India har snudd utviklingen i kampen mot naxalismen – og evnen til å styre egne randsoner effektivt er et avgjørende steg på veien mot status som global stormakt.
India har i flere tiår kjempet mot venstreekstremisme (LWE, eller naxalisme). Dette er ikke bare en intern sikkerhetsutfordring, men også en større prøve på om den indiske staten er i stand til å styre sine egne perifere områder samtidig som landet søker status som global stormakt.
I flere tiår representerte naxalproblemet langt mer enn vold i avsidesliggende skogsområder. Det reflekterte svak statlig tilstedeværelse, dårlig infrastruktur, politisk forsømmelse, skjev utvikling og evnen til anti-statlige grupper i India til å utnytte lokal desperasjon. Samtidig tiltrakk det seg ekstern oppmerksomhet og strategisk interesse fra rivaliserende makter som forsto at et splittet India ville være lettere å begrense enn et samlet India.
Det er derfor tilbakegangen til den såkalte røde korridoren, som tidligere strakte seg over ti delstater, betyr langt mer enn bare politistatistikk. 8. april opplyste innenriksdepartementet at «ingen distrikter i landet lenger faller inn under kategorien LWE-rammet».
Indias kampanje mot venstreekstremisme har gradvis forvandlet tidligere urolige randområder fra fryktsoner til områder preget av muligheter. Det som har endret seg er ikke bare intensiteten i motopprørsoperasjonene, men også filosofien bak dem. India innså gradvis at et opprør ikke kan beseires med kuler alene, og at utvikling heller ikke kan lykkes uten sikkerhet. Resultatet ble en todelt strategi: hard makt der det er nødvendig, og varig styring der staten tidligere var fraværende.
At den internasjonale samtalen om Indias naxalutfordring har stilnet, er i seg selv talende. Der utenlandske analytikere tidligere trakk frem maoistisk vold som en strukturell svakhet, diskuterer de nå Indias digitale styring, industrielle ambisjoner, Indo-Stillehavsstrategi og geopolitiske tyngde. Dette skiftet kom ikke av seg selv. Det ble bygget distrikt for distrikt, vei for vei, leir for leir og institusjon for institusjon.
Fra fragmentert styring til samlet nasjonal respons
Indias tidligere respons på naxalismen var ofte preget av fragmentering. Sentralregjeringen betraktet gjerne problemet som en nasjonal sikkerhetstrussel, mens mange delstater behandlet det som et lokalt spørsmål om lov og orden. Politiske rivaliseringer kompliserte koordineringen. Moderniseringen av politiet skjedde ujevnt, og etterretningsdeling var inkonsekvent. Utviklingsdepartementer opererte separat fra sikkerhetsplanleggere.
Les også: Nepal: Kina gjør geopolitiske innhugg i Indias bakgård 🔒
I et slikt fragmentert system fant opprørerne rom til å overleve. De utnyttet skogsterreng, krysset delstatsgrenser, truet lokale tjenestemenn, saboterte veibygging og posisjonerte seg som alternative maktstrukturer der styringen var svakest. I flere distrikter fremsto statens tilstedeværelse som sporadisk, mens opprørernes innflytelse virket permanent. Gjennom årene krevde volden mer enn 17.000 liv, inkludert sivile og personell fra sikkerhetsstyrkene.
Det senere skiftet har gått i retning av integrert innsats. Samarbeidet mellom innenriksdepartementet, berørte delstatsregjeringer, distriktsadministrasjoner og sikkerhetsorganer ble mer strukturert. Styrker som Central Reserve Police Force og andre sentrale væpnede politistyrker arbeidet i økende grad sammen med delstatspolitiet i synkroniserte operasjoner. Etterretningen ble mer operativ, logistikken ble forbedret og de politiske signalene ble tydeligere.
Dette ga målbare resultater. Voldelige hendelser falt kraftig det siste tiåret, samtidig som både sivile tap og tap blant sikkerhetsstyrkene ble betydelig redusert. Ifølge myndighetene falt antallet LWE-relaterte hendelser fra toppnivået på 1.936 i 2010 til 234 i 2025. Antallet døde blant sivile og sikkerhetsstyrker falt med 90 prosent, fra 1.005 i 2010 til 100 i 2025. Antallet politistasjoner som rapporterte LWE-vold ble også redusert fra 465 i 2010 til 119 i 2025. Færre tap og færre angrep er allerede i ferd med å gjenopprette tilliten. En landsbyboer som vender tilbake til markedet, en lærer som møter opp på skolen eller en entreprenør som er villig til å bygge en vei, er alle indikatorer på strategisk fremgang.
