Etter 32 år er Armenia og Aserbajdsjan klare til å undertegne en fredsavtale som vil bringe fred til den mest bitre konflikten som oppsto i Sovjetunionens siste dager.
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning ved utgangen av 1991, skapte eller støttet indirekte Kreml etniske konflikter over hele det sovjetiske territoriet. I hvert tilfelle ble den tidligere sovjetiske hæren transformert til den nye russiske hæren, og dens intervensjon var avgjørende for å gi seier til separatister og prorussiske stedfortredere. Russland fortsetter å økonomisk og militært støtte separatistiske enklaver i Eurasia.
I Moldova intervenerte den tidligere sovjetiske og russiske hæren til støtte for separatister som beseiret sentralregjeringen. Russland skapte en frossen konflikt i Transnistria som fortsatt huser russiske militærbaser og en lovløs separatistisk enklave. Russland søker å militært intervenere og fjerne Moldovas pro-vestlige ledere.
I Georgia beseiret den russiske hæren og tsjetsjenske leiesoldater den georgiske sentralregjeringen. Sør-Ossetia og Abkhasia ble etnisk renset for sine georgiske innbyggere, og de ble til lovløse frosne konflikter. I 2008, etter at Russland invaderte Georgia, anerkjente Kreml «uavhengigheten» til Abkhasia og Sør-Ossetia. De to georgiske provinsene har blitt etnisk renset for georgiere og har blitt de facto annektert av Russland.
I Aserbajdsjan bistod sovjetiske og deretter russiske styrker Armenia i å beseire sentralregjeringen, ved å intervenere militært i Baku og Sumgait hvor de drepte 150 aserbajdsjanske sivile.
I motsetning til i Moldova og Georgia, hvor Russland skapte proxy-entiteter under sin kontroll, okkuperte Armenia en femtedel av Aserbajdsjans territorium, inkludert Karabakh-regionen.
Dødvannet blir brutt
De frosne konfliktene i Moldova og Georgia forblir uløste. Aserbajdsjan er det eneste tilfellet i Eurasia som har løst den tre tiår gamle konflikten gjennom tålmodig diplomati, ved å transformere seg selv til en energimakt og bygge opp militære allianser med Israel og Tyrkia.
Årtier med forhandlinger under ledelse av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) var resultatløse i Aserbajdsjan, som i Moldova og Georgia. USA mistet interessen for regionen mens Frankrike stadig mer tok parti med Armenia.
Les også: Nasjonal uro: Armenere i masseprotester mot regjeringens territoriale innrømmelser
Dødvannet endret seg på tre måter. Først gjennom militære midler, for det andre gjennom en nedgang i russisk innflytelse, og for det tredje gjennom større involvering fra Den europeiske union.
Først det militære. I 2020, etter en kort konflikt i 2016 og trefninger de neste fire årene, brøt den andre Karabakh-krigen ut. Krigen var relativt kort, varte bare førtifire dager, og ledet til Armenias militære nederlag.
Befolkningsstørrelsene, Armenia med 2,8 millioner mennesker og Aserbajdsjan med 10 millioner, var ikke avgjørende faktorer; tross alt beseiret Armenia Aserbajdsjan på begynnelsen av 1990-tallet. Den avgjørende faktoren var de to svært forskjellige militære styrkene. Armenia fortsetter å ha en sovjetisk eller russisk militærstyrke, som bruker russisk militærutstyr og med offiserer trent i Russland.
Den andre Karabakh-krigen i 2020 og den russisk-ukrainske krigen siden 2022 har understreket den svært dårlige kvaliteten på russisk militærutstyr og russisk militærtrening. I motsetning var Aserbajdsjans hær utstyrt med israelsk, tyrkisk og annet vestlig militærutstyr, og dets offiserer ble trent på militærakademier i NATO-medlemsland.
Aserbajdsjans militære seier gjenvant størstedelen av landet det hadde tapt tidlig på 1990-tallet, i den første Karabakh-krigen. En trepartsfredsavtale mellom begge parter, meglet av Russland, introduserte såkalte russiske «fredsstyrker». Russland har brukt sine såkalte «’fredsstyrker» til å fryse konflikter på ubestemt tid, og gjøre dem til en de facto permanent militærbase.
