for samfunnet som helhet. Hvordan skal vi ivareta et demokrati der så mange mennesker ikke kan holde seg orientert ved å lese, eller uttrykke seg skriftlig og i tillegg mangler basale kunnskaper i matte? I tillegg viser en undersøkelse fra NTNU at én av fire unge er «demokratisk frakoblet». Svake kunnskaper om demokrati generelt og samfunnsfag mer spesielt; manglende kunnskap elevene har med fra barne- og ungdomsskolen, i liten grad er utbedret i løpet av videregående.
Det er Kunnskapsdepartementet som er ansvarlig for norsk grunnskole, og i siste punkt i Riksrevisjonenes hovedfunn, er kritikken av Kunnskapsdepartementet knusende: Svakheitene ved styringa til Kunnskapsdepartementet aukar risikoen for at kommunane og lærarane ikkje har statlege rammer for opplæringa som bidreg effektivt til å styrkje dei grunnleggjande ferdigheitene.
Les også: Tiden har kommet for å radikalt endre utdanningssystemet, ikke bare finjustere det
Riksrevisjonens funn er kunnskap som har vært allment kjent de siste årene. Så velkjent har de vært at universiteter og høyskoler har foreslått å lempe på kravene! Til dette kommer liten evne til å konsentrere seg, at man ikke liker/orker/vil lese. Man undres på hva folk skal med akademisk utdannelse når selve kilden til lærdom, refleksjon og kunnskap er skriftbasert. Det samme gjelder selvsagt også for praktiske utdannelsesløp. Vil man utdanne seg til snekker, rørlegger, tømrer, elektriker med mer, må man beherske lesingens og skrivingens kunst. Med internett er vi alle blitt ‘forfattere’.
Det hører med til dette dystre bildet at det samme forfallet pågår i alle vestlige land. Jeg husker et innslag av Tomm Kristiansen, mangeårig Afrika-korrespondent for NRK, der han rapporterte fra et klasserom fylt til randen av elever i alle aldre. Det var musestille der; alle ville hørt knappenålen som falt i gulvet så stille var det, for alle ville lære, alle måtte lære, alle ønsket å lære, derfor var det viktig å være helt stille for å høre hva læreren sa.
50 % mer per elev enn gjennomsnittet i OECD-land
Paradokset er at Norge er blant de land i verden som bruker mest penger per elev, hele 50 % mer enn gjennomsnittet i OECD, som også er sterkt kritisk til det norske skolesystemet i sin siste rapport om Norge. Men penger er ikke løsningen på denne situasjonen. Det er Norge er foregangseksempel på.
Skal samfunnet fostre mestere, skal den akademiske spirervipp og den praktiske lærlingen formes til å bli mestere på sine områder, må de være drevet av egen motivasjon, ønske og drivkraft, og de må tas imot av et utdanningssystem som følger opp, inkluderer, stiller krav, og fordrer respekt for dem som underviser.
Bare slik kan samfunnet ivareta sin forpliktelse overfor de som er barn i dag, bare slik kan demokratiet ivaretas og bare slik at barn formes til voksne som tar ansvar for eget liv og den samfunnsveven de er en del av.
