Fra sitt eksil i Algerie har den maliske, religiøse lederen nettopp lansert en opposisjonskoalisjon. I 2020 bidro han til å felle en president. Denne gangen kan den samlede Alliansen av Sahel-statene stå for tur.
Det finnes menn hvis taushet er mer urovekkende enn tale. Mahmoud Dicko er en av dem. I nesten to år har Malis mest innflytelsesrike imam vært taus. I sitt eksil i Alger siden desember 2023 har han bedt, mottatt enkelte besøk, og ventet. I Bamako trodde noen han var ferdig. Den 5. desember 2025 begynte han å snakke igjen. Og det han sa, fikk makthaverne til å skjelve. For den dagen kunngjorde Dicko fra sitt eksil, opprettelsen av Koalisjonen av krefter for republikken (CFR – Coalition des forces pour la République), en undergrunnsbevegelse som oppfordrer malierne til «motstand» mot general Assimi Goïtas junta. Sivil ulydighet for borgerne. «Etisk» ulydighet for de militære. Juridisk motstand for dommere. Tonen var avmålt, alvorlig og uten forbehold: «Motstand er ikke lenger et moralsk valg. Den er en nasjonal plikt», sa imamen. For å forstå hvorfor disse ordene gir så kraftig gjenklang, må man kjenne mannen – og huske hva han allerede har gjort.
Mannen som felte IBK
Den 5. april 2019 var mellom 30 000 og 50 000 mennesker samlet i gatene på oppfordring fra én eneste mann. Bamako hadde ikke sett noe lignende på lenge. Ingen politikere var til stede, men folk kom for å høre en imam. Mahmoud Dicko, den gangen 65 år gammel og tidligere president for Malis øverste islamske råd, krevde regjeringens avgang. President Ibrahim Boubacar Keïta – «IBK» – som han hadde støttet i 2013, var blitt hans mål. Ett år senere, i juni 2020, samlet Dicko en utrolig koalisjon: 5. juni-bevegelsen – Samling av patriotiske krefter (M5-RFP). Politiske motstandere, fagforeningsfolk, religiøse ledere og rasende ungdommer – alle samlet seg bak ham. Demonstrasjonene 10. og 11. juli eskalerte: 23 døde, over 150 sårede. Den 18. august styrtet hæren IBK. M5-RFP hilste det som «et folkelig opprør», ikke et statskupp. Dicko grep ikke makten. Han ville ikke ha den, sa han. Men uten ham ville ingenting ha skjedd. Det er denne historien generalene i Bamako har i bakhodet i dag. De vet at imamen allerede har felt én president. De vet at han har en stemme med politisk bæreevne – og evnen til å utløse et politisk jordskjelv.
En imam som ingen andre
Hvem er egentlig Mahmoud Dicko? Han ble født inn i en familie av muslimske lærde rundt 1954 i Timbuktu-regionen, han studerte ved mauritanske madraser før han fortsatte ved det islamske universitetet i Medina i Saudi-Arabia. En klassisk utdannelse for en religiøs dignitær. Men Dicko er ingen klassisk imam. Med sin kvietistisk-salafistiske orientering avviser han benevnelsen «wahhabitt», som han iblant blir kalt. «Jeg er ikke en hundre prosent wahhabitt», har han erklært. «Alle Malis store sjeiker, alle brorskapene er mitt naturlige miljø.» Denne mellomposisjonen, på tvers av strømningene i malisk islam, gir ham en sjelden evne til dialog. Han taler med sufier så vel som salafister, med Bamakos eliter så vel som bønder i nord, med tuaregiske opprørere – og, mer urovekkende, med jihadistenes ledere. Og det er her hans styrke ligger. I oktober 2016 kunngjorde Dicko at han hadde fått et løfte fra Iyad Ag Ghali, lederen for den væpnede gruppen Ansar Dine, om at han ville stanse angrepene over hele Mali. Ansar Dine benektet det. Sant eller ikke – det faktum at Dicko kunne føre disse samtalene, ifølge ham selv åtte måneder med forhandlinger, sier mye om hans nettverk. Få maliere kan skryte av å ha en åpen kanal inn til jihadistene. Imamen er blant dem. Hans tilhengere oppsummerer hans styrke slik: «Han har en sosial legitimitet som overgangsmyndighetene mangler. I motsetning til et militært maktregime tvunget igjennom med makt, henter Mahmoud Dicko sin legitimitet i folkets tillit og sin åndelige rolle.» Nettopp det gjør ham til en eksepsjonell person – og en eksistensiell trussel mot juntaen.
