Marokko har de siste årene utviklet en sammenhengende strategi som kobler geopolitikk, økonomi og infrastruktur på tvers av Vest-Afrika. Resultatet er en ny maktposisjon som strekker seg fra Sahel til Atlanterhavet.
For ett år siden, i april 2025, sirkulerte et bilde i diplomatiske kretser: Kong Mohammed VI tok imot utenriksministrene fra de tre medlemslandene i Alliansen av Sahel-stater (AES) i det kongelige palasset i Rabat. De bekreftet sin fulle støtte til det kongelige initiativet for å bryte Sahels isolasjon og forpliktet seg til å fremskynde gjennomføringen. Denne hendelsen kan ha overrasket enkelte diplomatiske miljøer som ikke har fulgt Kongedømmets afrikanske linje tett, men ikke dem som har sett den langsiktige retningen.
Disse tre landene, der militære myndigheter har avvist tilstedeværelsen av franske styrker, forlatt Den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for vestafrikanske stater (ECOWAS) og tatt imot rådgivere fra det russiske Africa Corps, befant seg midt i en omforming av regionale maktforhold. De møttes i Rabat for å utvikle et rammeverk for varig samarbeid med Marokko. Burkina Fasos utenriksminister uttrykte det tydelig etter møtet: det marokkanske initiativet kom på et tidspunkt da alle landene opplevde økende politisk og økonomisk isolasjon.
Møtet var resultatet av en strategi som ble lagt lenge før de franske styrkene trakk seg ut av Bamako, Ouagadougou og Niamey – og før Vest-Afrika gikk inn i den situasjonen vi ser i dag. I et Sahel preget av uro og konkurranse mellom stormakter som Russland, Tyrkia, Kina og tidligere kolonimakter, har Marokko etablert seg som en aktør ingen bestrider. Dette gjør det viktig å forstå hva som ligger bak denne posisjonen.
En langsiktig afrikansk strategi
Marokkos afrikanske strategi bygger på en grunnleggende politisk beslutning tatt tidlig i kong Mohammed VIs regjeringstid: å gjøre Afrika til hovedprioritet i landets utenrikspolitikk. Dette skjedde på et tidspunkt da kontinentet ennå ikke hadde den sentrale rollen det senere har fått i stormaktenes strategier.
De kongelige reisene i Afrika er det tydeligste uttrykket for denne satsingen. Mellom 2013 og 2019 gjennomførte kongen flere titalls statsbesøk, og ved hver anledning ble det inngått hundrevis av avtaler innen landbruk, finans, energi og sikkerhet. Disse reisene samlet både myndigheter, næringsliv – særlig banker – og religiøse institusjoner i en koordinert innsats.
Marokkos retur til Den afrikanske union i januar 2017, etter 33 års fravær, markerte et viktig vendepunkt. Landet vendte tilbake med sterk støtte fra et stort flertall av medlemslandene, etter å ha bygget partnerskap over flere tiår – også utenfor formelle institusjoner.
Les også: Hvorfor står forholdet mellom Marokko og Algerie fast?
Økonomisk har Marokko opparbeidet seg en betydelig tilstedeværelse i Afrika, som få andre regionale aktører kan vise til. Bankene Attijariwafa Bank, BMCE Bank of Africa og Banque Populaire opererer i mer enn 25 afrikanske land. Maroc Telecom spiller en viktig rolle i flere land i Sahel. OCP, som har utviklet seg fra å være en ren råvareaktør til å bli en sentral aktør innen landbrukssamarbeid, driver programmer i Sahel og Vest-Afrika som bidrar til bedre jordbruk og økt matsikkerhet.
Denne overgangen fra råvareutvinning til bredere samarbeid preger hele Marokkos strategi i Afrika. Det gir også innhold til landets satsing på sør-sør-samarbeid: ikke bare som politisk retorikk, men som konkrete partnerskap som er til fordel for begge parter, bygget steg for steg og land for land.
Samtidig møter Marokko konkurranse fra aktører som Tyrkia, Kina og andre land som er aktive på kontinentet. Likevel skiller Marokko seg ut ved å satse på langsiktig samarbeid basert på felles interesser, uten en tydelig ideologisk agenda utenfra.
Det atlantiske satsingsområdet
For å forstå Marokkos politikk i Sahel må den ses i sammenheng med en større geografisk og strategisk ramme: Afrikas atlanterhavskyst. Siden lanseringen av det afrikanske atlanterhavsinitiativet i 2023, som samler 23 kyststater rundt samarbeid og utvikling, har Rabat posisjonert seg som et sentrum i et voksende atlantisk samarbeid i Afrika.
Kjernen i denne strategien bygger på en enkel idé: den som kontrollerer handelsstrømmene, påvirker maktforholdene. Marokko legger derfor vekt på samarbeid mellom land i sør, og ser dette som avgjørende for å møte fremtidens utfordringer. Verdien av et slikt samarbeid skapes gjennom deling av ressurser og muligheter.
