Når eliter styrer over borgere i stedet for på vegne av dem, forvitrer både demokrati og fellesskap. Det transatlantiske bruddet er et symptom på en dypere sivilisatorisk krise i Vesten.
Jeg har brukt hele min yrkeskarriere på å styrke de transatlantiske forbindelsene, for Amerika har alltid vært «Albions frø», med institusjoner og kultur dypt forankret i den britiske bosetterkulturen fra 1700-tallet. Det var derfor vi tidligere forsto hverandre.
I dag forstår Europa og USA hverandre stadig dårligere. Jeg besøker Europa flere ganger i året, og jeg kan nærmest kjenne hvordan vårt «felles språk» forsvinner. Mine europeiske venner sier at det hele skyldes Trump, men det var ikke så veldig annerledes under Biden-årene.
La meg forsøke å forklare dette: Det er ikke bare slik at verden har endret seg. Enda viktigere er det at vi har endret oss, på begge sider av Atlanterhavet. Europa i dag er ikke det samme som for en generasjon siden, og det er heller ikke USA. Da den kalde krigen tok slutt, skjedde det også noe dyptgripende med oss alle.
Demokratier fungerer best når de skjerpes av motgang, når borgere forstår at mye avhenger av dem selv, av hva de står for, hva de tror på, og hva de er villige til å kjempe for. Det var historien om det 20. århundret – til tider skremmende, til tider edel, alltid virkelig.
Progressiv dekadanse
Etter den kalde krigen er det ett ord som melder seg: progressiv dekadanse blant eliter på begge sider av Atlanteren. De siste tre tiårene har samtalene om politikk og sikkerhet vært preget av resirkulerte slagord, ment kun å skille de «innenfor» fra de «utenfor».
Siden den kalde krigen har det som ble kalt strategi ofte bare vært en omkamp om tidligere politikk; det som ble kalt etikk, ble et middel til å bortforklare korrupsjon. Med få unntak lot profesjonelle militærstyrker elitene skyve ansvaret fra seg, mens de «støttet soldatene».
Les også: Interne splittelser kan bli Vestens akilleshæl i geopolitiske kriser 🔒
Dekadanse er myk og overvektig. Gode tider skaper ikke ledere; de skaper forvaltere. Våre eliter, både i Europa og USA, begynte å tro på sitt eget budskap mens de forkynte den «regelbaserte internasjonale orden» og, med alvorlig mine, diskuterte «demokratibygging».
Fremfor alt mistet elitene, både i Europa og Amerika, kontakten med sine borgere. De glemte de grunnleggende prinsippene for tjenende lederskap, nemlig at ditt hellige ansvar er dine medborgere. I det amerikanske forsvaret finnes det et munnhell: «Offiserer spiser sist.» Det er en hellig leveregel.
I «nullrisikosamfunnet» som våre skreddersydde eliter fortalte oss at vi alle har krav på – forutsatt at de kan styre ikke på vegne av borgerne, men over dem – var det ikke rom for reell tjeneste og reelt ansvar, bare for dekadanse som utga seg for å være begge deler, uten å være noen av dem.
Europa og USA ser vårt sivilisatoriske bånd slites fordi våre samfunn mangler en reell lederklasse som taler direkte om vårt samfunnsmessige forfall; ledere som gjør seg fortjent til retten til å lede; ledere som tilbyr gjennomførbare løsninger. Får vi dem, vil Atlanterhavet knyttes sammen igjen. Og vinne.
Dette innlegget ble først publisert på X.
Geopolitisk bakrus: Hvordan verdensordenen glapp mellom fingrene på Vesten 🔒