Et regime under beleiring
Dickos offensiv kommer på verst tenkelige tidspunkt for Assimi Goïta. Siden september 2025 har Bamako vært målløs. Støttegruppen for islam og muslimer (JNIM), som er tilknyttet al-Qaida, har innført blokade av forsyningslinjene for drivstoff. Tankbiler som forsyner hovedstaden, blir angrepet, brent og plyndret. Det er endeløse køer ved bensinstasjonene. Skolene er stengt. Universitetene også. Økonomien er lammet. Den 28. oktober publiserte USAs ambassade en iskald oppfordring til amerikanske borgere om å «forlate landet umiddelbart med vanlig rutefly». Dagen etter gjorde den russiske ambassaden – til tross for at den er juntaens strategiske allierte – det samme. Når Moskva råder sine borgere om å flykte fra et land der russiske leiesoldater skal garantere for sikkerheten, er det alvor. Tidlig i november reiste Goïta 150 kilometer sør for Bamako i et forsøke på å berolige gemyttene. Han oppfordret malierne til å «gjøre en innsats», blant annet ved å redusere «unødvendige reiser». Alioune Tine, tidligere uavhengig FN-ekspert på Mali, sparte ikke på kruttet: «Å innrømme dette er et fryktelig nederlag.» Forskeren Bakary Sambe ved Timbuktu Institute i Dakar understreker: «Den maliske staten har ikke lenger kontroll over sitt territorium og samler styrkene rundt Bamako for å sikre regimet.» «Mali Kura» – «det nye Mali» som juntaen skrytende kaller det – er redusert til en bamakisk randsone som får intravenøs behandling for å overleve. Regimets grunnleggende løfte om å gjenopprette sikkerheten der de sivile har feilet, fremstår som det det er, rent hjernespinn.
Å snakke med alle
Det er her Dicko blir farlig. Programmet til hans «Koalisjon av krefter for republikken» kan oppsummeres i noen få linjer: Tilbake til konstitusjonell orden, gjenopprette de grunnleggende frihetene og fremfor alt åpne for «nasjonal dialog som inkluderer de maliske væpnede gruppene». Med andre ord: Sette seg ved samme bord som Iyad Ag Ghali og Hamadoun Kouffa, JNIMs ledere, samt uavhengighetsopprørerne i nord. Med mål om å skape et annet Mali. Ideen er ikke ny. Alle nasjonale konsultasjoner siden 2017 har endt med samme konklusjon: Uten dialog med de væpnede gruppene, blir det ikke varig fred. Men ingen regjering har våget å ta skrittet. Goïtas junta gjorde det motsatte. I januar 2024 rev den i stykker Alger-avtalen fra 2015, den eneste forhandlingsrammen med de tuaregiske opprørerne. Krigen tok seg opp igjen. JNIM utnyttet det. Dicko, derimot, kan snakke med alle. Det er hans særpreg og styrke. Han snakker med sufiske brorskap så vel som salafister, med Bamakos eliter så vel som fulani-gjetere i sentrum. Med tuaregiske uavhengighetsforkjempere og, kanskje, jihadister. Denne overgripende meglingskapasiteten, som juntaen definitivt har mistet, er hans fremste fortrinn. Housseini Amion Guindo, tidligere minister og deltager i opposisjon har sluttet seg til ham: «Dicko er en bro mellom religion og politikk. Han bærer begge hattene samtidig. CFR kan bli et nytt sentrum for håp for alle maliere.»
AES, en klubb for å overleve
Men hvorfor skulle Goïtas fall true hele Alliansen av Sahel-stater? For å forstå det må man se hva AES egentlig er – og hva den ikke er. Offisielt er alliansen som ble etablert i september 2023 mellom Mali, Burkina Faso og Niger, et instrument for «kollektiv sikkerhet» og «suverenitet». Generalene – Goïta i Bamako, Tiani i Niamey og kaptein Traoré i Ouagadougou – hamrer stadig løs om hvordan de brøt med Frankrike, avviste «innblanding» og deres vilje til å stake ut en afrikansk vei. «Beslutninger som angår våre folk tas i Ouagadougou, Bamako og Niamey, og ingen andre steder», proklamerte kaptein Traoré. Virkeligheten er mer pragmatisk. AES sprang ut av to redsler: Frykten for represalier på grunn av bruddet med den demokratiske prosessen, og frykten for ECOWAS, som håndhever demokratiske normer i regionen. Da den vestafrikanske organisasjonen truet med å gripe inn militært i Niger etter kuppet i juli 2023, slo de tre juntaene seg sammen i et fellesskap av frykt. Deres gjensidige forsvarspakt fastslår at «ethvert angrep på én parts suverenitet skal anses som angrep mot de andre». Oversatt: dersom ECOWAS eller andre forsøker å gjenopprette konstitusjonell orden i ett av landene, vil de to andre komme til unnsetning. AES er ikke et regionalt integrasjonsprosjekt. Det er en gjensidig beskyttelsespakt mellom militærregimer i nød. Resten er ferniss. Tenketanken Wathi oppsummerte det treffende: «Ved å trekke seg ut av ECOWAS isolerer juntaene seg internasjonalt, men de vinner handlingsfrihet til å forlenge makten og kontrollen uten å måtte stå til ansvar overfor en organisasjon som krevde en plan for overgangen.» I Mali har «overgangen», som opprinnelig var planlagt å skulle vare i 18 måneder, vart i over fem år. Valgene som ble lovet i februar 2024 har aldri funnet sted. I mai 2025 oppløste juntaen alle politiske partier.
