Noen stater faller ikke på grunn av svakhet, men fordi stormakter trenger et sted der de kan utvide grensene. Ukraina er blitt en arena der geografiens lover overstyrer både vilje og våpen.
Ukraina ble i grunnen ikke valgt. Det ble valgt av historien og geografien fordi det befinner seg på et svært uheldig sted, men det er et usedvanlig fruktbart og ressursrikt landområde.
Situasjonen ligner dessuten Belgia mellom Tyskland og Frankrike – men Belgia var i det minste mer nøytralt…
Og denne teksten handler om tragedien der slike land blir offer – EN TRAGEDIE SOM KRYMPER ET IMPERIUM[1]. Vi skriver det med store bokstaver for at det skal huskes.
Vil du at jeg skal si deg helt fra starten hva som kommer til å skje? Enkelte lands geografiske betingelser er skjebnetunge … Og andre lands kan virke tilspisse andre lands skjebne.
Geografiske områder velger ikke selv sine navn. Utenforstående inntrengende makter rekker ut hendene mot navnet før de griper jorden. Når herredømmet skifter hender, skifter også minnet hender, for navnet er geografiens identitet. Derfor har mange regioner gjennom historien ikke blitt omtalt med sine egne historiske navn, men med navn seierherrene har funnet passende. Nigeria har det også slik – det bruker ikke med sine opprinnelige, lokale navn, men har en identitet som er gitt det av kolonimakter. Navnet fungerer et stempel som stenger minnet inne.
Ukrainas navn har også en betydning som er formet utenfra. På slaviske språk betyr det kant, rand, grenseland. Mer kort sagt: Navnet Ukraina er ikke sentrumets stemme, men randens. Dette området var i århundrer grenseområdet mellom Det osmanske riket og dets vasall Krim-khanatet på den ene siden og det fremvoksende russiske imperiet på den andre. Det var et land i yttergrensen. En terskel. En buffersone. Historisk får slike steder navn av andre utenfra.
Les også: Terrorisme og annen vold i Russland og Ukraina 🔒
At Kyivriket, som skrev det russiske navnet inn i historien, etter hvert mistet eierskapet til navnet og at Russland gjorde det til sitt domene, er et slående eksempel. Når et navn tas fra deg, tas skjebnen med det. Hvis en nasjon ikke engang kan eie sitt eget rotord, vil andre definere dens geopolitiske rolle. Om du har et navn som betyr «noens grense», vil skjebnen skrives deretter. Du blir ikke et moderland, men et grenseland. Oppgaven blir ikke å være i sentrum, men buffer. Og en buffersone lever bare dersom den forblir nøytral – mister den nøytraliteten, vil en stormakt gripe den og sluke den.
Husk hvordan India slukte Sikkim, hvordan Kina svelget Tibet og Øst-Turkestan; begge er typiske eksempler på dette. Når store makter har en svak buffer ved grensen, binder de den til seg, gjør den lik seg selv eller utsletter den ved å absorbere den. Innbakt i bakgrunnen for Ukrainas konflikt ligger denne geostrategiske skjebnen. Den som står i utkanten, blir enten til en mur – eller knuses under den.
Geografiens harde sannhet er:
Den som ikke kan bli sentrum, blir fordømt til å være kant.
Den som er kant, blir en setning i andres fortelling.
Du kan bare skrive din egen bok med ditt eget navn.
Om et lands navn formes i en annens språk, beskrives landets skjebne av en annens penn.
Så enkelt er det.
Noen regioners skjebne skrives bare av seierherrene; historiens penn heller alltid i retning av den sterke, og seierherrenes blekk påfører navnene.
Ukraina ble i dette historiske øyeblikket dessverre russisk imperiale geopolitiske beskjæringssaks. Selv når et imperium ikke utvider seg, beskjærer det omgivelsene for å beskytte seg. Kyiv var det utvalgte offeret for denne beskjæringen. Gjennom historien ser vi det samme: Roma presset sine germanske buffersoner, Det osmanske riket justerte kontinuerlig Balkan-grensen for å sikre sin «forhage», Kina slo ned stammene i nord. Logikken er den samme. Hvis du ikke beskjærer omkretsen, råtner sentrum.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
Store makter velger ikke sine ofre eller venner – de skaper dem… For et imperium kan ikke verne sitt eget skinn uten å berøre huden på dem rundt seg.
