Luis Muñoz Pinto (27) ble sendt fra USA til et beryktet fengsel i El Salvador. Nå kjemper han for å renvaske navnet sitt – og sier rosetatoveringene ble brukt som bevis mot ham.
Luis Muñoz Pinto sitter stille på Plaza Bolívar i Bogotá. Rundt ham går turister forbi. Selv tenker han på dagen han ble sendt ut av USA og rett i fengsel i El Salvador, melder The Guardian.
– Jeg trodde at livet mitt på en måte var over, sier han.
Han var en av over 250 venezuelanske menn som ble anklaget av Trump-administrasjonen for å være med i gjengen Tren de Aragua. De ble sendt til fengselet Cecot i El Salvador.
Nå bor 27-åringen i Colombia og håper å få vende tilbake til USA for å forklare seg.
Tatoveringer ble brukt som bevis
Myndighetene i USA mener to rosetatoveringer på knærne hans viser at han er gjengmedlem. Selv sier han at rosene er for tvillingsøstrene hans.
– Jeg vil forklare at disse to tatoveringene, disse to rosene, er for lillesøstrene mine. De har ingenting med noen gjeng å gjøre, sier han.
– Da jeg ble pågrepet i USA, så en tjenestemann rosene og sa med én gang: Du er medlem av Tren de Aragua. Jeg sa at jeg hadde vært student, at jeg ville jobbe og hjelpe familien min. Jeg sa også at han hadde tatoveringer. Da svarte han: Men du er venezuelaner.
Tatovøren hans i Bogotá, Alirio Rodríguez, reagerer sterkt på påstanden.
– Luis ville ha tatoveringer som representerte tvillingsøstrene sine. Roser er ikke et tegn på Tren de Aragua. Kona mi har rosetatoveringer på hendene. Det betyr ikke at hun er med i en gjeng, sier han.
Flere eksperter har også stilt spørsmål ved koblingen mellom tatoveringer og gjengen.
– Det finnes ingen særegne tatoveringer for medlemmene i Tren de Aragua, sier journalisten Ronna Rísquez, som har skrevet bok om gjengen.
Frykter å oppleve det igjen
Muñoz Pinto forteller at han ble plassert i celle med medlemmer av andre brutale gjenger.
– Jeg forsto at jeg var stemplet som gjengmedlem. Jeg var omgitt av menn med hat i blikket. Jeg visste at noe vondt var i ferd med å skje.
Han beskriver tiden i Cecot som ydmykende og brutal.
– Mens vaktene barberte hodet mitt, tenkte jeg: Hva har jeg gjort? Jeg husker at jeg heller ville at de skulle skyte meg der og da enn å fortsette ydmykelsen.
Lyden av nøkler kan fortsatt skremme ham.
– Når jeg hører nøkler, stopper alt opp. Jeg begynner å skjelve.
I dag jobber han med å levere mat i Bogotá. Han sender penger hjem til foreldrene og søstrene i Venezuela.
– Vet du hvorfor jeg overlevde Cecot? Fordi vi venezuelanerne sang sammen. Selv om det betydde mer juling, ga det oss en slags frihet, sier han.
Han håper en dag å kunne fullføre ingeniørstudiene – og få en ny sjanse.