Det svake leddet
Hvis AES fungerer som et system av kommuniserende kanaler, er Mali det svakeste leddet av tre grunner. For det første intensiteten i jihadistenes trussel. ACLED, som er et referanseorgan for konflikter, har registrert over 600 JNIM-angrep i Mali siden begynnelsen av 2025 – et nivå uten sidestykke. Blokaden av Bamako som kveler økonomien og ydmyker regimet, har ingen parallell i Burkina Faso eller Niger. Sjefen for den franske utenlandsetterretningen DGSE, Nicolas Lerner, sa det rett ut: JNIM «ønsker juntaens fall», og selv om de ikke kan ta Bamako, er «det å begrense militærets makt i hovedstaden og omlandet allerede en enorm politisk og ideologisk erobring.» For det andre er det Dicko. Verken Burkina eller Niger har en opposisjonsleder som kombinerer religiøs legitimitet, bekreftet politisk kapital og evnen til å megle med væpnede grupper. Imamen er et malisk særtilfelle. og til sist det historiske bakteppet: Mali har tidligere opplevd maktskifter som ble utløst av gateopprør – i 1991 og i 2020. Den maliske, politiske kulturen, preget av tradisjonen med store mobiliseringer, er et fruktbart jordsmonn for masseprotester. Faller Goïta, vil det få umiddelbare ringvirkninger i hele AES, de vil falle som dominobrikker. Mali er det smertefulle sentret. Toppmøtene holdes i Bamako. Et malisk sammenbrudd vil frata Burkina og Niger deres strategiske dybde, vise at modellen «juntaer + russiske leiesoldater» ikke er noen garanti verken for sikkerhet eller stabilitet, og utsette Traoré og Tiani for et mye høyere press.
Hva nå?
Hva skjer fremover? Tre scenarier er mulige. Første scenario er at juntaen holder stand. Med nigersk hjelp – sent i 2025 nådde 82 tankbiler, eskortert av nigersk hær, Bamako – og med forsterkninger fra russiske leiesoldater i Africa Corps, letter Goïta presset mot seg. CFR forblir i eksil, ute av stand til å mobilisere. Det forutsetter at regimet beholder projeksjonsevnen utover Bamako i en kontekst der økonomien kveles og misnøyen med knappheten øker. Hypotesen blir stadig mer tvilsom.
Andre scenario: brudd. Forverringen øker, misnøyen øker, og sprekkene i det militære apparatet blir tydeligere. Dickos appell om «etisk ulydighet» finner gjenklang hos demoraliserte offiserer. Et internt kupp velter Goïta og åpner for en fremforhandlet overgang – kanskje med samtaler som inkluderer væpnede grupper. 2020-sekvensen blir gjentatt i akselerert utgave.
Tredje scenario: implosjon. Ingen troverdig alternativ kraft, ingen ordnet overgang. JNIM konsoliderer grepet om landsbygda og øker presset på forstedene. Mali glir over i en «svak stat»-konfigurasjon, med beleiret hovedstad og et bakland som de facto er styrt av jihadister. Dette er det dystreste scenarioet, men ikke det minst sannsynlige. Mahmoud Dicko er ingen konge in spe. Det viste han i 2020 da han nektet å omsette seieren ved å ta makten. Men han kan svekke regimet fordi han kan krystallisere raseriet og tilby alternativ legitimitet til et diskreditert politisk system. Hans mediale comeback fra eksil i Algerie skjer på et tidspunkt da Goïtas junta er på sitt mest sårbare. AES som er langt unna å være det suverene bolverket det hevder å være, fremstår som det egentlig er: Et gjensidig beskyttelsessystem mellom regimer som er ute av stand til å møte de sikkerhetsutfordringene de påberoper seg for å rettferdiggjøre en forlengelse av makten. Hvis Mali vakler, vil hele byggverket rystes.
Ved tålmodig å akkumulere legitimitet, opprettholde sine nettverk for dialog og inkarnere en «tredje vei» mellom diktatur og jihadisme, er Dicko i besittelse av de symbolske ressursene som kan utløse denne overgangen.