Ikke overraskende var ingen av sidene fornøyd med de russiske «fredsstyrkene». Armenia håpet de ville forsvare sin siste gjenværende enklave i Karabakh. Samtidig trodde Aserbajdsjan at russiske «fredsstyrker» skulle legge til rette for demilitariseringen av Karabakh og demontering av separatistinstitusjonene som hadde blitt ulovlige under den trilaterale avtalen.
Armenia trakk ikke tilbake sine styrker fra Karabakh eller demonterte enklavens separatistinstitusjoner, to skritt som skulle tas i den trilaterale fredsavtalen. De russiske «fredsstyrkene» så en annen vei mens Jerevan forsynte militærutstyr og roterte tropper til Karabakh. Aserbajdsjan la press på enklaven ved å blokkere Lachin-korridoren som forbinder Karabakh og Armenia.
Fred, endelig
I september 2023 kom konflikten mellom de tre partene, Armenia, Aserbajdsjan, og de russiske ‘fredsstyrkene’, til et høydepunkt. En 24-timers offensiv av Aserbajdsjan, omtalt som en «antiterroroperasjon», gjenerobret Karabakh. Enklavens armenske innbyggere, etter tiår med nasjonalistisk propaganda, ignorerte Bakus garanti om minoritetsrettigheter og flyttet til Armenia.
I år avsluttes den langvarige dramaserien. I mars gikk Jerevan med på å returnere landsbyene det fortsatt kontrollerte tilbake til Aserbajdsjan. Etter lenge å ha nektet å vurdere dette steget, har Armenia gått med på å signere en fredsavtale med Aserbajdsjan med grensene basert på de republikanske grensene som eksisterte i Sovjetunionen.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
Den voksende rollen til EU som en ærlig megler som bringer Armenia og Aserbajdsjan inn i en forhandlet løsning vokste samtidig som Russlands innflytelse avtok. Russlands fullskala invasjon av Ukraina reduserte Kremls innflytelse over hele Eurasia. Av de fjorten tidligere sovjetrepublikkene, bortsett fra Russland, har bare én—Hviterussland—støttet Kreml i FN og andre internasjonale organisasjoner.
Russland trakk sine «fredsstyrker» tilbake i april-mai av tre grunner. For det første var begge sider kritiske til passiviteten til de russiske «fredsstyrkene» enten i å forsvare den separatistiske enklaven Karabakh (Armenia) eller i å ikke gjennomføre den trilaterale avtalens demilitarisering og demontering av de separatistiske strukturene i Karabakh (Aserbajdsjan).
For det andre hadde Aserbajdsjan fullført returen av alt sitt internasjonalt anerkjente territorium fra den første Karabakh-krigen i 2020, i «antiterroroperasjonen» i Karabakh i 2023, og i år i forhandlingene om retur av fire landsbyer.
For det tredje har Russlands massive tap av militærutstyr, inkludert 3000 stridsvogner, og over 450.000 dødsfall i krigen mot Ukraina ført til at Kreml har trykket sine styrker tilbake fra frosne konflikter i Eurasia og rekrutterte leiesoldater fra Afrika, Syria, India, og Nepal til bruk i krigen mot Ukraina.
Etter 32 år er Armenia og Aserbajdsjan klare til å undertegne en fredsavtale som vil bringe fred til den mest bitre konflikten som oppsto i de døende dagene av Sovjetunionen. Dette ble oppnådd ved at fire faktorer kom sammen. For det første investerte Aserbajdsjan i vestlig militærutstyr og opplæring; for det andre førte en farge-revolusjon vestlig-orienterte armenske statsminister Nikol Pashinyan til makten; for det tredje akselererte Kremls krig mot Ukraina Russlands tilbakegang som en stormakt; og til slutt erstattet EU Russland som maktfaktor i Sør-Kaukasus.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
