Krisen i Venezuela tvinger frem et ubehagelig oppgjør med Europas selvbilde. Når makten igjen trumfer normer, avsløres hvor tynn den regelbaserte ordenen egentlig er uten militær og strategisk tyngde.
Spørsmålet jeg er blitt stilt de siste dagene er enkelt formulert, men prinsipielt eksplosivt: «Hva tenker du om at USA fjernet Venezuelas uekte president og diktator?»
Det korte svaret er at dette bryter med folkerettens idealer.
Det lange – og langt viktigere – svaret er at folkeretten aldri har vært en garanti mot makt. Den har alltid vært en ramme for hvordan makt forsøkes legitimert, ikke et effektivt vern mot at makt faktisk brukes.
Og akkurat nå er vi vitne til noe mange i Europa har nektet å forholde seg til:
Realpolitikken har igjen tatt styringen i internasjonal relasjoner.
Folkeretten – norm, instrument eller luksus?
I henhold til gjeldende folkerettslig doktrine vil et slikt inngrep, uten FN-mandat eller i åpenbart selvforsvar, bli vurdert som et brudd på prinsippet om statenes suverenitet. Dette er korrekt – juridisk sett, men utilstrekkelig som analyse.
Folkeretten ble aldri utviklet for å regulere maktbalansen mellom likeverdige aktører. Den oppsto for å skape et minimum av forutsigbarhet i en verden der det fantes stormakter – og der de sterkeste alltid har større handlingsrom enn de svake. Den forutsatte ikke rettferdighet i utfall, men søkte orden i samhandling.
Når en diktator og tyrann sitter ved makten, og befolkningen verken har reelle valg, institusjoner eller militær kapasitet til å stå imot, er det prinsipielle spørsmålet uunngåelig:
Hva er folkeretten verdt når den i praksis beskytter undertrykkeren mer enn den beskytter befolkningen?
Dette er ikke et moderne dilemma. Det er et grunnproblem i internasjonal politikk – eldre enn FN, eldre enn menneskerettighetserklæringene og eldre enn forestillingen om en regelbasert verdensorden.
Stormakter former – alltid – verden
Ser vi på de siste 80 årene – som i geopolitisk målestokk er et øyeblikk – har verdensordenen vært preget av én grunnregel:
Stormakter setter rammene, små stater tilpasser seg.
Det var sant under Pax Britannica.
Det var sant under Den kalde krigen.
Les også: 30 minutter som endret spillereglene for amerikansk maktbruk
Det var sant under Unipolare-øyeblikket
Og det er sant nå.
Den regelbaserte ordenen som Europa ofte omtaler som et historisk faktum, var i realiteten et produkt av amerikansk makt, amerikanske sikkerhetsgarantier og amerikansk vilje til å håndheve systemet. Reglene fungerte fordi én aktør var sterk nok til å sørge for at de gjorde det.
Når hegemonien svekkes, eller interessene blir store nok, blir normene fleksible. Venezuela er ikke et unntak. Det er et signal om at vi befinner oss i en overgangsfase – fra normativ dominans til maktbalanse.
Når folket ikke kan gjøre opprør alene
Et ofte brukt europeisk motargument er at folket selv må velte tyrannen. Historien viser imidlertid at det ofte er en komfortabel myte – særlig for autoritære systemer der regimet kontrollerer militæret, økonomien, rettsvesenet og informasjonen.
Slike regimer lar seg sjelden fjerne innenfra uten massiv ekstern påvirkning.
Da gjenstår to brutale alternativer:
- Enten aksepterer man tyranniet i suverenitetens navn.
- Eller man erkjenner at makt noen ganger brukes for å avslutte maktmisbruk.
Ingen av delene er moralsk ulastelige. Men å late som om det finnes et tredje, kostnadsfritt alternativ, er ikke moralsk høyverdig – det er intellektuelt uærlig.
NATO er ikke truet – det er avslørt
I kjølvannet av Venezuela-operasjonen hevdes det at NATO er dødt – særlig hvis USA samtidig sikrer egne strategiske interesser på Grønland. Det er en grunnleggende feiltolkning.
Det riktige spørsmålet er ikke om NATO dør.
Det riktige spørsmålet er hvor lenge NATO i praksis har ligget i respirator.
Europa har i flere tiår systematisk underinvestert i forsvar, overlatt strategisk tyngde til USA, og samtidig tatt amerikanske sikkerhetsgarantier som en selvfølge.
