Hvordan autoritære regimer stenger internett.
Da Irans internettilkobling falt til én prosent av normale nivåer 8. januar, overgikk den digitale nedstengningen alt landet tidligere hadde opplevd. Det islamske regimets harde tiltak mot demonstranter hadde strukket seg inn i den virtuelle sfæren og stengte innbyggerne ute fra omverdenen med kirurgisk presisjon. Iran er imidlertid langt fra alene om å benytte seg av digital isolering. Rundt omkring i verden har autoritære myndigheter blitt stadig flinkere til å trekke ut kontakten.
Mekanismen bak en nedstengning er urovekkende enkel. Stater kontrollerer internettilgangen ved å manipulere Border Gateway Protocol (BGP), som fungerer som internettets rutingsystem. Ved å trekke tilbake BGP-ruter kan et land gjøre seg digitalt usynlig for resten av verden. Syria var tidlig ute med metoden i 2012, da landet samtidig trakk tilbake rutere fra alle oppstrømsleverandører. Kina testet noe lignende i 2024, da én milliard brukere ble koblet fra i én time.
Mer sofistikerte regimer tar i bruk lagdelte metoder. Irans siste nedstengning kombinerte DNS-forgiftning, protokoll-hvitelisting og Deep Packet Inspection (DPI) – sikkerhetsteknikker som blokkerer bestemte tjenester, samtidig som de opprettholder et skinn av tilkobling for overvåkingsverktøy. Russland har perfeksjonert såkalt myk blokkering ved å strupe plattformer som WhatsApp til de blir ubrukelige, uten å utløse det internasjonale raseriet som en fullstendig nedstengning ville skapt. Slik selektiv sensur er vanskeligere å oppdage og politisk mer spiselig.
Les også: En digital stormakt i krise: Sør-Koreas sikkerhetssystemer svikter
I ytterkanten finner vi land der internettilkoblingen i praksis er permanent isolert. Nord-Korea opprettholder Kwangmyong, et nasjonalt intranett fullt av propaganda og godkjent undervisningsmateriale, som bare er tilgjengelig for eliten. Tilgang til det globale internettet krever en særskilt tillatelse som få får, og selv disse privilegerte brukerne må oppsøke offentlige bygninger for å koble seg på. Sensuren av internett i Turkmenistan følger et lignende mønster, selv om det i praksis er er mindre systematisk.
Selv virtuelle private nettverk (VPN), som lenge var den tradisjonelle omveien for å omgå sensur (og få tilgang til geoblokkert innhold), er ikke like effektive som før. Autoritære regimer tar i bruk Deep Packet Inspection for å identifisere og blokkere VPN-trafikk. Flere land har forbudt VPN-er helt. Det Wien-baserte Chronicles of Turkmenistan rapporterer at sensurmyndighetene i Asjgabat hvitelister enkelte VPN-er mot betaling, og har gjort digital undertrykking til en inntektskilde.
Dessuten hjelper ikke kryptering når selve internettet er kuttet. Selv om teknologikyndige brukere kan ha flere VPN-er installert i fall staten blokkerer én eller flere av dem, er de ubrukelige når tilkoblingen forsvinner.
Sovende satellitter
Det er her satellitt-teknologien blir relevant. Under Irans nedstengning var tusenvis av smuglede Starlink-terminaler en digital livline, helt til myndighetene begynte å forstyrre dem med GPS-jamming og målrettet interferens – eller ganske enkelt gikk fra hus til hus og beslagla mottakerne. Russland har perfeksjonert lignende teknikker i Ukraina, ved å bruke kraftige støysendere langs frontlinjene.
Starlink er imidlertid ikke den eneste aktøren. OneWeb, som har slått seg sammen med Eutelsat, opererer 648 satellitter rettet mot bedrifter og myndigheter. Amazons Amazon Leo, tidligere kjent som Project Kuiper, har sendt opp satellitter siden i fjor og planlegger å levere tjenester i løpet av 2026. Flere tilbydere vil gjøre omfattende jamming vanskeligere, fordi autoritære regimer ikke kan blokkere alle frekvenser samtidig uten sannsynligvis å lamme sin egen infrastruktur for kommunikasjon.
Les også: Gabriel Tarde er på moten igjen: Fra folkeopinion til sosiale medier 🔒
Maskenettverk er en annen løsning, selv om begrensningene er mange. Disse desentraliserte systemene muliggjør at enheter kan videresende data direkte seg imellom, uavhengig av internettleverandører. Aktivister i Hongkong har tatt slike nettverk i bruk. Selv om de har store problemer på grunn av den begrensede rekkevidden, lav båndbredde og høye vedlikeholdskrav, kan de ha verdi i kortvarige, taktiske situasjoner.
En mulighet for næringslivet
Forretningsmulighetene for å omgå sensur er både betydelige og risikofylte. Det USA-finansierte Open Technology Fund støtter omgåelsesverktøy for brukere i Kina, Russland, Iran og Myanmar, og dekker de marginale kostnadene ved å tilby tjenester til brukere som ikke kan betale. Tor Project, grunnlagt i 2002, videreutvikler fortsatt teknologi for anonym nettbruk som brukes av millioner verden over. Å operere i dette feltet krever imidlertid navigering i et farlig geopolitisk landskap fordi flere regjeringer ser på slike tilbydere som trusler. Russland forbød for eksempel spredning av informasjon om slike verktøy i 2024.
Muligheten er likevel reell. Å stenge ned internett kostet verdensøkonomien ca. 19,7 milliarder amerikanske dollar i 2025. Teknologien for å omgå sensur finnes; det som mangler, er politisk vilje. Satellittkonstellasjoner kan dekke autoritære stater med tilkoblinger som ikke lar seg sensurere, men å gjøre det kan bli oppfattet som digital krigføring. Elon Musks vilje til å tilby Ukraina Starlink-terminaler viser både teknologiens potensial og hvor følsom den er politisk. Han har dessuten blitt anklaget for å «skru av» Starlink i enkelte perioder. Tilkobling skal ikke være avhengig av én enkelt persons innfall.
Sensur er i stor grad et teknisk problem som venter på at den politiske viljen skal bli på høyde med utviklingen. Verktøyene – satellitter, krypterte protokoller og desentraliserte nettverk – finnes. Teknologiske selskaper vegrer seg fortsatt for å ta i bruk sensurresistent arkitektur i stor skala av frykt for statlige mottiltak. Vi vil nok fortsatt leke katt og mus i de tilfellene autoritære regimer investerer i KI-drevne sensursystemer og utviklere av omgåelsesverktøy kjemper for å ligge foran. Det digitale jernteppet kan bøyes, men å bryte det er ikke like enkelt.
NATO-rapporter om kognitiv krigføring: Den nye frontlinjen i geopolitikken
