Sentral- og Øst-Europas tre tiår lange vekstmodell er i ferd med å miste sin slagkraft.
Et sted mellom Bratislava og Brno har en reell uro festet seg blant de økonomiske beslutningstakerne i Sentral- og Øst-Europa. Formelen som drev tretti år med bemerkelsesverdig innhentingsvekst – billig arbeidskraft, EUs strukturfond og utenlandske fabrikker – er i ferd med å miste kraften. Det som har oppstått i stedet, er mindre en strategi enn et dilemma: økonomier som er blitt for kostbare til å konkurrere med lavkostnaboer i periferien, men fortsatt ikke innovative nok til å holde tritt med Norden og Nederland. Verdensbanken har et navn på dette. Velkommen til mellomteknologifellen.
Begrepet fanger opp noe BNP-veksttallene har tilslørt. Polen, Kroatia, Bulgaria og Romania har alle nærmet seg vesteuropeiske levestandarder langt raskere enn de fleste økonomer forutså. Polsk produktivitet vokste med 3,3 prosent i året i tiåret før 2008. Fra 2010 til 2019 falt tallet til 1,9 prosent. I Tsjekkia og Slovenia øker lønningene nå raskere enn produksjonen per arbeidstaker, en kombinasjon som gjerne skjerper oppmerksomheten hos finansministre. I bankens EU Regular Economic Report 2026, publisert denne uken, formuleres det nøkternt: «Konvergensdividenden» er i ferd med å tømmes ut.
Geografien hjelper heller ikke. Høyteknologiske næringer står for bare 15 prosent av privat forskning og utvikling (FoU) i Europa, mot om lag 85 prosent i USA. Landene i Sentral- og Øst-Europa samler seg i midtsjiktet: bildeler, lett industriproduksjon og forretningstjenester som krever mer kompetanse enn et kinesisk fabrikkgulv, men mindre enn et finsk halvlederlaboratorium. Kall det mellomteknologi, som rapporten anslår utgjør om lag halvparten av all næringslivsfinansiert FoU i EU. Det er ikke et dårlig sted å være. Helt til det er det.
FoU? Hvilken FoU?
Selv om tallene bak innovasjonsgapet er velkjente, er de dystre. Romania og Bulgaria har brukt mindre enn 0,8 prosent av BNP på forskning og utvikling siden 2016. EU-gjennomsnittet er 2,2 prosent. Patentsøknader per innbygger i de fire største sentral- og østeuropeiske økonomiene ligger på under fire prosent av Tysklands nivå. Færre enn én av fem rumenske teknologi-startuper bruker KI eller stordataanalyse på noen meningsfull måte. Ingenting av dette kommer som et stort sjokk på noen som har tilbrakt tid i București eller Sofia. Sjokket er at gapet, etter tre tiår med konvergens, ikke er blitt mindre.
Les også: Mitteleuropa og Østerrike-Ungarn: forløpere til EU? 🔒
Verdensbanken er diplomatisk tilbakeholden her, men de underliggende dataene peker mot noe mer enn ren underinvestering. Romania har flere STEM-kandidater enn de fleste EU-medlemsstater. Den begrensende faktoren er ikke talent, men det institusjonelle miljøet som talentet nekter å bli værende i. Én av fem høyt utdannede rumenere og bulgarere har emigrert.
Polen trekkes iblant fram som moteksempelet, og ikke uten grunn. Fjorten enhjørninger. En økosystemverdi som har steget med 150 prosent siden 2020. Warszawas gründerscene sammenlignes jevnlig med Tel Aviv, om enn som regel av folk som ikke nylig har besøkt noen av stedene. Men selv Polen illustrerer fellen snarere enn å unnslippe den. Investeringer i venturekapital utgjør om lag 0,05 prosent av BNP, under EU-gjennomsnittet. Offentlige tilskudd står fortsatt for rundt 34 prosent av den samlede oppstartsfinansieringen i regionen, noe som ville vært uproblematisk dersom tilskuddene pålitelig gikk til de riktige selskapene. Det gjør de ikke. I Bulgaria kommer 80 prosent av den offentlige innovasjonsstøtten i form av tilskudd snarere enn egenkapital eller lån. I Kroatia er andelen 88 prosent. Tilskudd er utmerkede til å bevare eksisterende strukturer; de er dårlige til å endre dem.