I Sahel, hvor landene ikke har tilgang til havet, fører dette til høye transportkostnader – ofte mellom 30 og 40 prosent av verdien på importerte varer. Tilgang til atlantiske havner blir derfor et spørsmål om økonomisk selvstendighet. Ved å tilby denne tilgangen bygger Marokko videre på en historisk tradisjon, helt tilbake til 1700-tallet, da sultan Mohammed III åpnet Essaouira som en viktig handelsport og anerkjente USAs uavhengighet.
Det kongelige initiativet for å koble Sahel til havet, lansert 6. november 2023, gir denne strategien konkret form. Ved å gi land som Mali, Niger, Burkina Faso og Tsjad tilgang til marokkanske havner, forsøker Rabat å løse et problem som internasjonal bistand i flere tiår ikke har klart å håndtere godt nok.
Marokkos havneinfrastruktur er avgjørende for å få dette til. Tanger Med, den største havnen i Middelhavet og Afrika, er blant verdens 20 største når det gjelder containertrafikk, og fungerer allerede som en viktig inngangsport til Europa for vestafrikanske økonomier. Nador West Med, som snart settes i drift, vil styrke denne kapasiteten ytterligere og samtidig spille en viktig rolle innen energi. Havnen er planlagt som et knutepunkt for olje og gass, og kan gjøre Marokko til en sentral energiplattform i regionen, samt et bindeledd mellom Atlanterhavet og Middelhavet.
Samtidig er det Dakhla som tydeligst viser betydningen for Sahel. Den nye atlantiske storhavnen som er under bygging, og som etter planen skal stå ferdig i 2029, er ment å bli et naturlig utløp til havet for handelsruter fra Sahel-regionen.
Gassrørledningen mellom Afrika og Atlanterhavet er det mest ambisiøse prosjektet i denne strategien. Den ble lenge sett på som teknisk krevende, særlig fordi den følger kysten offshore, men prosjektet utvikler seg nå raskere enn forventet.
Les også: Infrastruktur og økonomisk utvikling: Eksemplet fra Marokko
Forstudier og teknisk planlegging ble ferdigstilt i 2024 og bekreftet at prosjektet er økonomisk gjennomførbart. En mellomstatlig avtale ble vedtatt i desember 2024 under ECOWAS’ 66. toppmøte. Det er ventet at alle deltakerlandene vil signere i løpet av 2026, samme år som en endelig investeringsbeslutning kan bli tatt. Samtidig arbeides det med å etablere selskapet som skal drive prosjektet, samt en overordnet styringsstruktur.
Prosjektet er særlig viktig for Marokkos energipolitikk. Landet er i ferd med å utvikle en mer industribasert økonomi, som krever stabil og tilgjengelig energi. Gassrørledningen er en del av løsningen på dette behovet. Den kystnære korridoren, som tidligere ble ansett som en ulempe, fremstår nå som en styrke. Nye gassfunn gjøres nettopp langs denne ruten. Et eksempel er offshorefeltet Grand Tortue Ahmeyim, som drives i samarbeid mellom Mauritania og Senegal, og som allerede er i produksjon langs den planlagte traseen.
De første gassleveransene til Marokko via den nordlige delen er ventet rundt 2031. Prosjektet er planlagt gjennomført trinnvis i flere faser. Dette gjør det mulig å utvikle korridoren steg for steg, der hver del kan fungere selvstendig og være økonomisk bærekraftig. Samtidig bidrar modellen til å sikre etterspørsel og gjøre det lettere å skaffe finansiering.
Møtet i Rabat i april 2025 markerer et nytt skifte: Marokko er nå en av få aktører som offisielt har dialog med begge de rivaliserende blokkene, AES og ECOWAS, uten selv å være medlem av noen av dem. I en fragmentert region gir denne aktive nøytraliteten landet et betydelig politisk handlingsrom. Landene i AES, som ofte feilaktig fremstilles som ensidig anti-vestlige, har ønsket initiativet velkommen nettopp fordi Marokko ikke stiller politiske betingelser. Samarbeid mellom land i sør uten innblanding utenfra er akkurat det de sittende myndighetene etterspør – og noe Marokko har troverdighet til å tilby på en måte få andre i regionen kan.
Virkemidlene bak Marokkos innflytelse
Det religiøse virkemiddelet er det eldste – og kanskje det minst forståtte i vestlige diplomatiske miljøer. Tittelen «De troendes leder» er ikke bare symbolsk. Den representerer en levende institusjon som gir Marokkos konge en religiøs autoritet langt utover landets grenser. Marokkanske sufibrorskap, særlig Tijaniyya og Qadiriyya, har i århundrer bygget nettverk på tvers av Sahara. Disse båndene går forut for – og strekker seg langt utover – de koloniale grensene.
Les også: Naqshbandiyya: Et sufibrorskap i hjertet av Sentral-Asia 🔒
Når Mohammed VI-stiftelsen for afrikanske religiøse lærde utdanner imamer fra Mali, Burkina Faso og Niger i en moderat islam, bygger den videre på en allerede eksisterende struktur. Denne formen for islam er forankret i lokale tradisjoner og oppleves som legitim av befolkningen i Sahel. Det skiller seg tydelig fra påvirkning utenfra, enten fra wahhabittiske miljøer eller evangeliske misjonærer fra USA. I samfunn der jihadistiske grupper utnytter fraværet av sterke religiøse autoriteter, får dette arbeidet en praktisk betydning som ofte undervurderes i analyser.
