Etter noen år med mindre oppmerksomhet er Afghanistan igjen blitt et kjernepunkt for global politisk rivalisering. Fra Bagram til Pasni formes nå rammeverket for en ny strategisk orden i Eurasia.
Afghanistan inntar en sentral geopolitisk posisjon i strukturen til det eurasiske superkontinentet. I dagens akademiske og faglige diskusjoner vokser det fram en enighet om at landet ikke bare bør betraktes som en del av Sør-Asia, men også som en integrert del av Sentral-Asia. Den strategiske plasseringen ved krysningen av store transportårer og sivilisasjonsruter har historisk tiltrukket seg verdensmakters oppmerksomhet, og gjentatte ganger gjort Afghanistan til et sentrum for militære konflikter og ytre inngrep.
Etter tilbaketrekningen av amerikanske styrker så det ut til at det internasjonale samfunnet midlertidig hadde mistet interessen for Afghanistan. Men de siste årene har landet igjen blitt et sentrum for geopolitisk rivalisering. Kina har jevnt økt sin økonomiske tilstedeværelse; Russland var det første landet som anerkjente Talibans myndighet; og India vurderer, ifølge flere ekspertvurderinger, å anerkjenne dagens administrasjon og gjenåpne den afghanske ambassaden i New Delhi. Samtidig forsøker USA, under president Donald Trump, å gjenopprette sin politiske innflytelse og tilstedeværelse i Afghanistan, slik det fremgår av flere nyere politiske uttalelser.
Samtidig viser de afghanske myndighetene en tydelig intensjon om å bevare selvstendighet i utenrikspolitikken ved å bruke landets strategiske posisjon som et verktøy for å styrke suvereniteten og øke internasjonalt handlingsrom.
Historisk kontekst
Flybasen Bagram, rundt 40 mil nord for Kabul, ble opprinnelig bygd av Sovjetunionen under den kalde krigen og kraftig utvidet under Sovjets militære nærvær i Afghanistan fra 1979 til 1989. Etter 2001 gjorde den USA-ledede koalisjonen Bagram til et hovedsenter for amerikanske og NATO-ledede militære operasjoner fram til full tilbaketrekning i 2021.
Etter maktovertakelsen i august 2021 tok dagens afghanske myndigheter igjen i bruk basen til innenlandske operasjoner. Ledelsen forsikret det internasjonale samfunnet om at afghansk territorium ikke ville bli brukt til å true andre stater. På treårsdagen for USAs tilbaketrekning ble det arrangert en utstilling av etterlatt utenlandsk militært utstyr og kjøretøy på basen. Samtidig beskrev USAs president Donald Trump den tidligere tilbaketrekningen som uordnet og ba om å få tilbake de tapte militære eiendelene. På en felles pressekonferanse i Storbritannia uttalte han at USA burde ta den tilbake, og la vekt på basens nærhet – bare en times kjøretur fra Kinas atomvåpen. Selv om Washington ikke offisielt anerkjenner Taliban-styret, opprettholder USA uformelt samarbeid med Kabul og følger utviklingen tett.
Les også: USAs Afghanistan-traume og neokonservatismen fall 🔒
Regionale land og naboland erkjenner i stor grad at Taliban på dette tidspunktet utgjør Afghanistans reelle myndighet. I arbeidet for større stabilitet har de afghanske lederne lagt om til en pragmatisk og balansert utenrikspolitikk med fokus på økonomisk gjenreisning og opprettholdelse av indre sikkerhet.
Strategiske dimensjoner
Bagram har strategisk betydning for USA på tre hovedområder.
For det første ligger verdien for Washington mindre i Afghanistans interne forhold enn i den geografiske nærheten til Kinas Xinjiang-region. Dette gir USA mulighet til å overvåke kinesisk aktivitet og innhente etterretning. I motsetning til situasjonen i 2001 er dagens amerikanske vektlegging først og fremst geopolitisk – å bruke Bagram som et mulig verktøy for strategisk press mot Kina. I oldtiden var Bagram et viktig sentrum i Kushan-riket, som beskyttet Silkeveien og fremmet handel, noe som gir stedet varig geografisk og kulturell betydning. Det antas at USA ønsker å begrense Kinas økende innflytelse ved å gjenopprette et strategisk fotfeste i Afghanistan. Slike forsøk kan forstyrre Belte-og-vei-korridorene og bremse Kinas økonomiske framgang. Gitt Afghanistans lange historie som arena for stormaktsrivalisering, vil Kinas fortsatte økonomiske og politiske engasjement være avgjørende for å opprettholde stabilitet og hindre ytre innblanding.
