Stormakter tester ofte rivalers vilje. De viser også sin egen.
Etter at russiske droner krenket polsk luftrom 9. september, sa Polens utenriksminister Radosław Sikorski til The Guardian: «Interessant nok var de alle bløff, noe som får meg til å tro at Russland prøvde å teste oss uten å starte en krig.»
«Dronene nådde ikke målene sine, og det var bare mindre materielle skader. Ingen ble skadet. Hvis det hadde skjedd i Ukraina, etter ukrainske definisjoner, ville det blitt regnet som en fullstendig suksess, sa han.»
Ingen liker å spekulere om krig og fred. Faktum er at en rekke russiske droner fløy inn i polsk og rumensk luftrom. Tre av dem over Polen ble skutt ned, landets luftrom ble stengt en periode, og NATO-fly fra Storbritannia og Nederland deltok i avskjæringen. Dronene over Romania snudde og ble eskortert ut av rumensk luftvåpen tilbake til Ukraina. Det ble snakket om en mulig NATO–Russland-krig. Polens statsminister Donald Tusk sa at landet var nærmere militær konflikt «enn noen gang siden andre verdenskrig». Da president Donald Trump trakk på skuldrene på kamera og sa at det kunne ha vært en russisk feil, svarte Tusk umiddelbart at det ikke var det.
Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
Det var lite sannsynlig at dette var en feil. Men det var heller ikke nødvendigvis en provokasjon eller en test. Feil kan selvsagt skje med enkle smådroner – de kan bli ødelagt eller forstyrret, batteriene kan gå tomme, været kan påvirke propellene, eller manuelle feil og GPS-problemer kan endre kursen. Men de store enhetene som ble brukt i angrepet over Polen vitner om høy teknologisk kapasitet. At de var bløff eller lokkeduer, viser at dette var nøye planlagt. Dyre russiske droner flyr ikke bare rundt milevis bak frontlinjen for å «teste» noe. Alle vet at i en virkelig NATO–Russland-krig ville slike droner komme sammen med massive rakettangrep som overvelder luftvern og missilbatterier. En slik krig ville ikke begynne med små «prøveangrep»; den ville starte på full styrke fra første sekund. Teorien om en «test» holder derfor lite vann – det er ingenting å teste i en slik konflikt.
En annen forklaring er at dette er et russisk signal. I november 2024 erklærte russerne at de hadde en mellomdistanse hypersonisk ballistisk missil kalt Oreshnik. En natt sendte de et slikt missil med flere stridshoder mot den ukrainske byen Dnipro. Stridshodene var alle udetonerte. Men bildene på sosiale medier så ut som et apokalyptisk mareritt – et halvt dusin stridshoder som traff bykjernen, uten sekundære eksplosjoner etter det første kinetiske nedslaget, bare objekter som skar gjennom atmosfæren i voldsom hastighet, uten at noe luftvern kunne stanse dem. President Vladimir Putin gikk deretter på TV og sa at dette var en demonstrasjon: Hvis Russland vil, kan de treffe enhver vestlig by med de ultimate dommedagsvåpnene – i en NATO–Russland-krig ville ingen overleve. Det viste også at, til tross for vestlige håp om det motsatte, er russisk missilteknologi fullt operativ, moderne og presis. Å slippe tomme stridshoder på en millionby er et tydelig tegn på at Russland kan eskalere, men velger å la være – og at de kan gjøre oss alle til radioaktivt støv om de ønsker.
Les også: Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
Man kan se for seg et lignende scenario med dronene, bare i mindre skala. Den politiske bakgrunnen er at forhandlingene mellom Ukraina og Russland står i stampe. Ingen av sidene har til nå vært i stand til å erobre mer. Russlands sommeroffensiv ga ikke resultatene man ventet; kampene om noen få landsbyer går for sakte, og vinteren nærmer seg. Ukraina har på sin side nok penger fra Europa til å fortsette krigen, og mangelen på mannskap har ennå ikke fått full effekt. Interne spenninger blir riktignok tydeligere i Ukraina, med økende antikorrupsjonspress fra EU, men landet har ikke sprukket politisk. I tillegg vurderer europeere fortsatt å sende soldater til Ukraina, i det som kalles en «koalisjon av villige».
Droneangrepene viser flere ting. Som jeg har skrevet før, står vi ved begynnelsen av en «angrepsdominert» verden. Små, billige angrepsplattformer vil alltid komme gjennom. Og selv om krig fortsatt handler om å holde territorium og slite ned motstanderen, trenger et signal bare å vise at avskrekking virker begge veier: En drone til 10 000 dollar kan utslette en NATO-tropp som forsvares av missiler til 200 000 dollar – som kanskje ikke en gang treffer. Selv om verken Russland eller NATO er irrasjonelle nok til å starte en kjernefysisk krig, kan denne handlingen være det siste spikeren i kista for den lite gjennomtenkte planen om å sende vestlige tropper eller fredsstyrker til Ukraina før en forhandlet løsning.