En annen viktig søyle var ordningen for overgivelse og rehabilitering. Over 1.000 naxalitter overga seg under programmet «return to your home» mellom 2020 og 2024. Kadrene ble behandlet som individer som kunne reintegreres i samfunnet. Økonomisk støtte, yrkesopplæring og muligheter for livsgrunnlag skal ha fått mange til å forlate opprøret. Dette var en avgjørende korreksjon. Varig fred oppnås ikke bare ved å eliminere væpnede nettverk, men også ved å redusere den menneskelige tilførselen som opprettholder dem.
Sikkerhet og utvikling som én strategi
En av de viktigste lærdommene India ser ut til å ha trukket, er at opprør blomstrer der styring er fraværende. Sikkerhetsstyrker kan rydde territorier, men dersom veier, skoler, banker og kommunikasjon ikke følger etter, vil vakuumet åpne seg på nytt. Indias nyere modell behandler i økende grad utvikling som en del av nasjonal sikkerhet. Den nasjonale handlingsplanen fra 2015 la opp til en flerstrenget tilnærming som kombinerte sikkerhet, utviklingstiltak og sikring av rettighetene til lokale samfunn.
Tusenvis av kilometer med veier skal ha blitt bygget i de berørte områdene. Mobilmaster ble installert eller oppgradert. Banker, minibanker, postkontorer, kompetansesentre og opplæringsinstitusjoner ekspanderte inn i distrikter som lenge hadde vært preget av statlig forsømmelse. Disse tiltakene har betydning på måter som ofte overses i urbane kommentarer. En vei i et avsidesliggende distrikt betyr at ambulanser kan komme frem, varer kan fraktes til markedene, politiet kan reagere på kriminalitet og barn kan nå skolene sine. Mobildekning reduserer isolasjon, styrker velferdsleveranser, forbedrer informasjonsflyt og kobler lokalsamfunn til den bredere økonomien. Tilgang til banktjenester svekker kontantøkonomiene som utpressingssystemer ofte er avhengige av. Stabil levering av velferdsordninger undergraver opprørernes fortelling om at staten kun eksisterer for elitene.
Les også: Hinsides tollsatser: Den strategiske betydningen av handelsavtalen mellom EU og India 🔒
Det er derfor flere av Indias tidligere problemområder gradvis har beveget seg fra håpløshet mot håp. Områder som lenge var forbundet med frykt, opplever nå større administrativ tilstedeværelse, økt mobilitet og stigende forventninger. Utvikling alene skapte ikke denne endringen; det gjorde utvikling støttet av sikkerhet.
Samtidig viste lokal rekruttering til sikkerhetsstrukturene seg å være strategisk viktig. Enheter rekruttert fra de berørte samfunnene hadde bedre kjennskap til terreng, språk og lokale sosiale nettverk. De svekket også påstanden om at staten var en ekstern okkupasjonsmakt. Når sikkerhetsinstitusjoner får lokal forankring, styrkes legitimiteten. Indias kampanje beveget seg derfor utover den gamle todelingen mellom «våpen eller velferd». I stedet smeltet de to gradvis sammen til én doktrine: etablér sikkerhet, utvid styringen, skap muligheter og forhindre tilbakefall.
Eksterne interesser, maoistisk arv og Indias globale omdømme
Indias interne konflikter eksisterer ikke i geopolitisk isolasjon. Rivaliserende makter har historisk fulgt Indias innenlandske sårbarheter med interesse. Et land som er oppslukt av interne opprør har færre ressurser til militær modernisering, grensekontroll og regional innflytelse.
I Nordøst-India har ulike opprørsbevegelser historisk vært knyttet til grenseoverskridende tilfluktsområder, smuglingsruter og utenlandske strategiske kalkyler. Kina har lenge blitt oppfattet i indisk strategisk tenkning som villig til å utnytte ustabilitet i Indias periferi når det er nyttig, selv om metodene og intensiteten har variert gjennom tiårene. Pakistan utviklet på tilsvarende måte en bredere doktrine for å utnytte Indias interne skillelinjer gjennom stedfortrederkonflikter, desinformasjon og strategisk overstrekking av sikkerhetsapparatet.