Mens USA har bygget militær kapasitet, har Europa brukt politisk energi på reguleringer, symbolpolitikk og interne normative debatter – plastkorker, krumningen på agurker, og et stadig mer detaljert regelverk – uten å levere det som faktisk teller i geopolitikken: evne og kompetanse.
Fra et amerikansk perspektiv er ikke dette partnerskap.
Det er å være gratispassasjer.
Grønland og den brutale logikken
Grønland handler ikke om dansk suverenitet i moralsk eller emosjonell forstand. Det handler om Arktis som strategisk område: baser, overvåkning, sjøruter, ressurser og stormaktsrivalisering.
Når Europa mangler både vilje og evne til å sikre området selv, vil den stormakten som faktisk har kapasitet til det, foreta seg noe.
Det er ikke ondskap.
Det er geopolitisk logikk.
Å reagere med moralsk sjokk over dette, uten samtidig å bygge egen kapasitet, er ikke prinsippfasthet. Det er strategisk ansvarsfraskrivelse.
Presedensen som både skremmer og avslører
USAs handling i Venezuela skaper presedens. Ikke fordi den er unik, men fordi den er åpenlys. Den kommuniserer tre budskap:
Folkeretten gjelder – inntil den kolliderer med de vitale interessene til verdens supermakter.
Allianser er funksjonelle, ikke sentimentale, og må være i alle parters interesse for å ikke miste nytteverdien.
Les også: Pågripelsen av Nicolás Maduro er et stort vendepunkt for Latin-Amerika
Små stater må enten bidra reelt, eller akseptere at andre tar beslutningene.
Det er ubehagelig for europeiske ører, men langt ærligere enn forestillingen om at verden styres av regler alene.
Småstatens feilslutning
Det alvorligste er ikke stormaktenes atferd. Det er de små statenes feilslutning: Å tro at moralsk indignasjon kan erstatte strategi.
Her bør Norge og Europa slutte å sammenligne seg med stormakter – og i stedet lære av de små statene som faktisk har forstått spillet.
Nord-Makedonia: realisme uten romantikk
Nord-Makedonia er et lærebokeksempel på nøktern småstatsrealisme. Landet sto overfor en brutal realitet: geografisk utsatt, politisk sårbart og uten militær tyngde.
I stedet for å klamre seg til symbolsk suverenitet, valgte Nord-Makedonia en strategi basert på kompromiss, allianseforankring og forutsigbarhet. Navneendringen og NATO-medlemskapet var ikke kapitulasjon – det var en strategisk investering.
Landet forsto at suverenitet i praksis ikke handler om maksimal autonomi, men om maksimal overlevelsesevne.
Kasakhstan: fler-vektor-politikk som statskunst
Enda mer sofistikert er Kasakhstans strategi. Plassert mellom stormakter og strukturelt presset fra alle kanter har landet utviklet en konsekvent fler-vektor-politikk: balanserte relasjoner til Russland, Kina, USA, EU og regionale aktører – uten å gjøre seg fullstendig avhengig av noen.
I sin nylige tale understreket president Kassym-Jomart Tokayev nettopp dette: suverenitet sikres ikke gjennom moralske poseringer, men gjennom balanse, dialog og strategisk autonomi.
Kasakhstan har forstått tre grunnleggende realiteter:
- Små stater må være nyttige for flere aktører samtidig.
- Ingen allianse er evig – bare interesser er stabile.
- Intern stabilitet og statlig funksjonalitet er den viktigste geopolitiske kapitalen.
Dette er ikke opportunisme.
Det er overlevelseskunst.
Europas strategiske blindhet
Kontrasten til Europa er slående. Der Nord-Makedonia og Kasakhstan (riktig nok både en del av Europa og Sentral Asia) opererer med edruelig realisme, opererer Europa med normativ selvtilfredshet og ideologisk dogmatisme. Man reagerer, fordømmer og moraliserer – men bygger ikke kapasitet.
Normer uten makt er ikke avskrekking.
Det er appeller.
Avslutning: Småstatens realitet
Historien er nådeløs mot dem som forveksler håp med strategi. Stormakter vil alltid forme verdensordenen slik de mener er riktig. Det har de alltid gjort. Det vil de fortsette med.
For små stater – som Norge – er lærdommen innlysende:
Man overlever ikke mellom slagene ved å påberope seg normer alene. Man overlever ved å være relevant, forberedt og kapabel nok til at andre tar hensyn.
Nord-Makedonia og Kasakhstan har forstått dette.
Europa har i stor grad glemt det.
Alt annet er ønsketenkning forkledd som moral – og ønsketenkning er farlig i en verden der realpolitikken igjen har tatt styringen.
Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
