Bak de provoserende uttalelsene om Grønland skjuler det seg flere mulige motiver med vidtrekkende konsekvenser for Europa. Noen av dem kan allerede ha begynt å virke.
Trumps eksplosive uttalelser om Grønland gir ikke mening i et geostrategisk perspektiv. USA har ikke behov for å annektere Grønland for å ivareta sin sikkerhet fordi amerikanerne allerede har full tilgang til øya, og kan ved behov øke sin militære tilstedeværelse der. Det var amerikanerne selv som besluttet å drastisk lette på sitt militære fotavtrykk på øya da den kalde krigen tok slutt. Det er ingenting i veien for at de kan reversere den beslutningen under dagens politiske status quo på øya.
Trumps prat om anneksjon gir heller ikke mening i et økonomisk perspektiv. USA har ikke behov for å kontrollere Grønland for å utvinne øyas ressurser fordi både Nuuk og København har ønsket amerikanske selskaper velkommen for å utvinne dem. Det er heller ikke usannsynlig at amerikanske selskap kan få enerett på å utvinne ressursene på øya, dersom de er villige til å ta de nødvendige investeringene.
Så selv om hovedpersonen selv hevder det motsatte, kan ikke Trumps oppsiktsvekkende uttalelser om Grønland forstås i et sikkerhetspolitisk eller økonomisk prisme. Det gjenstår det tre plausible grunner som kan forklare Trumps provoserende erklæringer, de bygger på ulike forklaringer og har tilhørende geopolitiske konsekvenser.
Les også: Trumps arktiske spill: Island kjenner trykket fra Grønland 🔒
Hypotese nummer én er at Trump ønsker å annektere øya først og fremst for å pleie sitt enorme ego; det må sees i sammenheng med hans ønske om å ha et ettermæle som en av USAs aller største presidenter noensinne.
Hypotese nummer to er at det hele er en bevisst strategi av Trump-administrasjonen for å belyse geopolitiske utfordringer knyttet til arktisk sikkerhet for å tvinge europeerne til å spille en større militær rolle i Nordområdene.
Hypotese nummer tre er at de hårreisende uttalelsene kan forklares med at det hele er en bevisst strategi fra Trump for å avlede mediefokuset fra andre deler av hans presidentskap som ikke går helt etter planen i hans higen etter å gjøre USA stort igjen.
En annektering
Selv om første hypotese høres uforståelig og absurd ut for folk flest, kan den ikke avskrives. Det finnes flere grunner til å tro at for Trump handler utenrikspolitikk først og fremst om å gjøre det som er best for ham selv. Med en åpenbart narsissistisk personlighet kan det handle om å sette et varig merke på amerikansk politikk og skrive seg inn i historiebøkene som en av USAs mest innflytelsesrike presidenter gjennom tidene. Det usammenhengende pratet om at han fortjener Nobels fredspris og det konstante pratet om hvor dyktig han er i så å si alt han foretar seg, kan forklares med denne teorien.
Men selv om det faktisk er tilfellet, er det opplagt at en potensiell amerikansk annektering av Grønland ikke er i USAs strategiske interesse. Å risikere NATO-alliansen og det transatlantiske båndet over et isøde i Arktis – som USA uansett har full tilgang til – lar seg vanskelig forsvare. Det virker derfor lite sannsynlig at resten av Trump-administrasjonen deler hans syn på saken, og det kommer også klare signaler fra USAs militære om at de motsetter seg en slik handling.
En annektering av Grønland vil sannsynligvis kreve at Trump aktivt involverer seg i prosessen. Men USAs president har svært mange andre geopolitiske baller i luften for øyeblikket, inkludert Venezuela, Midtøsten, Ukraina og Kina – samt et nært forestående mellomvalg som kommer til å ta mye av oppmerksomheten. Så selv om det ikke kan avskrives helt, virker det lite sannsynlig at en amerikansk annektering av Grønland under Trumps andre periode vil finne sted.
Arktisk sikkerhet
Den andre hypotesen om at de provoserende uttalelsene hovedsakelig handler om Trumps ønske om å skape større oppmerksomhet rundt den geostrategiske betydningen av Grønland for arktisk og vestlig sikkerhet. I et slikt scenario er Trumps kommentarer om Grønland først og fremst rettet mot USAs europeiske NATO-allierte.
Ved å stadig vise til de (sterkt overdrevne) sikkerhetspolitiske truslene som Russland og Kina potensielt utgjør mot øya, korrekt påpeke at Danmark ikke kan forsvare Grønland alene, og hevde at USA derfor må ta kontroll over øya for å beskytte sine geopolitiske interesser, har Trump utløst sikkerhetspolitiske alarmklokker på tvers av det gamle kontinentet og tvunget frem en reaksjon i Europa.
Les også: Tidligere Trump-rådgiver og arktisk kommissær: – Grønlands fremtid ligger hos USA 🔒
I dette perspektivet har Trumps uttalelser allerede gitt konkrete resultater. Et samlet Europa, inkludert amerikanernes aller nærmeste historiske allierte – britene – motsetter seg sterkt en slik annektering. i tillegg til Danmark snakker land som Storbritannia, Tyskland, Sverige, Norge og Finland plutselig om å styrke sin tilstedeværelse på Grønland ved å sende militære styrker dit.
