Gustave Le Bon advarte i 1895 mot massenes makt og følelsenes tyranni. I dag ser vi teoriene hans utspille seg – ikke på barrikadene, men i algoritmenes ekkokamre.
Den som kontrollerer følelsene, kontrollerer virkeligheten. Fra sosiale medier til geopolitisk propaganda – Le Bons innsikt er ikke bare historisk; den beskriver nåtiden.
En klassiker som speiler vår tid
Da Gustave Le Bon utga The Crowd: A Study of the Popular Mind i 1895, sto Europa ved terskelen til en ny epoke. Industrialiseringen hadde vekket massene til politisk bevissthet. Monarkiene vaklet, og den franske revolusjonens ideer om frihet og likhet hadde for alvor begynt å forme samfunnets strukturer.
Men Le Bon så noe annet enn fremskritt: han så den farlige kraften i den emosjonelle folkemengden. Han beskrev hvordan mennesket, når det blir del av en masse, mister sin rasjonalitet og lar seg styre av følelser og instinkter. Den opplyste fornuften som hadde båret den europeiske sivilisasjon, ble plutselig skjøvet til side av et nytt fenomen – den kollektive sjelen.
«Når individet blir del av en masse,» skrev Le Bon, «mister han sin personlighet, sin kritiske sans og sin selvkontroll. Han blir en brikke i en kollektiv bevissthet, styrt av ubevisste krefter.»
130 år senere lever vi i en digital tidsalder, men Le Bons diagnose er forbløffende aktuell. Massene har flyttet seg fra revolusjonens torg til algoritmenes univers. Sosiale medier, nettforum og digitale kampanjer fungerer som de nye folkemengdene – usynlige, følelsesstyrte og uforutsigbare.
Den kollektive psyken – fra barrikadene til algoritmene
Le Bon beskrev massen som en organisme i seg selv. Når mennesker samles, oppstår et nytt vesen – et kollektiv som handler ut fra instinkt og emosjonell smitte.
Tre mekanismer driver denne prosessen: suggesjon, smitte og imitasjon.
En idé, et bilde eller et slagord blir til et emosjonelt signal. Det sprer seg som en smitte, og gjentas til det skaper kollektiv handling.
Les også: Desinformasjonens tidsalder: Makt uten militærmakt 🔒
I Le Bons tid var dette fysisk: mennesker samlet på plasser, i kirker eller i politiske opptog. I dag skjer det digitalt – og raskere. Algoritmer fungerer som multiplikatorer av emosjoner. En tweet, et bilde eller en video utløser øyeblikkelig global resonans.
Følelser – særlig frykt, indignasjon og sinne – reiser raskere enn fakta. Sosiale medier har gjort oss til deltakere i en konstant psykologisk massebevegelse.
Le Bon mente at i massen forsvinner bevisstheten, og mennesket blir styrt av det ubevisste. I vår tid har vi digitalisert dette ubevisste. Algoritmene vet hvilke stimuli som får oss til å reagere – og de forsterker nettopp det.
Når følelser styrer demokratiet
Le Bon fryktet demokratiets emosjonalisering. Han forutså at når folket får makt, vil politikken forvandles til et teater der følelser trumfer fornuft.
Dette er ikke lenger teori. Dagens politikk handler om emosjonell resonans, ikke rasjonell overbevisning. Budskapene må være korte, enkle og følelsesladde: America First, Take Back Control, vanlige folks tur.
For massen, skrev Le Bon, “er sannhet ikke et spørsmål om bevis, men om gjentakelse.” Det er nok å gjenta noe ofte nok til at det oppleves som sant.
Den moderne politiske retorikken – fra Trump til TikTok – bygger på denne innsikten. Den taler ikke til vår fornuft, men til vår frykt, stolthet og frustrasjon. I Le Bons verden var det den karismatiske taleren som forførte folkemengden. I vår tid er det algoritmen som gjør det samme – uten pause, uten ettertanke, døgnet rundt.
Lederens makt – fra talerstol til skjerm
Le Bon mente at massen ikke kan eksistere uten en leder. Mennesket i massen søker ikke frihet, men retning. Lederen må ikke nødvendigvis være klok, men viljesterk og overbevist. Han hypnotiserer folket med sin tro, sitt språk og sin energi.
«Den sterke viljens mann, som kan hypnotisere folket med sin tro og besluttsomhet, blir massens herre.»
Les også: Fra Vilnius til verden: En lekse i motstand mot kinesisk desinformasjon🔒
Denne mekanismen ble brutalt utnyttet i det 20. århundret. Hitler, Mussolini og Lenin leste Le Bon og omsatte hans teorier i praksis. De brukte symboler, seremonier og retorikk for å mane frem kollektiv ekstase og lydighet.
Men også i vår tid ser vi hvordan sterke ledere appellerer til massens lengsel etter enkelhet og sikkerhet. Den emosjonelle politikeren – uansett ideologisk farge – fyller vakuumet etter de rasjonelle byråkratene.
De som mestrer følelser, vinner over dem som forklarer.
Politikk som ny religion
Et av Le Bons mest presise poeng er at massen alltid tror.
Når troen på Gud svekkes, flyttes troen over på ideer, ideologier eller ledere. Alle store samfunnsbevegelser – kristendommen, islam, sosialismen, nasjonalismen – har hatt en religiøs struktur: trosbekjennelse, hellige symboler, kjettere og martyrer.
I dag har vi sekulære religioner: klima, identitet, nasjon, kjønn, teknologi. De fleste begynner som legitime debatter, men utvikler seg raskt til trossystemer der tvil tolkes som synd.
Den moderne offentligheten preges av troens språk: frelse, skam, renhet, skyld og bot.
Vi fordømmer snarere enn å forstå. Vi søker ikke sannhet, men bekreftelse.