Slik ble Ukraina fortært.
Plassert mellom det russiske imperiet og NATO ble landet gradvis utmattet og brukt opp.
Vil denne krigen ta slutt? Nei … Den bare flytter på seg.
Hvis et «annete offer» skulle tre fram på scenen, peker geografien på tre land: Polen, Iran og Tyrkia.
Hvorfor?
For det første:
Hvis Iran faller bort eller skyves ut av ligningen, mister Russland sin overlegenhet i luften mellom Persiabukta og Indiahavet.
For det andre:
Fordi Russlands ekspansjonslogikk ikke er lineær, men som en ellipse.
På den ene siden har vi Baltikum/Svartehavet-aksen (Polen), på den andre Kaukasus/Bosporos-aksen (Tyrkia).
Og i tillegg har vi Iran – et land Russland sprer sin makt over som en svak alliert, men uten å gi noen garanti for regimets overlevelse.
Alle tre befinner seg direkte i Russlands historiske pressoner.
Hva forteller historien oss?
I 1795 ble Polen delt tre ganger – årsaken var ikke bare svakhet, men geografisk nødvendighet. I det 19. og 20. århundret ble Russlands drøm om å nå varme hav gjentatte ganger rettet mot Det osmanske riket – igjen en nødvendighet. Russland rev løs deler av Iran og skapte dagens Armenia, Georgia og Aserbajdsjan. Krimkrigen i 1853 var ikke bare en krig, men et bevis på at Tyrkias eksistens mellom Svartehavet og Middelhavet er avgjørende for maktbalansen. Selv om Det osmanske riket – altså Tyrkia – var blant seierherrene, ble suvereniteten pantsatt og ga vestlige land en inngang for å blande seg opp i landets indre anliggender.
Dagens sjakkbrett er det samme. Det er bare brikkenes form som har endret seg: I stedet for massive infanterikolonner, kavaleriladninger og linjeartilleri, har vi droner, selvmords-UAV-er, integrerte luftvern …
Det eneste som ikke endrer seg, er geografiens bud.
Les også: Trumps mest pågående Russland-hauk 🔒
Ukraina prøver å holde seg fast i krigen ved å bruke «angrep», men det er som å forsøke å slå en bjørn med en hånd uten fingre.
Lysychansk gikk tapt… Så falt Pokrovsk… Nå står Myrnohrad, Kupjansk og Huljajpole for tur.
Hver by var en nerve, en blodåre, et «balansehjul» i Ukrainas krigsøkonomi.
Lysychansk var ikke et tomt og ubetydelig sted. Det var låsen i forsvarslinjen ved Donbass; den røk, linjen kollapset. Pokrovsk var et logistisk knutepunkt; knuten ble skåret av.
Kupjansk var hele nordfrontens strupe – og den er i ferd med å kveles. Huljajpole var Zaporozjje-linjens vektstang, men armen løfter ikke lenger.
Hva har Russland vunnet?
Den industrielle ryggraden i Donbass, den østlige åpningen av Luhansk, en bred utvekst som øker presset mot Zaporozjje, og en operativ dybde som presser Dnipro-aksen mot vest.
I geografisk terminologi er Ukraina en slette omsluttet av Russland – Russland er ikke omsluttet av Ukraina. Den praktiske betydningen av dette er:
Hvis Russland ønsker det, kan landet gjennomføre et «metningsangrep» – et angrep som kveler motstanderen ved hjelp av volummakt.
Ukraina kan ikke produsere sine forsvarskomponenter i samme intensitet igjen. Det er også svært vanskelig å gjenta de tidligere avanserte angrepene.
Historien har eksempler på strategisk overstrekning.
La oss huske på: Kursk 1943 – den tyske panserstyrken gikk til motangrep med historiens største konsentrasjon av stridsvogner, men overstrekningen førte til nederlag.
Maginot-linjen var verdens beste forsvarssystem – men fordi man feiltolket geografien, gikk man utenom.
Leningrad-beleiringen og hemmeligheten bak å holde ut i to år var «dybdeforsvar»: første linje, andre linje, tredje linje, deretter forsterkning og forsyning. Königsberg hadde enda flere lag av forsvar, men avstandene var for små. Det klarte ikke å stå imot Russland. Slikt kan bare gjennomføres av militære som virkelig kan lese geografi.
