Den globale maktbalansen er i rask endring, og gamle allianser framstår stadig mer skjøre. Afrika bør møte utviklingen med pragmatisme, strategisk tenkning og mindre avhengighet av stormakter.
Den internasjonale ordenen etter den kalde krigen var aldri perfekt. Likevel hvilte den på en implisitt avtale: økonomisk integrasjon, felles sikkerhetsrammeverk og et regelbasert multilateralt system som, hvor asymmetrisk det enn var, ga en viss forutsigbarhet. I dag slår det skjøre systemet sprekker. Det vi er vitne til, er ikke bare en forskyvning av globale maktsentre; det er en kamp om selve arkitekturen som regulerer forholdet mellom sterke og svake stater.
Tidligere i år holdt Canadas statsminister Mark Carney en tale i World Economic Forum Annual Meeting som fikk gjenklang langt utover Canadas grenser. Han advarte om at verden opplever «et brudd, ikke en overgang» i den internasjonale ordenen – et brudd drevet fram av stormaktsrivalisering, tvangsmessige økonomiske virkemidler og oppgivelsen av langvarige normer som tidligere dannet grunnlaget for internasjonalt samarbeid. Carneys advarsel var klar: «Hvis vi ikke sitter ved bordet, står vi på menyen.»
Carneys ord er særlig relevante i lys av USAs opptreden under president Donald Trump. Enten det dreide seg om trusler om å overta eller kontrollere Grønland, aggressive tollkriger eller åpen økonomisk tvang mot tradisjonelle allierte som Canada, viste Trumps handlinger en vilje til å sette rå nasjonale interesser foran kollektiv stabilitet og etablerte juridiske normer.
Les også: Pave Leo XIV i Afrika: Kirken som siste megler 🔒
Trumps gjentatte trusler mot Grønland – der han antydet at USA kunne forsøke å få kontroll over territoriet og til og med luftet militære alternativer – var ikke bare alarmerende i seg selv, men illustrerte også en bredere vilje til å underordne staters suverenitet under strategiske ambisjoner. Når slik retorikk kommer fra en selvutnevnt forkjemper for «America First», sender det et alvorlig budskap: Makt kan fortsatt trumfe rett i verden, selv blant land som hevder å forsvare demokrati og rettsstaten.
Samtidig skapte avsløringer om at tjenestemenn fra Washington hadde holdt private møter med separatistaktivister fra Alberta i Canada, frykt for utenlandsk innblanding i et nabolands indre anliggender. Kritikere i Ottawa fordømte kontaktene som et brudd på canadisk suverenitet. Slike handlinger – enten de er drevet av geopolitisk opportunisme eller innenrikspolitisk teater – illustrerer ytterligere svekkelsen av den gjensidige respekten som en gang preget vestlige allianser.
Men det er ikke bare vestlige allierte som har kjent rystelsene fra denne framvoksende verdensordenen. Trumps bruk av tollsatser som forhandlingsverktøy – langt utover strategisk handelspolitikk, og utvidet til straffetiltak mot Canada, Mexico og andre handelspartnere – understreket en vilje til å gjøre selve den økonomiske integrasjonen til et våpen. Resultatet ble splittede allianser, defensiv økonomisk posisjonering i Europa og Asia, og en gradvis nedbryting av tilliten som hadde vært grunnlaget for globalt samarbeid i flere tiår.
For Afrika er disse utviklingene ikke abstrakte. De fungerer både som en advarsel og en lærepenge.
For det første er tiden over da man kunne ta for gitt at stormakter – enten det gjelder USA, Europa eller andre – ville opptre forutsigbart. Hvis et demokrati som USA kan true med tollkrig eller territorielle ambisjoner uten betydelig institusjonell motstand, hva betyr det da for afrikanske stater som står overfor langt mektigere naboer eller ytre påvirkning? Afrika må forstå at velvilje ikke vil beskytte kontinentet i en multipolar maktkamp. Suverenitet må støttes av strategi og diversifiserte partnerskap.
For det andre viser Trump-æraen begrensningene ved å knytte seg for tett til én enkelt stormakt. Afrikanske land har lenge vært utsatt for press om å velge mellom vestlig innflytelse og alternative modeller – enten fra Russland, Kina eller andre aktører. Det Afrika trenger, slik Carney foreslo for mellomstore makter, er «samarbeid uten underordning»: strategisk tilpasning som bevarer selvstendigheten, framfor å erstatte én beskytter med en annen.
Les også: Epstein-funn vekker debatt om sikkerhet og overvåking i Afrika 🔒
Det er her mange pseudo-panafrikanske fortellinger kommer til kort. De fremstiller Afrikas valg som binære – enten anti-vestlige eller pro-russiske/kinesiske. En slik framstilling er både forenklet og farlig. Afrikas utfordring er ikke å erstatte én hegemon med en annen, men å utvikle en selvstendig strategi forankret i egne utviklingsprioriteringer framfor de geopolitiske interessene til utenforstående.
Afrika står også overfor interne sårbarheter som ytre aktører kan utnytte. Akkurat som den angivelige Trump-administrasjonens kontakt med canadiske separatister skapte frykt for innblanding i nasjonal samhørighet, sliter mange afrikanske stater med separatistbevegelser, etniske spenninger og svake styringsstrukturer. Disse interne bruddene kan manipuleres av eksterne makter som søker innflytelse – enten det er USA, Russland, Kina, EU eller andre. Nigerias erfaringer med separatistisk uro kan for eksempel tiltrekke seg uønsket utenlandsk interesse dersom situasjonen ikke håndteres innenfor et robust og legitimt styringssystem.
Trump-æraen understreker også betydningen av motstandsdyktige internasjonale institusjoner. Carneys kritikk av den «regelbaserte verdensordenen» viste hvordan mektige stater kan svekke normer og bruke økonomisk integrasjon som et tvangsmiddel snarere enn som grunnlag for samarbeid. For Afrika, som er avhengig av internasjonale standarder innen handel, sikkerhet og diplomati, er denne utviklingen farlig. Det innebærer ikke bare å styrke bilaterale forbindelser, men også å bygge opp regionale strukturer – fra African Union til Economic Community of West African States og African Continental Free Trade Area – for å dempe eksterne sjokk og gi kontinentet større kollektiv tyngde.
Videre må Afrika investere i økonomisk selvstendighet og samarbeid innad på kontinentet. Avhengighet av fjerne stormakter for sikkerhet, investeringer eller økonomisk vekst gjør afrikanske stater sårbare for ytre sjokk og politiske innfall. Styrking av handel mellom afrikanske land, harmonisering av regelverk og oppbygging av felles kapasitet i kritiske sektorer kan gi et grunnlag der afrikanske stater forhandler i stedet for å kapitulere.
Til slutt må det afrikanske diplomatkorpset moderniseres. Afrika trenger representanter som ikke bare deltar på globale toppmøter, men som aktivt former fortellingene og forsvarer afrikanske interesser. Akkurat som vestlige makter benytter omfattende strategisk kommunikasjon og lobbyapparater, må afrikanske stater profesjonalisere sitt diplomatiske arbeid for å beskytte suverenitet og påvirke utfallet av internasjonale prosesser.
Den framvoksende verdensordenen er preget av konkurranse snarere enn samarbeid. Denne virkeligheten vil ikke endre seg bare fordi man ønsker det. Afrikas svar må være pragmatisk, strategisk og forankret i egne interesser – ikke som en reaksjon på ytre press, men som en del av kontinentets egen visjon om velstand, stabilitet og suveren selvbestemmelse.
