Hybridkrigen foregår over en rekke domener, også under havoverflaten – der sabotasje og datatyveri truer både kommunikasjon og energiforsyning.
Undervannskabler er kritisk infrastruktur på linje med internett, energi, flytransport og sjøfart, som alle er dypt knyttet til handel og forsyningskjeder. Undervannskabler er den egentlige ryggraden i global tilkobling. Det finnes mer enn 500 undervannskabler – ikke tykkere enn en hageslange – som transporterer 98 prosent av verdens kommunikasjon. Disse «usynlige arteriene» opprettholder den frie flyten av handel, energi og tjenester.
Francesco D’Arrigo er direktør for tenketanken Instituto italiano di studi strategici “Niccolò Machiavelli” og fast medlem av Geopolitikas redaksjonen. Francesco er ekspert på hybridkrigføring og antiubåtkrigføring.
I dette intervjuet forklarer han hvor sårbare de globale undervannskablene er – og hva som står på spill.
– Hvilke trusler setter de undersjøiske kablene i fare?
– Undervannskabler utsettes for slitasje og skader som følge av visse typer fiske, naturkatastrofer, ankring, havstrømmer og marine dyr. I tillegg til disse potensielle ulykkene er, i dagens geopolitiske situasjon, alle strategiske undervannsinfrastrukturer i fare på grunn av sabotasjetrusler fra Russland, Kina, Iran og deres stedfortredere.
– Fremvoksende destruktive teknologier endrer hele bildet for forsvaret av kritisk infrastruktur. Havdypet er ikke bare et naturlig miljø som perfekt leder fiberoptikken som gir oss alle de nye tjenestene vi bruker daglig, men også en geostrategisk arena for hybridkrig.
– De siste fem årene er det registrert mer enn hundre hendelser, og det er helt klart at ikke alle var tilfeldige. Ofte er det vanskelig å fastslå om en hendelse skyldes en feil eller et bevisst angrep. Dette er selve kjernen i hybridkrig. Det som kjennetegner hybridkrig, er uklarhet og problemer med opphav. Hybridangrep preges av stor usikkerhet og vanskeligheter med å skille sabotasje fra ulykker.
– Denne uklarheten skapes og forsterkes bevisst av hybride aktører for å vanskeliggjøre både attribusjon og reaksjon. Med andre ord: et land som angripes, klarer ikke å oppdage at det er et hybridangrep, eller kan ikke knytte det til en stat som kan stå bak eller sponse det. Ved å utnytte grensene for oppdagelse og attribusjon gjør den hybride aktøren det vanskelig for landet som angripes å utvikle politiske og strategiske svar.
– Hvem er fiendene?
Les også: Beskyttelsen av undersjøiske kabler intensiveres 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
To kinesiske skip, tre skader: Beijing peker nese til Europa