Ukraina kjenner selvsagt teorien – men klarer ikke å anvende den. Menneskestyrken minker, logistikken krymper og moralen er oppbrukt. Krigsfeltet taler først og fremst tallenes språk, ikke soldatenes. Og den som taper tallene, mister stemmen.
Den egentlige fronten – den vil merkes i 50 år fremover – er demografien.
Ukraina gikk inn i krigen med 40 millioner. I dag står det igjen:
Les også: Kan Russlands ekspansjonslyst tilfredsstilles? 🔒
5 millioner under russisk kontroll
7–9 millioner i utlandet
Millioner av døde og sårede
Landets aktive befolkning: minst 25, mest sannsynlig 27 millioner.
Ikke bry deg om Ukrainas offisielle tall. De er dessverre pyntet på for moralens skyld.
Regner du sammen hvor mange som har forlatt landet og dratt til europeiske land, forstår du Ukrainas situasjon.
Hvem mobiliserer Russland?
Russere, burjater, tatarer, tsjuvasjer, jakuter, basjkirer, tsjetsjenere, ingusjere, kabardinere, og til og med fra tid til annen soldater sendt fra Nord-Korea kjemper aktivt.
Hva er situasjonen?
1 ukrainsk soldat mot 6 russiske soldater.
Ikke ved fronten, men i utstyrssekken – altså bak frontlinjen.
Dette er ikke lenger en krig, det er dessverre et matematisk nederlag.
I kartets logikk er ethvert ekspanderende imperium et land som ikke lar sine menneskelige ressurser bryte sammen. Mister et land disse ressursene, blir skjebnen verre, uansett hvor stort territoriet er. Hvis Russland lar denne krigen vare for lenge, ender det på samme sted. Derfor vil de forsøke å avslutte dette spillet med mest mulig sofistikerte angrep før det trekker seg ut.
Vet du hva som er rart?
I begynnelsen av krigen ble Ukrainas sterkeste sider regnet som droneoverlegenhet, vestlig støtte og evne til manøvrering – i dag er det disse elementene som kollapser raskest. Geografien, forsyningslinjene og matematikken over menneskelige ressurser har reist en usynlig, men brutal mur foran Ukraina.
La oss se på Russlands Rubicon-mur. Det er verdens mest erfarne dronehær.
En gang snakket alle om den «ukrainske dronemuren».
I dag er den muren bare et minne.
At selv Magyars nærmeste gruppe jaktes på, viser at Ukraina fullstendig har mistet sin fordel i luftovervåking og angrepsmessig. På slagmarken finnes det bare én virkelig dronemur: Det er Rubicon.
Les også: «Magyar»: Dronenes far i den ukrainske hæren 🔒
Denne muren handler ikke bare om volum og tetthet, men om integrert elektronisk krigføring, signaljamming, bølgeangrep, svermdroner, gjengjeldelsesslag og klynger av kamikazedroner – et nivå som i militær terminologi omtales som «flerlags luftmetning».
Og resultatet?
Den russiske hæren er i dag blitt verdens største og mest erfarne hær. Det handler ikke bare om antall soldater, men om produksjon av ammunisjon, feltpraksis, og resultatet av en tre år lang, uavbrutt kamperfaring som har gitt en «organisk læringskurve».
Ukraina derimot, er historiens største stedfortrederhær, og har gått inn i de siste fasene av en dødssyklus.
En hær vokser hvis den vinner erfaring, land og en befolkning som kan tjene landet; mister den erfaringen, blir den ikke bare mindre – den utviskes.
Enhver by er som et organ. Mister du ett, prøver du å erstatte organets funksjon med et annet, men det kan aldri erstatte det opprinnelige.
Ukrainas tap av byer er ikke bare tap av territorium – det er som om kroppen mister organene ett etter ett.
Pokrovsk falt – det er svært alvorlig.
Det var det logistiske hjertet som gjorde det mulig å forsvare Donetsk-linjen fra vest. Hjertet stanset, blodårene ble blokkert.
Myrnohrad er også i ferd med å falle.
Denne byen var Pokrovsk’ logistiske lunge – og pusten er i ferd med å svinne. Og så Kupjansk, som også står for fall.
Det er «hovedpulsåren» for nordfronten, det som i militær geografi er den operative forsyningslinjen. Hvis den faller, kollapser hele nordforsvaret.
