Cuba befinner seg i en tilstand der flere grunnpilarer svikter samtidig, og konsekvensene merkes i hele samfunnet. Spørsmålet er ikke lenger om systemet må endres, men hvordan og hvor raskt.
En sammensatt krise truer statens eksistens
2026 kan bli stående som et vendepunkt i Cubas historie. Øya står midt i en krise av ekstraordinært omfang, ofte omtalt av analytikere som en «polykrise», det vil si en samtidig opphopning av økonomiske, energimessige, demografiske og institusjonelle sammenbrudd.
Den cubanske økonomien har i flere år vært preget av stagnasjon. Mellom 2020 og 2024 falt bruttonasjonalprodukt med mer enn 15 %, et nivå som bare kan sammenlignes med de mest kritiske periodene i landets moderne historie, for eksempel den «spesielle perioden» tidlig på 1990-tallet. Situasjonen har ikke bedret seg siden; den økonomiske veksten er fortsatt negativ (anslått til -1,5 % i 2025), og statsfinansene viser et underskudd på nesten 11 % av BNP.
Ved inngangen til 2026 ble situasjonen ytterligere forverret av et geopolitisk sjokk: Venezuelas oljeforsyninger ble stanset etter at USA intervenerte i januar og pågrep daværende president Nicolás Maduro. Disse leveransene, på mellom 30 000 og 40 000 fat daglig, var en bærebjelke i Cubas energiforsyning. Bortfallet har så å si ført til en blokade i energisektoren, med omfattende energimangel og strømbrudd, som kan strekke seg opp mot 20 timer daglig.
I denne situasjonen står regjeringen til Miguel Díaz-Canel (president siden 2018 og førstesekretær i kommunistpartiet siden 2021) overfor et systemisk sammenbrudd som reiser spørsmål ved bærekraften i den modellen etablert etter revolusjonen i 1959.
Stagflasjon og monetært sammenbrudd
Et av de synligste tegnene på krisen er kollapsen i landets valuta. Valutareformen i 2021 (Tarea Ordenamiento) skulle samle vekslingssystemet og modernisere økonomien, men utløste i stedet en kraftig inflasjonsspiral.
Den offisielle kursen er fortsatt 24 cubanske pesos (CUP) per dollar, men den kursen har mistet sin reelle betydning. På det uformelle markedet – som er det eneste tilgjengelige for store deler av befolkningen – omsettes dollaren til ca. 450 pesos.
Den kraftige devalueringen har i praksis utradert kjøpekraften. Den samlede inflasjonen overstiger 200 %, og offentlige lønninger dekker ikke lenger grunnleggende behov. I enkelte tilfelle er en månedslønn ikke tilstrekkelig til å kjøpe et dusin egg.
Den delvise dollariseringen av økonomien forsterker ulikhetene. Cubanere som mottar remesas (det vil si pengeoverføringer fra folk som har forlatt Cuba), har tilgang til private butikker og importerte varer, som hovedsakelig er priset i dollar. Resten av befolkningen – flertallet – er henvist til et rasjoneringssystem som er i oppløsning. Ifølge flere anslag lever nesten 89 % av innbyggerne under fattigdomsgrensen.
Et ødelagt landbruk og økende matkrise
Den økonomiske krisen slår direkte inn i matforsyningen. Cuba importerer rundt 70 % av maten, men mangel på valuta og drivstoff begrenser importmulighetene kraftig. Samtidig er landbrukssektoren preget av strukturelle problemer: mangel på gjødsel, en dårlig maskinpark og en tungrodd administrasjon.
Et symbol på nedgangen er sukkerproduksjonen – tidligere en bærebjelke i økonomien – som falt til under 200 000 tonn i 2025, det laveste nivået siden 1800-tallet.
Matsituasjonen er kritisk. I 2024 måtte Havanna for første gang be Verdens matvareprogram (PAM) om hjelp for å sikre melk til barn. I 2026 oppgir syv av ti cubanere at de hopper over minst ett måltid daglig. Den såkalte libreta, rasjoneringsheftet fra 1960-tallet, gir bare symbolske mengder ris og bønner, som ofte er svært forsinket med flere måneder.
Turismen i kraftig tilbakegang
Turismen, en annen nøkkelsektor, er også i kraftig tilbakegang. I 2018 hadde Cuba 4,7 millioner utenlandske besøkende. I 2025 var tallet redusert til 1,8 millioner – en nedgang på nesten 60 %. Dette står i sterk kontrast til utviklingen ved andre karibiske reisemål: Den dominikanske republikk tok imot 11,6 millioner turister i 2025, mens turistområdene i Mexico passerte 38 millioner besøkende.
Les også: Fem arrestert etter protest mot kommunistpartiet på Cuba
Flere forhold forklarer denne utviklingen. Strømbruddene rammer hotellkjedene, og drivstoffmangelen ødelegger for transportsektoren. I februar 2026 suspenderte flere flyselskaper, blant dem Air Canada og Rossiya, sine ruter til Cuba som følge av drivstoffmangelen.
Konsekvensen er at staten mister sin viktigste kilde til utenlandsk valuta, og svekker ytterligere muligheten til å importere medisiner og matvarer.