Sikkerhetssamarbeidet foregår mer i det stille, uten store offentlige utspill. Marokkanske militærakademier, særlig Det kongelige militærakademiet i Meknès, har i flere tiår utdannet hundrevis av offiserer fra Sahel og Vest-Afrika. Dette skaper varige profesjonelle relasjoner som overlever politiske skifter og bygger tillit på et personlig nivå – noe formelle avtaler sjelden oppnår i samme grad.
Samarbeidet om etterretning knyttet til jihadistgrupper, smugling og irregulær migrasjon har gjort Marokko til en sentral og pålitelig aktør i en svært kompleks region. Generaldirektoratet for studier og dokumentasjon (DGED) spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Blant annet bidro det til frigjøringen av den tyske hjelpearbeideren Jörg Lange i Mali i 2022, og den rumenske statsborgeren Iulian Ghergut i august 2023, etter åtte år i fangenskap i Burkina Faso.
Det samme apparatet bidro også til løslatelsen av fire franske etterretningsagenter som ble arrestert i Ouagadougou mot slutten av 2023. Dette skjedde etter direkte kontakt mellom kong Mohammed VI og Frankrikes president Emmanuel Macron. Slike operasjoner viser hvor omfattende nettverket Marokko har bygget i Sahel er – og hvorfor internasjonale partnere stadig oftere søker støtte fra Rabat. Det forklarer også hvorfor land som USA, Frankrike og Spania opprettholder tette forbindelser med Marokko, selv i perioder med diplomatiske spenninger.
En partner stormaktene ønsker å beholde
USA ser på Marokko som en stabil samarbeidspartner på tre områder: kampen mot terrorisme, stabiliteten i Europas nærområder og håndteringen av migrasjon mot Europa. Den militære øvelsen African Lion, den største årlige amerikanske øvelsen i Afrika, har blitt gjennomført i Marokko i over tjue år. Over tid har flere afrikanske land, inkludert fra Sahel, blitt involvert. Dette gjør Marokko til en viktig inngangsport for amerikansk sikkerhetssamarbeid i Vest-Afrika.
EU har på sin side utviklet et omfattende samarbeid med Marokko, særlig innen sikkerhet, migrasjon og handel. Dette partnerskapet har vist seg robust, til tross for perioder med politisk uenighet. Samtidig opprettholder både Kina og Russland pragmatiske forbindelser med Rabat, noe som understreker Marokkos evne til å samarbeide med ulike stormakter – selv når deres interesser spriker.
Les også: Mauritania: sekstifem år med uavhengighet 🔒
De forente arabiske emirater spiller en litt annen rolle. Deres økende investeringer i Marokko, særlig innen energi og industri, signaliserer tillit til landets institusjoner og evne til å gjennomføre store prosjekter i en urolig region. Når aktører kjent for strenge risikovurderinger investerer tungt, styrker det samtidig Marokkos omdømme internasjonalt.
En doktrine uten klare erklæringer
Sammenhengen i Marokkos strategi i Sahel bygger på en langsiktig diplomatisk tradisjon. Allerede på 1500-tallet manøvrerte saadidene mellom stormakter som Det osmanske riket og de iberiske kongedømmene for å bevare sin handlefrihet. Siden den gang har ett prinsipp stått sentralt: evnen til å ta egne beslutninger er avgjørende for å kunne føre en stabil utenrikspolitikk.
Dette gjenspeiles i dagens politikk. Marokko samarbeider med AES uten å bryte med ECOWAS. Det har nære bånd til USA, men holder også døren åpen mot Russland. Det styrker forbindelsene til gulfstatene, samtidig som det bevarer sine relasjoner til Europa. Samtidig fører det dialog med militære myndigheter i Sahel, uten å gi avkall på sin egen linje. I en verden der mange land presses til å velge side, fremstår denne aktive nøytraliteten som en strategisk fordel – nettopp fordi den er sjelden.
Marokkos strategi i Sahel bygger på tre hovedprinsipper som forsterker hverandre. For det første går økonomisk tilstedeværelse, investeringer, bankvirksomhet og opplæring foran diplomatiske krav. Dette skaper grunnlag for gjensidig nytte. For det andre gir landets lange historiske kontinuitet og kongens religiøse rolle en dybde som blir respektert i samfunn på tvers Sahel, der perspektivene ofte strekker seg langt utover kortsiktige politiske sykluser.
Til slutt tilbyr Marokko samarbeid mellom land i sør uten politiske betingelser. Denne tilnærmingen oppfattes som troverdig fordi den bygger på hva Marokko faktisk er: et afrikansk og muslimsk kongedømme som ikke opptrer som en belærende aktør, men som en langsiktig partner.
Ali Moutaïb er analytiker innen strategisk etterretning, president for Global Governance and Sovereignty Foundation (GGSF) og grunnlegger av rådgivnings- og strategiselskapet HALMO. Han er også programleder for podkasten The Strategic Mindset.