Huljajpole er også i ferd med å ta slutt.
Det var Zaporozjje-linjens forsvarsarm. Hvis armen brekker, låser hele linjen seg. Vi sa tidligere at armen ikke lenger løftes – den løftes ikke, den går over til Russland, og russerne bruker den til å øke presset mot Ukraina.
Ved å ta alle disse byene har Russland ikke bare vunnet land:
De har tatt kontroll over forsyningsruter, men ikke nok med det,
de har sperret Ukraina inne i stadig trangere frontsoner, men ikke nok med det,
de har utvidet sine egne angrepsmanøvrer (operational depth), men ikke nok med det,
de har ødelagt Ukrainas fremre befestninger.
For Ukraina er den eneste mulige løsningen – «dybdeforsvar» – blitt umulig å gjennomføre.
Les også: Den gresk-katolske kirken og Ukraina-krigen 🔒
De fortsetter dessverre på en svært mislykket måte med gamle metoder. De prøver å rykke frem gjennom angrep for å ta tilbake tapte områder. Det er dessverre dumdristig.
Hvorfor klarte ikke Ukraina å ta i bruk teorien om dybdeforsvar?
Militær geografi gir svaret.
Nesten alle linjene er presset inn i et sletteland, en historisk og geografisk struktur er blitt omringet av Russland fra nord, øst og sør.
I tillegg finnes det åpne steppeområder i stedet for høye terskler som kunne gitt dybde, elvelinjene har ikke vært tilstrekkelig befestet som forsvarselementer, og for å gjøre alt verre falt de logistiske knutene (Dnipro, Slovjansk, Kramatorsk, Pokrovsk, Kupjansk) svært raskt.
Geografien var ikke i Russlands favør i begynnelsen av krigen. Heller ikke i Ukrainas. Men viktigst av alt: Ukraina hadde verken menneskelige ressurser eller produserte ammunisjon for å kunne balansere dette eller gjøre det til en fordel.
Geografien i Russlands favør
Geografien er krigens dommer. Selv om soldaten ikke vil, er det geografien som bestemmer.
Når vi sammenligner Russlands store manøverrom sett i et militærgeografisk perspektiv med Ukrainas stadig mer begrensede handlingsrom, blir det tydelig hvorfor krigen utvikler seg i en bestemt retning. Russland har i tre år ikke ført en strategi som utvider fronten, men som gjør bredden til en fordel; Ukraina har forsøkt å styrke forsvaret ved å trekke fronten sammen, men denne innsnevringen har virket motsatt og ført til tap av forsvar i dybden. Det vi kaller geografi består ikke bare av fjell og elver, men er også et geopolitisk lungesystem som bestemmer hvordan stater kan trekke pusten under krig. Russland hadde lungene, mens Ukraina var henvist til en begrenset pustekapasitet uten samme dybde.
Russlands enorme forsyningsbasseng fra Belgorod til Rostov, fra Kursk til Krim fungerer som et sirkulasjonssystem i en organisme; selv om systemet skades, kan det umiddelbart kompenseres gjennom sidekanaler. Ukraina ligner derimot et skjørt åresystem presset sammen langs Dnipro-linjen, der slag mot ett punkt har potensial til å knekke hele linjen. Derfor betyr fallet av byer som Kupjansk, Pokrovsk eller Huljajpole ikke bare en taktisk tilbaketrekning, men at et vitalt organ i Ukrainas geografiske organisme går tapt.
Les også: Taktisk evolusjon: Hvordan Ukraina endrer krigføring 🔒
Russlands brede bakland gir ikke bare forsvarsevne militært, men også angrepskraft. Russland kan når som helst utvide fronten, åpne nye presspunkter og tvinge Ukraina til å splitte sine allerede utilstrekkelige styrker enda mer. På den måten utvikler krigen seg som et parti sjakk der trekkene fra fire sider samtidig etter hvert kveler motstanderen. Ukrainas krympende rom gjør derimot hæren avhengig av endimensjonale reaksjoner; en struktur som ikke kan manøvrere som den vil, strekker seg ikke utover for å utvide forsvaret, men innover, og sammentrekningen fører til en dødelig inneklemming i den militære geografien. Jo lenger krigen varer, desto mer ugjenkallelig blir denne inneklemmingen, for når forsvaret først begynner å kollapse innover, finnes det ikke lenger menneskelige ressurser, ammunisjon eller logistisk dybde til å presse det utover igjen.