Den venturekapitalen som faktisk kommer inn, er dessuten sterkt skjevfordelt mot pre-seed- og seed-runder. Over 70 prosent av fondene i Sentral- og Øst-Europa opererer i den enden av spekteret. Serie A og videre – der oppstartsbedrifter blir til faktiske virksomheter med inntekter og lønnskostnader – er fortsatt svakt utviklet. Rapporten bemerker at 4CEE-startuper når sammenlignbare inntektsmilepæler med sine vestlige motparter med 40 prosent mindre kapital, noe som høres ut som beundringsverdig nøysomhet helt til man innser at det i hovedsak reflekterer hvor vanskelig det er å hente inn mer.
Sammenligningen med Israel er instruktiv og altfor lite brukt. Israels innovasjonssuksess hvilte på bestemte strukturelle søyler: militær FoU med tydelige kommersielle spin-off-effekter, en venturekapitalindustri som staten bevisst bygget opp gjennom Yozma-programmet på 1990-tallet, og et uvanlig tett nettverk av teknologisk elitekompetanse konsentrert i et lite geografisk område.
Sentral- og Øst-Europa har noen av disse ingrediensene, men ikke kombinasjonen. Forsvarsutgifter kan etter hvert levere den manglende brikken; Polen bruker nå 4,2 prosent av BNP på forsvar, og de baltiske statene er på vei mot fire til seks prosent. Men overføringen fra militære anskaffelser til sivil innovasjon tar som regel et tiår eller mer. Rørledningen finnes. Tålmodigheten gjør kanskje ikke det.
Når stigen trekkes opp
Det løper et KI-spor gjennom alt dette, og det virker begge veier. KI sto for 45 prosent av all venturekapitalinvestering i Sentral- og Øst-Europa i første kvartal 2024. Polske KI-oppstartsbedrifter doblet kapitalinnhentingen sin i 2023. Interessen er reell, momentet ekte, og tidspunktet er – for en gangs skyld – rimelig godt tilpasset globale trender. Rapporten introduserer noe den kaller MCPAT-AI-rammeverket, som kartlegger den konkurranserisikoen KI skaper fra sektor til sektor. Analysen antyder imidlertid at automatisering allerede undergraver de middels kvalifiserte industrijobbene som bygget regionens industribase, og at KI er i ferd med å begynne å erstatte outsourcingroller innen forretningsprosesser som har understøttet tjenestesektoren. Næringene som leverte stigen, får nå trinnene fjernet.
Les også: Å fornye et land
Reguleringsbildet kompliserer saken ytterligere. Verdensbanken peker på en slående ironi: GDPR reduserte venturekapitalinvesteringene i datadrevne europeiske gründerbedrifter med mer enn en tredel og kuttet antallet apper tilgjengelige på Google Play med 13 prosent. EUs KI-forordning legges nå oppå dette. Etterlevelseskostnadene rammer mindre selskaper uforholdsmessig hardt, og det er nettopp den strukturelle profilen til økonomiene i Sentral- og Øst-Europa. Reguleringen ble utformet med etablerte teknologigiganter i tankene. Byrdene faller i hovedsak på oppstartsbedriftene som forsøker å konkurrere med dem.
Dette er, kan man hevde, EUs vedvarende innovasjonsparadoks: et indre marked utformet for å skape skala, kombinert med en reguleringsarkitektur som gjør skala vanskeligere å oppnå. Sentral- og Øst-Europa er ikke alene om å være eksponert for denne spenningen, men regionens selskaper har færre ressurser til å absorbere etterlevelseskostnader enn sine vestlige motparter. KI-forordningens risikobaserte inndeling innebærer at høyrisikoapplikasjoner – medisinske, juridiske og finansielle – møter de tyngste kravene. Det er tilfeldigvis sektorer der Sentral- og Øst-Europa faktisk har reelle teknologiske styrker. Tidspunktet er uheldig.
Hvor er alle menneskene?
Demografien gir heller ikke mye trøst. Bulgarias befolkning i yrkesaktiv alder anslås å krympe med 35 prosent innen 2050, det bratteste fallet i EU. Polens med 30 prosent. Romania mistet 1,1 millioner mennesker – rundt 5,7 prosent av befolkningen – mellom folketellingene i 2011 og 2021. Regjeringene i Sentral- og Øst-Europa har vist begrenset appetitt på den typen omfattende arbeidsinnvandring som kunne ha motvirket tapene. Fabrikkene som fortsatt trenger arbeidstakere, konkurrerer om den samme krympende arbeidsstyrken som teknologiselskapene desperat mangler ingeniører fra. Å bygge en innovasjonsøkonomi på et kollapsende demografisk grunnlag er, for å si det forsiktig, vanskelig.