Dette betyr selvsagt ikke at alle venstreekstreme bevegelser var direkte styrt utenfra. Naxalismen vokste frem fra innenlandske klager, agrar ulikhet, marginalisering av stammefolk og svikt i styringen. Men eksterne aktører tjener ofte på at slike misnøyer utvikler seg til langvarige opprør. Uorden i seg selv kan være strategisk nyttig for motstandere.
Den maoistiske dimensjonen er også viktig. Naxalisme og maoisme er beslektede, men ikke identiske fenomener. Det opprinnelige opprøret i landsbyen Naxalbari i 1967 var forankret i et lokalt bondeopprør. Lederne hentet inspirasjon fra de revolusjonære doktrinene knyttet til Mao Zedong og ideen om en langvarig folkekrig. Over tid kombinerte flere ekstremistorganisasjoner i India lokale misnøyer med importerte ideologiske rammeverk, noe som skapte en mer organisert opprørsutfordring.
Les også: Diplomatisk dans: India og Europa styrker båndene 🔒
I mange år skadet denne ustabiliteten Indias internasjonale omdømme. I USA trakk kongressmiljøer og strategiske analytikere ofte frem maoistisk vold som en av Indias viktigste interne sikkerhetssvakheter. Analytikere stilte spørsmål ved hvorfor et land med atomvåpen, romfartsambisjoner og rask økonomisk vekst slet med å styre sitt eget innland. I Europa diskuterte institusjoner knyttet til Europaparlamentet og ulike politiske miljøer ofte stammerettigheter, tvangsflytting, gruvekonflikter og styringsunderskudd i de berørte regionene. Investorer fryktet prosjektforsinkelser, forsyningsrisiko og ustabilitet i mineralrike delstater. Internasjonale medier kontrasterte ofte det urbane Indias teknologiboom med opprør i skogbeltene.
Denne diskursen har endret seg betydelig. I dag handler globale samtaler i større grad om Indias digitale offentlige infrastruktur, ambisjoner innen halvledere, forsvarspartnerskap, produksjonspotensial og rolle i Indo-Stillehavet. Venstreekstremisme dominerer ikke lenger utenlandske vurderinger av Indias interne stabilitet. Denne stillheten reflekterer ikke uvitenhet, men fremgang. En fremvoksende stormakt har ikke råd til vedvarende innenlandske bruddlinjer. Stormakters troverdighet hviler ikke bare på BNP eller militær styrke, men også på evnen til å opprettholde intern orden gjennom legitime virkemidler. Ved å redusere ekstremistisk vold samtidig som styringen ble utvidet, forbedret India både sikkerhetssituasjonen og sin internasjonale posisjon.
Neste fase i Indias fremvekst
Suksess må likevel ikke føre til selvtilfredshet. Gjenværende militante lommer, landkonflikter, økologiske spenninger, bekymringer knyttet til stammefolks rettigheter og svikt i lokal styring eksisterer fortsatt. Dersom utviklingen blir utbyttende snarere enn inkluderende, kan misnøyen vende tilbake. Dersom sikkerhetsresponsene blir ufølsomme, kan taktiske gevinster undergrave strategisk tillit.
Den neste fasen av Indias kamp mot ekstremisme må derfor fokusere på konsolidering: bedre skoler, fungerende helsetjenester, rettferdige landprosesser, jobbskaping, transparent administrasjon og fortsatt respekt for lokale samfunn. Målet bør ikke bare være fravær av vold, men tilstedeværelse av rettferdighet og muligheter.
Den overordnede lærdommen er imidlertid allerede tydelig. India lyktes da landet sluttet å behandle venstreekstremisme kun som et våpenproblem. Det ble forstått som en sammensatt utfordring som involverer styring, finans, ideologi, infrastruktur og geopolitikk.
Den røde korridoren symboliserte en gang Indias ufullendte statsdannelse. Dens tilbakegang kan nå symbolisere Indias fremvekst i det 21. århundret. Til syvende og sist vil denne fremveksten ikke bare avhenge av hvilken styrke India projiserer internasjonalt, men også av hvor effektivt landet integrerer, sikrer og løfter det som finnes innenfor egne grenser
Etter håndtrykket: Hva Putins India-besøk signaliserer til en splittet verden 🔒