På dette punktet blir forskjellen mellom Russlands ekspansjonsstrategi langs søraksen og Ukrainas stadig sterkere inneklemming mot vest tydelig. Linjen fra Krim til Donbass er blitt en slags geopolitisk bro; broen fungerer både som angreps- og forsyningslinje, og Russland gjør linjen om til en stadig mer omfattende bevegelse som stenger Ukrainas manøverrom fra tre kanter. Denne tilstrammingen, synlig på kartene, føles enda sterkere i den psykologiske geografien: Den mentale kartflaten i det ukrainske samfunnet innsnevres på samme måte som fronten, befolkningen flytter vestover, landets østlige og sørlige deler tømmes, og den militære geografiske realiteten forvandles til et demografisk sammenbrudd.
Det som klarest viser Ukrainas krympende handlingsrom, er den enorme trykkoppen Russland har skapt med ubemannede luftfartøy. Denne trykkoppen har lukket Ukrainas manøverrom ikke bare horisontalt, men også vertikalt. I begynnelsen av krigen fungerte Ukrainas dronekapasitet som et slags øre- og øyesystem, mens Russland i dag dekker hele slagfeltet som en skygge som gjør det fullstendig blindt fra alle kanter. Når manøverrommet i luften begynner å innsnevres inn, finnes det ikke lenger rom igjen nede på bakken, og Ukraina er kommet til dette stadiet. Russlands elektromagnetiske overtak, teknikker for signalforstyrrelse og intensive svermeangrep med UAV-er har gjort Ukrainas militære geografi om til et todimensjonalt kart; landet kan verken løfte seg opp eller åpne seg til sidene, men bare trekke seg tilbake, og hver tilbaketrekning betyr et geografisk tap, hvert geografiske tap skaper en strategisk kvelningseffekt.
Prosessen er ikke begrenset til militær geografi, den omformer også den psykologiske og politiske geografien. Mens ledelsen i Kyiv kjemper med interne splittelser, får vestlig støtte en stadig mer betinget karakter. Mens de indre klikkene sliter hverandre ut, legger geografien press utenfra. Det er selve definisjonen på den doble skruestikken stater frykter mest i krigstid. Russlands stadig større rom står mot Ukrainas stadig mindre rom og blir for hver dag mer dominerende; ubalansen er ikke lenger bare strategisk, men strukturell; krigens gang følger geografiens helling uavhengig av Ukrainas vilje.
Les også: Er Russland ekspansjonistisk? 🔒
Selvsagt er ikke klassiske krigsteorier lenger tilstrekkelige for å forklare ubalansen mellom Russlands nye operasjonsmodell, formet over tre års krig, og den ukrainske strukturens sammenbrudd som ikke klarer å tilpasse seg. På dette stadiet bygger alle nye dynamikker på slagmarken på en hybrid, halvautonom og flerlags krigslogikk.
Russlands dronesentrerte doktrine for omfattende press, den elektroniske krigføringsparaplyen og den høyintensive produksjonen av ammunisjon er ikke bare en tilnærming der man skyver fronten framover for å vinne terreng, men fungerer også som en strategisk forblindingsoperasjon som lammer Ukrainas beslutningsprosesser. Når en stat mister beslutningstempoet mens den fører krig, opplever den et sammenbrudd som er alvorligere enn tapene ved fronten, og Ukraina er dratt inn akkurat til dette punktet: Strategiske beslutninger blir forsinket, taktiske beslutninger mister effekten, og tidsforskjellen mellom enhetene i felt og kommandosenteret øker for hver måned. Russland går motsatt vei: Siden det holder krigens rytme i sin hånd, akselererer beslutningssyklusen, og hastigheten blir faktisk et av de mest avgjørende elementene for krigens videre forløp.
Situasjonen viser også hvordan militær geografi skaper overtak gjennom krigen. Russland bruker sin vide geografi ikke bare som et dybderom, men som et produksjons- og fornyelsesbasseng. Fabrikkene i Ural-området, ammunisjonsanleggene langs Volga-korridoren og drone- og mikroelektronikk-linjene i Sibir forsyner fronten kontinuerlig.
