Dette er en av de mest seiglivede mytene i økonomisk historie: at den store depresjonen ble løst gjennom statlig inngripen og New Deal. Ingenting er mer misvisende. Likevel har denne fortellingen i ettertid blitt brukt til å legitimere stadig mer omfattende offentlige inngrep. Her følger en historisk gjennomgang.
Historien gjentas i videregående skoler og på universiteter: USA ble rammet av en dyp økonomisk depresjon i 1929, men takket være New Deal og Franklin D. Roosevelts aktive statlige politikk kom landet seg på fote igjen og gjenfant velstanden. Denne fremstillingen er en forenkling – i beste fall en fabel. Det som faktisk skjedde, var det motsatte: den ekspansive krisepolitikken som ble innledet av Herbert Hoover og videreført av Roosevelt, bidro til å forlenge og forverre nedgangen. Til tross for at et århundre med økonomisk-historisk forskning har forsøkt å skille fakta fra myte, lever denne fortellingen videre.
En gjennomgang av forløpet viser hvordan en politisk myte ble til.
Den store depresjonen i 1929 er fortsatt en av de mest avgjørende hendelsene i moderne økonomisk historie. Den fungerer fremdeles som hovedreferanse i debatter om økonomiske kriser, finansregulering og statens rolle i økonomien. I den dominerende tolkningen fremstilles krisen som en direkte konsekvens av liberal kapitalismes overskridelser, synliggjort gjennom børskrakket i oktober 1929, og deretter korrigert gjennom massiv føderal intervensjon via New Deal. Denne tolkningen holder ikke. Den store depresjonen var ikke først og fremst en markedssvikt, men resultatet av en rekke politiske, monetære, handelsmessige og regulatoriske feilgrep som forvandlet en alvorlig resesjon til en langvarig og dyptgripende depresjon.
En krise uten historisk sidestykke
Mellom 1929 og 1933 ble USAs økonomi rammet av et sjokk uten sidestykke i fredstid. Reelt bruttonasjonalprodukt falt med rundt 30 prosent. Industriproduksjonen sank med nær 50 prosent, og realinntekten per innbygger ble redusert med om lag 33 prosent. Private investeringer kollapset med nesten 90 prosent – et tydelig uttrykk for en brå stans i kapitaldannelsen. Arbeidsledigheten, som lå på 3,2 prosent i 1929, oversteg 25 prosent i 1933. Det tilsvarte om lag 13 millioner arbeidsledige i en befolkning på 125 millioner.
Denne katastrofen skilte seg markant fra tidligere kriser. USA hadde opplevd alvorlige nedgangstider i 1873, 1893 og 1907, men disse ble absorbert i løpet av to til fire år gjennom relativt rask tilpasning av priser, lønninger og produksjon. Det særpregede ved krisen på 1930-tallet var derfor ikke bare dens opprinnelige styrke, men dens varighet: Først tidlig på 1940-tallet falt arbeidsledigheten varig under 10 prosent.
Fase I: Den monetære ekspansjonen på 1920-tallet
Den dypere årsaken til depresjonen ligger i pengepolitikken som ble ført av den amerikanske sentralbanken etter første verdenskrig. Mellom 1921 og 1929 økte pengemengden i USA med mer enn 60 prosent, mens den reelle produksjonsveksten var betydelig lavere. De reelle rentene ble holdt kunstig lave, noe som stimulerte en rask og omfattende kredittutvidelse.
Les også: Argentinas økonomiske sjokkterapi vekker interesse i Europa 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Østerriksk økonomi – Del 1: Den glemte skolen i samfunnsøkonomien 🔒
