Tre tiår etter Berlinmurens fall preges verden av krig, autoritære stormakter og identitetspolitikk. Likevel mener Francis Fukuyama at det liberale demokratiet fortsatt mangler en reell ideologisk erstatter.
I 2018 publiserte tidsskriftet Commentaire en tekst som få kommentatorer har lest, selv om den i stor grad undergraver tolkningen de i tretti år har gjort av Fukuyama: hans «Tilbakeblikk på Historiens slutt?», en personlig oppsummering der forfatteren selv revurderer sin opprinnelige tese. Det er et sjeldent intellektuelt dokument: en tenker som vender tilbake til sitt mest berømte verk med en åpenhet hans kritikere aldri har vist ham.
Den første setningen setter tonen:
«Siden 1989 har jeg stadig fått det samme spørsmålet: “Hva så, historiens slutt? Beviser ikke X at tesen din er feil?”, der X er en hendelse innen internasjonale forhold, som et statskupp i Peru, terrorangrepene 11. september eller en finanskrise på Wall Street. Dette spørsmålet kommer som regel fra noen som ikke har forstått meningen med historiens slutt og som ikke har lest boken min.»
Tonen er dermed satt. Fukuyama er ikke en mann som lar seg intimidere av sine kommentatorer. Men bak denne fastheten er teksten fra 2018 i realiteten en liste over betydelige innrømmelser og enkelte motforestillinger som fortjener å bli hørt.
Det han fastholder
Fukuyama begynner med å minne om hva han faktisk mente med «historiens slutt» — noe leserne hans nettopp ikke har forstått. Uttrykket var ikke hans eget, men hentet fra Hegel. «Slutten» betegner ikke en avslutning, men et mål, et endepunkt i menneskelig utvikling. Han hevdet ikke at konflikter ville opphøre, eller at alle nasjoner ville bli liberale i overskuelig fremtid. Han sa noe mer presist og mer beskjedent: at ingen levedyktig erstatning for det liberale demokratiet syntes å vokse frem i horisonten, og at prinsippene for den moderne politiske orden — frihet og likhet — ble etablert for mer enn to hundre år siden uten siden å ha blitt vesentlig overgått.
På dette grunnleggende punktet står han fast. Og han har et tungtveiende argument, formulert med slående enkelhet på siste side:
Les også: Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