Trumps uttalelser om Grønland har uten tvil allerede økt bevisstheten rundt arktisk sikkerhet i Europa. De kan derfor bidra til å tvinge frem høyere europeisk militær tilstedeværelse i nordområdene, som vil avlaste USA i Nord-Atlanteren. Hvis europeiske land kan ta en mer aktiv rolle i forsvaret av Grønland, Island, Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard, vil USA kunne flytte sitt militære fokus til andre geografiske områder – hovedsakelig Indo-Stillehavsregionen – som vil være i amerikanernes interesse. Hvis dette er motivet bak uttalelsene, har Trump allerede fått det som han vil.
Å oversvømme sonen
Det finnes en tredje forklaring, knyttet til Trump-administrasjonens langvarige mediestrategi kjent som «å oversvømme sonen». Det er en strategi der målet er å oversvømme mediene med store mengder nyhetsverdig – og ofte provokativ – informasjon som ender opp som toppsaker. På den måten avledes medieoppmerksomheten fra uønskede forhold, og politiske motstandere – både interne og eksterne – forvirres.
Strategien forbindes særlig med Steve Bannon og ble brukt av Donald Trump under valgkampen i 2016, og har senere blitt tatt i bruk av andre høyreorienterte politiske aktører over hele Vesten. I klikkjournalistikkens tidsalder, hvor nettavisenes suksess ofte måles i antall klikk på enkeltartikler og delinger på sosiale medier, er det en enkel sak å skape ståhei og dominere nyhetsoverskriftene ved å komme med hårreisende uttalelser.
Les også: Lederen for Institut for Strategi og Krigsstudier: – Danmark står i en surrealistisk situasjon 🔒
Prakteksemplet på denne strategien kom i begynnelsen av covid-pandemien i 2020, da Trump snakket om å injisere klor for å behandle covid-syke. All sunn fornuft tilsier at Trump ikke trodde det var tilfellet, men media grep likevel saken ukritisk. På denne måten kunne Trump avlede oppmerksomheten fra mer presserende forhold, for eksempel det som ble oppfattet som en middelmådig håndtering av pandemien på hjemmebane og en amerikansk økonomi med store pandemi-relaterte utfordringer.
Spoler man fem år frem i tid, er det Trumps provoserende uttalelser om Grønland som dominerer overskriftene. Slike utspill vekker sterke følelser og egner seg godt som klikkdrivende toppsaker, og bidrar til å flytte oppmerksomheten bort fra andre deler av presidentskapet som ikke utvikler seg i Trumps favør.
Hva er mest sannsynlig?
Det er et håpløst foretagende å forsøke å spå Trumps neste trekk, men det er likevel mulig å trekke noen konklusjoner på grunnlag av hans tidligere handlinger. Derfor er det naturlig å gå tilbake i tid og undersøke Trumps første presidentperiode for å vurdere hvilket av de tre scenariene som er mest sannsynlig.
Hvis USAs uberegnelige president virkelig mente alvor med å annektere Grønland – med makt om nødvendig – er det naturlig å anta at han ville foretatt seg noe allerede da han ble sverget inn som president første gang i januar 2017, men det skjedde ikke. At han nå i sin andre periode plutselig skal skynde seg å iverksette en annektering når han allerede har hatt fire år på å gjøre det, virker derfor lite troverdig, men er selvsagt ikke umulig.
Det mest sannsynlige er at Trumps eksplosive uttalelser må forstås i lys av hypotese to og tre – enten hver for seg eller i kombinasjon. Slik kan han både presse europeiske allierte til å ta større ansvar i Arktis og samtidig dominere mediebildet uten å binde seg til konkrete politiske handlinger.
Utfallet
Skulle Trump, mot formodning, forsøke å ta kontroll over Grønland med makt, vil Grønland og Danmark være de umiddelbare taperne, men også Europa som helhet. En slik utvikling vil avsløre Europas manglende evne til å forsvare eget territorium, og påføre NATO og det transatlantiske samarbeidet alvorlig skade. Samtidig fremstår en militær annektering som lite rasjonell, fordi de strategiske gevinstene for USA vil være begrensede og de politiske kostnadene enorme.
Les også: Tidligere Trump-rådgiver og arktisk kommissær: – Grønlendere er åpne for å bli en del av USA 🔒
Det er derfor langt mer sannsynlig at Trumps utspill ikke er ment å realiseres, men skal fungere som politisk press og strategisk støy. I så fall har retorikken – paradoksalt nok – faktisk hjulpet Danmark. Trump har gjort det klinkende klart at Grønland er for geostrategisk viktig for USA til å være en uavhengig stat. Nuuk kan derfor aldri ha en uavhengig sikkerhets- og utenrikspolitikk, som en hypotetisk uavhengighet ville innebære.
Uavhengighetsbevegelsen i Grønland, som har vokst jevnt og trutt over de siste tiårene, er blitt realitetsorientert. Med mindre en svært usannsynlig amerikansk militær annektering finner sted, vil grønlenderne ikke ha noe annet valg enn å fortsette å være underlagt København, eller i teorien velge Washington som sin nye oversjøiske hovedstad.
En stor majoritet av grønlendere har allerede gjort det klart at de ikke ønsker å bli en del av den amerikanske republikken, og da gjenstår bare ett realistisk alternativ: Fortsette å være en del av Kongeriket Danmark. Det er tross alt bedre med en djevel man kjenner enn en man ikke kjenner.
