På 1200-tallet ble Eurasia rystet av en militær kraft som beveget seg raskere og slo hardere enn noen annen. I sentrum sto Gjengis Khan, mannen som gjorde steppen til utgangspunkt for et verdensimperium.
«Den mongolske erobringen er det største som skjedde i det 13. århundre», sa René Grousset[1]. Og det med god grunn. I mer enn et halvt århundre, mellom 1206 og 1260, overgikk de mongolske styrkene under Gjengis Khan og hans etterkommere alle hærer de møtte. Bortsett fra Vesten og Japan, som begge på nærmest mirakuløst vis ble spart for hærene til Gengis Khan, ble praktisk talt hele den eurasiske landmassen, inkludert Kina, Korea, Persia og Russland, oversvømt av disse rytterne som syntes å komme fra ingensteds. I løpet av noen få tiår erobret de det største sammenhengende landimperiet i historien[2].
Sammen med den arabisk-muslimske ekspansjonen på 600- og 700-tallet utgjorde de mongolske erobringene et av middelalderens mest markante fenomener. Dette var perioden på rundt tusen år da Vesten spilte en underordnet rolle i Eurasias geostrategiske utvikling. Det mongolske imperiets særegne historie er uløselig knyttet til dets initiativtaker og grunnlegger, Gjengis Khan. Han var verken den første erobreren fra Høy-Asias stepper eller den siste. Men gjennom omfanget av erobringene, hastigheten han endret geopolitikken på et helt kontinent med, følgene av hans handlinger og virkningen han fikk på millioner av mennesker, hører han til historiens mest innflytelsesrike skikkelser.
Ulvesønnen
Da Gjengis Khan ble født i Mongolia i 1155, under navnet Temudjin, var det lite som tydet på at han var bestemt for en stor fremtid. Han tilhørte én klan blant mange, innenfor en mindre gren, mongolene, blant flere nomadefolk i Altaj-området. Livet hans ble kastet ut i uro da faren forsvant mens han selv ennå var barn. Han ble etterlatt på steppen i dyp fattigdom, sammen med moren, brødrene og søstrene, i et fiendtlig og farlig miljø. Forfulgt av rivaliserende klaner og foraktet av sin egen stamme overlevde han så vidt, hovedsakelig gjennom jakt. Han var en god bueskytter – selv om broren var bedre – men det var særlig organiseringen av jakten som interesserte ham. Fremfor alt studerte han ulvenes jakt, som han observerte med fascinasjon. Senere skulle han si at den var hans viktigste kilde til strategisk inspirasjon. Tålmodigheten steppeulvene viste når de forberedte et gruppeangrep, voldsomheten i selve angrepet når det først ble satt i gang, og den nådeløse viljen til å utslette byttet, var alle elementer han senere skulle ta i bruk i sine felttog.
Les også: Sentral-Asias utfordringer i en ny geopolitisk virkelighet 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
