Nye kriger har utløst en debatt om Europas militære svakheter og manglende slagkraft. Frankrike forsøker nå å posisjonere seg som drivkraften bak en mer offensiv europeisk forsvarspolitikk.
«For å bli fryktet må man være mektig.» Emmanuel Macrons nyttårshilsen til de franske væpnede styrkene klinger fortsatt, mens den nye Gulfkrigen igjen viser at strategier som prioriterer skjoldet fremfor sverdet, er på vei ut. Selv om Europas opprustning fortsatt er preget av en defensiv logikk, kan Frankrike — med sin operative og industrielle erfaring innen offensive kapasiteter — bidra til å endre denne utviklingen.
Konfliktene de siste månedene følger det samme mønsteret. Russland mot Ukraina, India mot Pakistan og USA og Israel mot Iran viser alle den samme virkeligheten som forsvarssjef Fabien Mandon beskrev uten omsvøp foran nasjonalforsamlingens forsvarskomité 9. april:
– Vi ser en uhemmet bruk av makt fra store stater i et omfang vi ikke hadde forestilt oss, særlig i Midtøsten akkurat nå. I dette miljøet må man være sterk for å bli hørt. En nasjon som ikke er sterk, har ikke lenger noen tyngde i den internasjonale debatten.
Samme budskap kommer fra politisk hold gjennom Alice Rufo, delegert minister underlagt ministeren for de væpnede styrker og veteraner. Hun oppsummerte erfaringene fra Paris Defence and Strategy Forum i slutten av mars slik:
– De siste konfliktene viser nødvendigheten av å ha kapasiteter som gjør det mulig å operere dypt inne i motstanderens struktur.
Europa må endre sitt tankesett
På europeisk nivå går denne erkjennelsen langt tregere. Selv den nylig avsluttede «missilturen» til europeiske hovedsteder, ledet av EU-kommissær for forsvar og romfart Andrius Kubilius, var hovedsakelig preget av defensive bekymringer. Det er ikke overraskende, ettersom forsiden til EUs hvitbok for 2030 først og fremst handler om «anti-dronforsvar», luftvernskjold og romskjold.
Konkret er Brussel mest opptatt av defensive programmer som European Drone Defence Initiative og Eastern Flank Watch, som kombinerer avanserte deteksjonssystemer og avskjæringskapasiteter i alle høyder. Dette er en nødvendig del av en forsvarspolitikk, men langt fra tilstrekkelig. Andre dimensjoner av en adekvat respons blir neglisjert, med risiko for en ny «Maginot-linje-effekt». Erfaringene fra Ukraina og Gulfkrigen viser at ingen defensive systemer gjør det mulig å få overtaket, særlig ikke dersom angriperen har større lagre enn forsvareren. For å snu en krig må man kunne slå tilbake — over måneder eller til og med år.
Les også: NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
Ingen defensive systemer gjør det mulig å få overtaket dersom angriperen har større lagre enn forsvareren. For å snu krigen må man kunne slå tilbake.
Denne holdningen i EU marginaliserer offensive programmer og skyver dem i praksis over til bilaterale eller multilaterale samarbeid mellom medlemsland, slik som ELSA-programmet (European Long-Range Strike Approach). Så langt har dette bare resultert i relativt beskjedne prosjekter, som de bakkebaserte OWE 500+-dronene. De kan produseres i store mengder for metningsangrep, men har begrenset evne til å trenge gjennom avanserte forsvarssystemer langt bak fiendens linjer.
De nyeste erfaringene viser at det er her den kvalitative og kvantitative innsatsen må ligge, for å bygge opp lagre som holder over tid. USAs luftkampanje mot Irans strategiske mål demonstrerer dette tydelig: Lagrene tømmes raskt, og selv amerikansk industri klarer ikke å holde tempoet oppe. Ifølge Washington Post skal amerikanske lagre i gjennomsnitt ha falt med mellom 30 og 40 prosent på få uker, med topper på minus 43 prosent for AGM-158 JASSM-missilene.