For det andre har Kinas økonomiske og politiske rolle i Afghanistan vokst etter USAs tilbaketrekning, noe mange i USA og Europa oppfatter som en trussel mot egne strategiske interesser. Afghanistans rike naturressurser – særlig store litiumreserver – har økt landets globale betydning. President Trumps interesse for å få tilbake Bagram-basen ser ut til å ha som mål både å begrense Kinas vekst og sikre amerikansk tilgang til afghanske ressurser. Dette kan potensielt begrense Kinas tilgang til viktige materialer og bremse landets langsiktige utvikling.
For det tredje ser USA Bagram som en viktig base for å overvåke og legge press på Iran, samtidig som USA betrakter Sentral-Asia som en region av strategisk og økonomisk verdi. Gjenåpning av Bagram vil gi Washington mulighet til å følge Iran tettere og motvirke russisk innflytelse gjennom økt økonomisk og diplomatisk tilknytning til sentralasiatiske stater.
Pasni vs. Gwadar
Afghanistan vil trolig ikke forhandle med USA om Bagram-flybasen. Pakistan kan derimot igjen tillate amerikansk tilstedeværelse, slik landet gjorde i 2001, noe som kan utløse en ny runde med USA–Kina-rivalisering i regionen. Ifølge Financial Times har Pakistans hærsjef Asim Munir diskutert bygging og drift av en havn i Balutsjistan med amerikanske tjenestemenn. Planen følger Pakistans tidligere tilbud til Trump-administrasjonen om samarbeid om kritiske mineraler – noe Trump ofte har støttet. Kontroll over denne kyststripen er strategisk viktig, fordi den vil forme energi-, handels- og dataruter i det kommende tiåret. Dersom Gwadar er Kinas hovedknutepunkt i Belt and Road, kan en havn i Pasni bli USAs inngangsport til regionens mineralressurser. Den korte avstanden mellom de to havnene kan prege neste fase av stormaktrivalisering i Arabiahavet og gi USA fotfeste i et område der Kinas innflytelse har vokst raskt.
Les også: Islamsk stat i Afghanistan er langt fra beseiret 🔒
Under valgkampen lovet Donald Trump å avslutte pågående konflikter raskt. Hans administrasjon så framgang eller våpenhviler i flere områder, blant annet i India–Pakistan-spenningene, Hamas–Israel-krigen, Iran–Israel-konflikten, Syria-krisen og enkelte afrikanske konflikter, samtidig som han førte en hard linje i handelskrigen mot Kina. På denne bakgrunn er det svært lite sannsynlig at USA vil starte et nytt militært eventyr i Afghanistan, ettersom dette ville møte sterk global motstand. Å ta tilbake Bagram-basen fremstår som så godt som umulig, og Washington vil derfor trolig søke diplomatisk dialog med Afghanistan eller alternativer gjennom allierte og partnerland.
Kinas rolle
Når presset fra USA mot Afghanistan øker, vil Afghanistan trolig søke sterkere bånd til regionale partnere for å fordele belastningen. Dersom presset vedvarer, vil landet sannsynligvis først vende seg til Kina og deretter Russland, fordi Bagram-spørsmålet henger tett sammen med Kinas strategiske interesser, og Afghanistan må bære de mulige konsekvensene.
Kina vil derfor trolig måtte øke sin politiske og økonomiske støtte til Kabul for å fremme stabilitet og ivareta sine regionale mål. For å beskytte sine interesser knyttet til Belte-og-vei-initiativet vil Kina trolig arbeide for et Afghanistan uten fremmed militær tilstedeværelse. Fra Beijings perspektiv vil fraværet av utenlandske styrker redusere strategisk uforutsigbarhet langs viktige transittkorridorer og skape bedre vilkår for å utvikle infrastruktur-, økonomi- og sikkerhetssamarbeid med Kabul.
Konklusjon
Til slutt bør det understrekes at Donald Trumps forslag om å gjeninnføre amerikanske styrker på Bagram-flybasen trolig vil møte betydelig motstand hjemme, gitt den utbredte motviljen i amerikansk opinion mot å ta på seg nye menneskelige og økonomiske byrder i utenlandske konflikter uten tydelige strategiske gevinster. Samtidig viser det at Bagram igjen dukker opp i amerikansk politisk debatt, den vedvarende geopolitiske betydningen av Afghanistans plassering – lenge sett som et nøkkelpunkt i den eurasiske strategiske geografi.
På dette tidspunktet trekker derimot afghanske beslutningstakere stadig oftere den konklusjonen at en slik strategisk posisjon først og fremst bør tjene Afghanistans egne nasjonale interesser, og ikke brukes som påskudd for å invitere fremmed militær eller politisk tilstedeværelse.