Le Bon ville kalt dette troens erstatning – massens behov for å føle mening, selv når den rasjonelle grunnmuren er borte.
Fra Paris til Washington – og Oslo
Stormingen av Kongressen 6. januar 2021 er et moderne ekko av Le Bons observasjoner.
Her ser vi hvordan et kollektiv, drevet av følelser og gjentatte løgner, mister evnen til å skille mellom tro og virkelighet.
Men også her hjemme ser vi Le Bons prinsipper i spill. Den digitale offentligheten har blitt en emosjonell økonomi. Den som vekker sinne, får oppmerksomhet. Den som skaper frykt, får klikk.
Debatten om skatt, klima, energi eller sikkerhet preges av reaksjon heller enn refleksjon. Fakta mister sin kraft når følelsen av urett eller hån vekkes.
Le Bon skrev at massen elsker det enkle, det absolutte og det symbolske. Det forklarer hvorfor politikkens språk i økende grad reduseres til metaforer og fiendebilder. Vår tids slagord skaper ikke forståelse – de skaper tilhørighet.
Fra psykologisk teori til geopolitisk virkelighet
Le Bons innsikter kan også leses geopolitisk. I det 21. århundre er massepsykologi blitt et maktmiddel. Russland, Kina og andre stater har forstått noe Vesten lenge har oversett: at krig vinnes ikke bare på slagmarken, men i bevisstheten.
Gjennom målrettet desinformasjon, følelsesstyrte narrativer og digitale kampanjer spiller de på de samme kreftene Le Bon beskrev: frykt, stolthet og mistillit. Når nasjoner splittes innvending, trenger ingen ytre fiende å skyte et skudd.
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
Dette er den geopolitiske massepsykologien – en form for krigføring der opinionen er slagmarken og følelsen er våpenet.
Kina har tatt dette videre: Der Vesten ser sosiale medier som frihetsarena, ser Beijing dem som et verktøy for sosial kontroll. Det er Le Bon i digital form: massen styrt ovenfra, ikke av følelser, men av algoritmisk disiplin.
Demokratiets psykologiske sårbarhet
Le Bon fryktet at demokratier ville undergrave seg selv når de mistet forankringen i rasjonalitet og moral: “Mennesket i massen lengter etter å bli styrt,” skrev han, “for å slippe ansvaret som følger med friheten.”
Dette paradokset er mer aktuelt enn noen gang. Jo mer teknologi og frihet vi får, jo mer lar vi oss styre av emosjoner og systemer vi ikke forstår. Det er ikke lenger staten som kontrollerer massen – det er den kollektive følelsen som kontrollerer staten.
I vestlige demokratier ser vi en farlig utvikling: Tilliten til institusjonene svekkes, den politiske debatten emosjonaliseres, og den strategiske evnen til langsiktig tenkning svekkes. Maktens sentrum flyttes fra de som analyserer – til de som vekker følelser.
Det gjør demokratiet sårbart, ikke bare politisk, men sikkerhetspolitisk. For når rasjonaliteten forsvinner, kan selv sterke samfunn manipuleres som en folkemengde.
Fra individ til kollektiv – og tilbake igjen
Le Bons advarsler var pessimistiske, men ikke meningsløse. Han forstod at sivilisasjonens fremtid hviler på menneskets evne til selvstendig tenkning. Når individet opphører å være bevisst, glir samfunnet inn i en kollektiv hypnose.
I dag trenger vi å gjenoppdage den bevisste personligheten – mennesket som våger å tenke, analysere og tvile. Dette gjelder ikke bare borgere, men også politikere, medier og akademia. Når universitetene blir redde for å utfordre, når mediene jager klikk fremfor kunnskap, og når politikken reduseres til følelser – da har massens psykologi seiret.
Å gjenreise rasjonaliteten er dermed ikke et intellektuelt luksusprosjekt, men en geopolitisk nødvendighet. En stat som mister sin evne til kritisk refleksjon, mister også sin strategiske handlekraft.
Et geopolitisk ekko
Le Bon skrev som europeer i en tid da Vesten trodde seg sivilisasjonens sentrum. Likevel ante han forfallet. Han så hvordan de samme kreftene som bygde Europas storhet – troen, disiplinen og intellektet – også kunne bli dens svakhet dersom de ble erstattet av følelser og kollektiv eufori.
Les også: Georgias strategi mot hybridkrigføring
I dag ser vi resultatet. Vesten er fanget i egne emosjoner: indignasjon, skyld, moralsk forvirring og selvkritikk. Mens autoritære regimer handler strategisk, handler vi reaktivt. Vi lar oss rive med av hver ny emosjonell bølge – fra Twitter-kriser til symbolpolitiske stormer – mens langsiktigheten forsvinner.
Le Bon minner oss om at geopolitikk ikke bare handler om våpen og økonomi, men om psykologisk robusthet. Den som styrer følelsene, styrer virkeligheten.
Konklusjon: Den som eier følelsen, eier fremtiden
Le Bons The Crowd er ikke bare en studie av massen, men en advarsel mot sivilisasjonens mest forførende illusjon – troen på at vi er rasjonelle. Når individet mister evnen til selvrefleksjon, overtar kollektivet styringen. Når følelser blir politikkens språk, forsvinner evnen til å skille mellom frihet og forførelse.
“Menneskeheten har alltid vært styrt av illusjoner,” skrev Le Bon. “Den som kan gi dem en ny illusjon, blir dens herre.”
Det er den geopolitiske realiteten i vår tid.
Den som kontrollerer følelsene, kontrollerer massene.
Den som kontrollerer massene, kontrollerer nasjonene.
Og i 2025 trengs det verken talerstoler eller barrikader – bare en skjerm.