Et helsesystem under sterkt press
Helsesystemet, lenge ansett som en av revolusjonens mest vellykkede resultater, er i dag alvorlig svekket. Ifølge helsemyndighetene er bare 30 % av de grunnleggende medisiner tilgjengelig. Sykehusene mangler dessuten elementært utstyr som hansker, antibiotika, smertestillende midler, og til og med rent vann.
Konsekvensene er enorme: Ca. 5 millioner kronisk syke får ikke nødvendig behandling. Nesten 16 000 kreftpasienter venter på strålebehandling. Strømbruddene rammer også intensivavdelinger og dialysesentre.
Situasjonen ble ytterligere forverret av orkanen Melissa i oktober 2025, som skadet flere helseinstitusjoner og bidro til spredning av tropiske sykdommer som dengue og chikungunya.
Samtidig er de internasjonale medisinske oppdragene kraftig redusert. De var tidligere både en viktig inntektskilde og et utenrikspolitisk virkemiddel. Flere land har stanset sine program under press fra USA, og mange cubanske leger velger å emigrere.
En energikrise uten sidestykke
Uansett, det er energisituasjonen som er den mest akutte trusselen mot stabiliteten. Cuba er avhengig av importerte hydrokarboner for rundt 90 % av elektrisitetsproduksjonen.
Stansen i de venezuelanske leveransene i 2026 har følgelig utløst et kraftig sjokk. Samtidig er de termoelektriske kraftverkene – ofte 40 til 50 år gamle – preget av manglende vedlikehold. Mexico, under Claudia Sheinbaum, har også stanset sine leveranser etter press fra Washington.
Resultatet er et vedvarende underskudd i strømproduksjonen på over 1 400 megawatt, med omfattende strømbrudd som følge av det. Transportsystemet er lammet, avfallet hoper seg opp i gatene, og vannforsyningen svikter på grunn av pumper som er ute av drift. Rundt 10 % av befolkningen er avhengig av tankbiler for å få tilgang til vann.
En historisk bølge av utvandrere
Til denne økonomiske og energimessige krisen kommer et demografisk fenomen med et historisk omfang. Siden 2020 har ca. 2,7 millioner cubanere forlatt landet; det tilsvarende nesten en fjerdedel av befolkningen. Mellom 2021 og 2024 dro mer enn 738 000 cubanske migranter til USA.
Les også: Cubas president åpner for dialog med USA – avviser press og betingelser
Dette forsterkes av at utvandringen i særlig grad rammen unge yrkesaktive: 77 % er mellom 15 og 49 år, og 57 % er kvinner. Strømmen av mennesker som forlater Cuba, øker hastigheten på aldringen av befolkningen, og i tillegg er den demografiske veksten er negativ (-0,36 %), med flere dødsfall enn fødsler for femte år på rad.
Amerikansk press og diskret forhandlinger
Utviklingen påvirkes også av den geopolitiske situasjonen. Med Donald Trumps tilbakekomst i Det hvite hus i 2025 ble strategien med maksimalt press mot Havanna skjerpet. Cuba er igjen klassifisert som en stat som støtter terrorisme, og dét begrenser tilgangen til det internasjonale finanssystemet.
Det amerikanske utenriksdepartementet har også innført sanksjoner mot land og selskaper som leverer olje til Cuba. Det er en politikk, i stor grad drevet av utenriksminister Marco Rubio, hvis uttalte mål er å fremtvinge en politisk overgang.
Samtidig rapporteres det om diskret kontakt i 2026. Vatikanet, under pave Leo XIV, skal ha tilrettelagt samtaler med sikte på å hindre en større humanitær krise. Løslatelsen av 51 politiske fanger i mars 2026 tolkes som et signal i retning av mulig lettelse av sanksjonene.
Et politisk system under press
Internt i landet opprettholder kommunistpartiet og sikkerhetsapparatet et fast grep om makten. Det anslås at over 1 200 politiske fanger sitter fengslet.
Samtidig viser systemet tegn til spenninger. Militærkonglomeratet GAESA, som kontrollerer rundt 40 % av BNP, fremstår som en nøkkelaktør i tenkelig overgang til et annet regime. Enkelte teknokratiske miljøer med tilknytning til GAESA – blant annet Raúl Guillermo Rodríguez Castro, barnebarn av Raúl Castro – kan være åpne for å fremme en økonomisk liberalisering etter modell av Vietnam eller Kina.
Endringer tvinger seg frem
Oppsummert står Cuba overfor et sannhetens øyeblikk. Økonomisk kollaps, energikrise, utvandring og internasjonalt press gjør det stadig vanskeligere å opprettholde status quo.
Utviklingen på øya vil i stor grad avhenge av maktbalansen innad i den politisk-militære eliten, og Washington og Havannas evne til å unngå et brutalt sammenfall. En gradvis overgang, som kombinerer økonomisk åpenhet og politisk utvikling, er fortsatt som mulig.
Men uten dyptgripende reformer risikerer Cuba å synke enda lenger ned i fattigdom og avfolkning, og dét kan gjøre øya til et av de sentrale tyngdepunktene for økende ustabilitet i Karibia.