De regionale forskjellene innad i landene skjerper bildet. I Romania er gapet i fattigdomsrater mellom de rikeste og fattigste regionene 26 prosentpoeng, det største i EU. Innovasjonsøkonomien er konsentrert til Mazowieckie og Nedre Schlesien i Polen, til Sofia i Bulgaria – som står for 87 prosent av landets oppstartsbedrifter – og til București. Resten blir i stor grad hengende etter. EU-midler har dempet dette, men ikke reversert det.
Rapporten anslår at en innhenting til EUs digitale gjennomsnitt kunne løftet arbeidsproduktiviteten i de fire viktigste sentral- og østeuropeiske økonomiene med seks til åtte prosent. En reell utdyping av den digitale intensiteten – altså å bruke teknologi, ikke bare installere den – kunne gitt 10 til 15 prosent. Det ville vært transformativt. Det som står mellom regionen og disse gevinstene, er i hovedsak institusjonelt: kvaliteten på offentlige universiteter, regulatorenes vilje til å la nye aktører utfordre etablerte, og i hvilken grad talentfulle mennesker konkluderer med at det er verdt avveiningen å bli værende hjemme.
En generasjon med omveltning
Ingenting av dette er uoverkommelig. Estland gjennomførte reisen fra sovjetisk okkupasjon til digital republikk på omtrent én generasjon, riktignok fra et mindre og mer homogent utgangspunkt, og med en regjering som behandlet institusjonell reform som et nasjonalt overlevelsesprosjekt. Kroatia har nettopp registrert den raskeste forbedringen i innovasjonsevne av alle EU-medlemsstater over en syvårsperiode: en økning på 19,4 prosentpoeng mot EU-gjennomsnittet, først og fremst drevet av målrettet bruk av EU-midler og en teknologisektor som i det stille har bygget styrker innen fintech og SaaS. Om dette momentet overlever den vanlige politiske motvinden, er et annet spørsmål.
Les også: Å forstå dagens Polen 🔒
Likevel fortjener Kroatias utviklingsbane mer oppmerksomhet enn den får. Landet har fortsatt en av de høyeste avhengighetsratene av turisme i Europa, rundt 11 prosent av BNP, og den langsiktige eksponeringen mot klimadrevne endringer i middelhavsturismen er en strukturell risiko som knapt registreres i innovasjonsrangeringer. Innovasjonsmålinger måler innsatsfaktorer og patenter; de måler ikke hva som skjer når juli blir økonomisk ubrukelig. Kroatias oppgradering til status som «Moderate Innovator» er reell, men fundamentet er smalere enn overskriften antyder.
Vinduet, antyder Verdensbanken forsiktig, er ikke uendelig. Mellomteknologinæringene som opprettholdt veksten i Sentral- og Øst-Europa i tretti år, står overfor en generasjon med omveltning. Det demografiske presset vil ikke vente på at politikken skal ta dem igjen. Og KI-bølgen – som under de rette betingelsene kan gjøre det mulig for regionen å hoppe over noen av de mellomliggende utviklingsstadiene som begrenset tidligere innhentingsøkonomier – beveger seg allerede raskere enn de fleste regjeringer i regionen klarer å følge, langt mindre styre.
IMF anslår at EU kunne øke BNP med sju prosent bare ved å redusere interne barrierer med 10 prosent. Den aritmetikken har vært kjent i årevis. Det samme har oppskriften: mer egenkapitalfinansiering, mindre tilskuddsavhengighet, bedre universiteter, lettere reguleringsbyrder for små selskaper og reelle grensekryssende kapitalmarkeder. Draghi-rapporten sa i stor grad det samme i fjor, bare mer utførlig. Letta-rapporten før den. Avstanden mellom diagnose og handling i Brussel pleier å være betydelig.
Midtfilen ser grei ut helt til trafikken rundt deg begynner å akselerere. For Sentral- og Øst-Europa er den akselerasjonen allerede i gang: i Warszawas KI-miljø, i Sofias gryende forsvarsteknologiklynger og i Zagrebs fintech-selskaper som henter kapitalrunder i euro og sikter mot børsnotering i Amsterdam. Spørsmålet er om en generasjon beslutningstakere, formet av konvergensmodellen, kan bevege seg raskt nok til å bygge noe nytt før den gamle modellen slutter å virke.
Historien gir blandede odds.