Ikke bare vil USA trolig stenge eksportkranen for å beskytte sine strategiske lagre; landet begynner også å nekte europeiske allierte å utplassere amerikanske «deep strike»-kapasiteter på eget territorium — noe Berlin nylig fikk erfare. Derfor er det avgjørende å tenke «Made in Europe». Her har Frankrike et reelt kort å spille.
Operativ og industriell kontroll
I Europa er det bare Paris og London som både har forsvarsindustrier med kompetanse på dette området og full operativ erfaring med bruk av slike systemer. Dette kan fungere som modell for land som ønsker å bygge opp tilsvarende kapasiteter. De to landene har allerede samarbeidet om vellykkede programmer som SCALP-missilet. Med støtte fra Italia er Frankrike og Storbritannia også inne i utviklingsfasen for to nye flerrolle-kryssermissiler — Stratus LO (lav synlighet) og Stratus RS (hurtigangrep) — som skal være operative innen 2030.
Frankrike har også unike fordeler som MdCN (marinebasert kryssermissil), som kan avfyres fra ubåter og fregatter som FDI-fregattene, solgt til Hellas og tilbudt Sverige og Portugal. Produksjonen av disse skal snart gjenopptas. I tillegg kommer LCM (Land Cruise Missile), en bakke-til-bakke-versjon av MdCN, som skal testes allerede i 2028. Dette kan bli Europas eneste alternativ til den amerikanske Tomahawk før 2030 — et tidspunkt som omtales som et mulig startpunkt for en direkte konfrontasjon med Russland.
Les også: Pan-europeisk atomavskrekking: hvor står Frankrike? 🔒
På lengre sikt diskuteres også et ballistisk missil med hypersonisk stridshode og en rekkevidde på 2500 kilometer, som kan bli operativt mot slutten av neste tiår. Paris har her en viktig teknologisk uavhengighet, ettersom franske systemer ikke er underlagt ITAR-regelverket[1], som gir Washington kontroll over materiell med amerikanske komponenter — slik tilfellet er med F-35-jagerfly og amerikanske missiler.
I møte med amerikanske begrensninger og den strategiske hastesituasjonen kan mange europeiske partnere bli interesserte. Dette gjelder særlig Polen etter toppmøtet i Gdansk, der Emmanuel Macron og Donald Tusk ytterligere styrket det strategiske partnerskapet som ble inngått i Nancy i fjor. Selv om ingenting er offentlig kjent om dette følsomme temaet, kan en relansering av ELSA rundt et felles kryssermissilprogram med Paris gi Warszawa en bedre posisjon i sin gradvise omlegging mot europeiske leverandører.
Frankrike som europeisk lokomotiv?
Paris legger heller ikke skjul på at landet ønsker å styrke sin posisjon i Europa. Patrick Pailloux, leder for det franske forsvarsmateriellbyrået DGA, holder nå på å etablere en ekspertgruppe for å påvirke fordelingen av de 131 milliardene euro som er planlagt i EUs neste langtidsbudsjett. Et initiativ som naturlig nok fremmer franske interesser, men som også kan komme hele EU til gode gjennom fransk ekspertise på området.
– Frankrikes program for langtrekkende våpen og dype presisjonsangrep er det mest ambisiøse i Europa, sier Fabian Hoffman, ekspert på forsvarspolitikk og forfatter av bloggen «Missile Matters».
Han understreker samtidig at dette foreløpig bare gjelder «på papiret», fordi ressursene ikke er tilstrekkelige til å fullføre alle prosjektene som er satt i gang. For å bringe de mest avgjørende programmene til modenhet for et felles europeisk forsvar, må franske politikere og industriledere fortsette det pedagogiske arbeidet og tilby industrielle løsninger som gagner alle parter.
Sluttnoter
[1] ITAR (International Traffic in Arms Regulations) er et amerikansk regelverk som gir USA kontroll over eksport og bruk av forsvarsmateriell med amerikanske komponenter eller teknologi.
