Napoleon Bonapartes verk var ikke bare militært og politisk – det var også kunstnerisk. Keiseren hadde forstått at musikk og opera kunne brukes som propagandainstrumenter til støtte for hans politiske prosjekt. Under sitt styre bidro han derfor til å forme operaen og sørget for at musikken ble godt forvaltet.
I denne sammenhengen ønsket han å bruke kulturarenaer som teatre, og særlig operaen, til å hylle imperiet. Den 9. juni 1804 fikk operaen i Paris navnet «Académie impériale de musique». Den holdt til i en bygning med to tusen plasser, tegnet av Victor Louis, og lå overfor Nasjonalbiblioteket i Rue de Richelieu.
Det var åpenbart at keiserens interesse for opera ikke bare hadde musikalske grunner. Det var statsoverhodet, ikke musikkelskeren, som valgte å satse på denne scenen. Her fikk han et uovertruffent propagandaverktøy for å bygge sin egen legende mens han ennå levde [1]. Napoleon grep direkte inn i valg av temaer og verk gjennom sin overtilsynsfører Auguste Laurent de Rémusat, som formidlet keiserens instrukser til operadirektør Louis Benoit Picard. Keiserens personlige smak trakk mot Italia, særlig mot bel canto, og spesielt mot den napolitanske komponisten Giovanni Paisiello (1741–1816), som senere skulle få en viktig plass.
Keiseren utøvde kontroll over repertoaret, som etter forordningen fra 1807 besto av stykker på fransk. Temaene ble valgt for å samsvare med keiserens ønsker – gjenoppretting av moralsk orden og militære erobringer, blant annet. En «lesejury» ble opprettet i 1798 for å vurdere libretti (red. anm. manuskript til musikkverk, inkludert dialog og sangtekster) som kunne settes opp på scenen. Juryen, sammensatt av embetsmenn og personer utenfor operaen, praktiserte streng utvelgelse (under keiserriket ble 181 stykker vurdert, men bare 52 godkjent). Fra 1803 ble arbeidet forenklet gjennom en «forhåndsprøving» av den ansvarlige myndigheten – hoffets prefekt og overtilsynsføreren for teaterforestillinger [1]. Etter denne første politiske kontrollen fortsatte juryen vurderingen ut fra hovedsakelig estetiske kriterier, og fra 1808 også musikalske.
Keiseren hadde altså direkte innflytelse på valg og tema for verkene. Medlemmene i komiteene ble utnevnt av myndighetene under Napoleons innflytelse. Innholdet i libretti ble gransket nøye; referanser til antikken var særlig ettertraktet, fordi de gjorde det mulig for publikum å projisere bildet av guder og mytologiske helter over på Napoleon [2]. En siste instans, underlagt politidepartementet, måtte gi sin godkjenning: sensurkontoret for forestillinger, kalt «Bureau de la presse», som avgjorde den endelige tillatelsen.
Les også: Nasjonalisme og opera i det østerrikske og østerriksk-ungarske imperiet (1848–1900) 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