Hvis du stikker et skarpt sverd inn i en elefant, dør den ikke. Du kommer sannsynligvis ikke engang i nærheten av hjertet. Men en løve dør.
En slagkraft som angriper et land, må også ta hensyn til fenomenet bredde og avstand. Sverdet er angrepet. Organene er byene.
Hud- og fettlaget er avstanden mellom de sterke byene og sverdet.
Hitlers Blitzkrieg-doktrine krevde at tyskerne måtte være raske, fordi de ikke hadde ressurser til en langvarig krig. Slå til raskt, bruk overlegen ildkraft og gjennomfør et kvelningsangrep som overrumpler fienden – og det var akkurat det de gjorde.
Ukraina, som er avhengig av ekstern forsyning, har opplevd logistisk press i alle faser av krigen, og at den vestlige hjelpen avhenger av politiske svingninger, har brutt kontinuiteten i forsvaret. Her er geografi ikke bare et rom, men også kilden til utholdenhet. Vide stater tåler lange kriger, mens stater som er presset inn på trange områder, tæres opp innenfra jo lenger krigen varer. Derfor er Russlands permanente fordel blitt en løftestang som stadig forsterker Ukrainas skiftende ulempe.
Les også: Er Russland ekspansjonistisk? 🔒
Ser vi på dynamikken på bakken, har den russiske pressmodellen særlig langs østaksen utviklet seg til en struktur som mangedobler Ukrainas tap etter hvert som landet trekker seg tilbake. Hver tilbaketrekning fører til tapet av en ny logistisk knute, og tapet gjør det umulig å etablere en ny forsvarslinje. Dermed blir Ukraina hele tiden henvist til kortere, skjørere og linjer som er lettere å bryte igjennom. Russland på sin side øker ikke bredden, men dybden i fronten jo lenger det rykker frem, og dybden fungerer som en propp som hindrer Ukraina i å samle seg igjen. I de to første årene av krigen hadde Ukraina et bredt manøverrom; nå, etter å ha mistet dette rommet, er landet drevet mot det farligste veikrysset en nasjonal geografi kan stå ved. Tapet av store områder blir ikke lenger et strategisk, men et eksistensielt sammenbrudd.
Hva kommer etterpå?
De viktigste områdene vil likevel bli igjen hos Ukraina – det vil si delen mellom de høye platåene i vest og Kyiv. Mest sannsynlig vil Ukraina bli omformet til en stat på størrelse med Polen og bli medlem av EU.
At Ukrainas indre politiske krise smelter sammen med den geografiske innsnevringen, gjør situasjonen enda tyngre, men det finnes en løsning, men det er knapt noe land som vil bære kostnaden.
De elitære konfliktene i Kyiv, misforholdet mellom den militære kommandostrukturen og den politiske ledelsen, utrensingen av Yermak og Azovs stadig voksende politiske innflytelse svekker statens indre koordinering, som i utgangspunktet var problematisk. En stats evne til å føre krig avhenger først og fremst av statens strukturelle helhet, ikke av hærens styrke, og Ukraina har begynt å miste denne helheten. Selv et folk med sterk vilje til å kjempe kan ikke snu krigens retning når det oppstår koordinasjonsbrudd; når tilliten mellom soldaten i felt og ledelsen bryter sammen, mister hæren moralen, og staten mister sin strategiske hukommelse. Akkurat her øker Russland sitt fortrinn: Når motparten er en stat som forbruker sin egen kampkraft på politiske splittelser, blir fordelen ved en vid geografi tre ganger så effektiv.
Russlands stadig voksende operative press har skapt en stor sammentrykkingsbevegelse som møtes i Svartehavet, rundt Kharkiv og i Donbass. Innstrammingen er avgjørende fordi den retter seg ikke bare mot Ukrainas militære, men også mot landets demografiske og økonomiske sentra; når krigen når inn i et lands dype områder, opphører den å være en ren frontkrig og forvandles til en sammenbruddsprosess som sprer seg til hele statssystemet. Derfor er hovedkonklusjonen av alt vi har sagt så langt følgende:
Ukraina må nå erkjenne at krigen glir nedover en geografisk helling som ikke lenger kan stanses, og denne hellingen skaper verken en militær eller politisk kapasitet som kan snu utviklingen.
Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
Allerede nå burde den etablere svært sterke forsvarslinjer 20 km lenger bak og legge ut miner i vanvittige mengder, for dette er det eneste som stanser hærenes fremrykking. Det bremser dem, og mens de bremses blir de et lett bytte; fronten stabiliseres, fienden stoppes, man vinner tid, styrkene gjør seg klare, man oppnår et forsvarsovertak og kan, kanskje, etter en stund gå over i angrep.
Den nåværende fasen av krigen er ikke lenger bare en konflikt mellom to land, men en omformingsprosess i flere lag som har lagt seg til rette langs den militære geografiens skjebnelinjer. Mens Russland bruker produksjons-, dybde-, befestnings- og manøvreringskapasiteten som den vide geografien gir på en nærmest feilfri måte og fører krigen i sitt eget tempo, har Ukraina mistet viljen til å styre krigens forløp på grunn av en krympende front, kollapsende logistikk, en svekket statsstruktur og en psykologisk geografi som hele tiden presses bakover. Geografien er blitt en kraftmultiplikator for Russland og et drivfelt for Ukraina, og i dette spillet er tiden blitt Russlands allierte og Ukrainas fiende.
Selv om Ukrainas symbolske overtak og Vestens politiske solidaritet i begynnelsen av krigen en stund tilslørte realitetene på bakken, befinner vi oss i en fase der teppet er trukket til side og den nakne geografien feller dommen. Russlands dype forsyningslinjer fra Ural til Svartehavet og Det kaspiske hav og derfra til Indiahavet fungerer som et skjelett som stabiliserer krigens tempo, mens Ukrainas forsvarsorganisme, presset sammen rundt Dnipro, er blitt en struktur som ikke lenger får puste. Mens Zelenskyj-regjeringen bryter sammen innvendig, innsnevres hæren fra utsiden; disse to sammenfallende bruddene tærer samtidig på statens samlede evne til å føre krig.
Geografiens nådeløse realitet
På dette punktet bestemmes krigens retning ikke av Ukrainas valg, men av geografiens helling og Russlands strategiske energi. Hvert nytt tap langs fronten sliper bort litt mer av følelsen om «nasjonal helhet» på Ukrainas mentale kart, hver ny dronebølge lukker litt mer av landets vertikale militære rom, og hver nye politiske splittelse tærer litt mer på statens utholdenhet. Russlands fremrykking er ikke lenger bare en taktisk utvidelse, men en geopolitisk trykkmekanisme som langsomt men sikkert bryter ned Ukrainas romlige helhet. Mekanismen er ikke en prosess som kan reverseres; både demografiske strømmer, økonomisk slitasje og militær utmattelse passerer etter hvert en kritisk terskel og blir irreversible. Ukraina har i dag passert denne terskelen, og Vesten kan ikke tilby noen ‘pakke’ som fullt ut kan snu denne hellingen som er bestemt av geografien.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Derfor vil krigens endelige resultat bli en langt mer kompleks geopolitisk omforming enn en enkel avtale ved forhandlingsbordet. Russland vil styrke sin regionale makt ved å konsolidere den motstandskraften den vide geografien gir, mens Ukraina vil bli forvandlet til en bufferstat klemt mellom stormaktenes rivalisering. Den militære geografien har fattet sin dom helt fra krigens første dag, og vi ser bare dommens reflekser på slagmarken. Den grunnleggende sannheten som alle delene i denne lange teksten peker på, er følgende:
Geografi er ikke bare krigens grunnlag, men også dens resultat, og blir enten årsak eller våpen i en annen krig. Stater begår feil, hærer slites ned, ledere skiftes ut, men geografiens helling tar aldri feil. Det avgjørende i denne krigen er nettopp denne uforanderlige hellingen, og Russlands nåværende fremrykking følger hellingens naturlige retning. Ukraina er derimot fanget i denne strømmen og er blitt et motstandspunkt formet av sine egne geografiske grenser. Jo lenger krigen varer, desto mer vil denne motstanden svekkes, og geografiens endelige dom vil tre enda klarere frem.
Sluttnoter
[1] Viser til at krigen, selv om den utspiller seg på ukrainsk territorium, også påfører Russland dype geopolitiske, økonomiske og demografiske kostnader. Poenget er at imperier ofte svekkes av nettopp de konfliktene der de forsøker å utvide eller beskytte sin maktsfære.
Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
