Debatten om strømprisene handler ikke bare om markedet, men også om politikernes ansvar for å regulere det.
Regjeringen Støre sitter inntil videre. Derfor får norske husholdninger nå et tilbud om «Norgeskraft», for de fleste godt billigere strøm. Unntaket er bedrifter, særlig små og mellomstore foretak, som risikere høye strømregninger. Kostnaden kan ikke fastsatt; den avhenger av forskjellen til strømprisen i markedet. For staten er risikoen at strømprisene i de europeiske markedene blir høye, som fører til høye utbetalinger til kraftselskapene for å skjerme husholdningene. Forbrukerne er risikoen at «Norgesprisen» holde seg over europeiske markedspriser. I dagens situasjon synes denne risikoen ikke overveldende. –
Til tross for sine fordeler for norske husholdninger er det på sin plass med kritiske spørsmål om «Norgesprisen» til regjeringen. Regjeringen Støre har vært sendrektig i forhold til strømprisene. Den har vist seg usikker og nølende, og forslaget om «Norgespris» synes lite gjennomtenkt. Forslaget gjør lite eller intet for å skjerme kraftselskapene fra urimelig høye inntekter på grunn av misforhold i de europeiske strømmedene. Så langt har altså kraftselskapenes lyktes i sin tilkobling til prisene i Storbritannia og Tysland.
I 2014 ga Olje- og energidepartementet Statnett konsesjon til å bygge mellomlandsforbindelser til Tyskland og Storbritannia. En betingelse for konsesjonene heter var at «Organiseringen av kraftutvekslingen skal sikre en mest mulig sikker og effektiv utveksling med utlandet. Dette innebærer blant annet at handelen organiseres slik at kraften flyter til områdene med størst knapphet, det vil si der prisene er høyest.» (Brev fra Olje- og energidepartementet til Statnett den 13. oktober 2014). Hensikten med kablene var uttrykkelig en fri flyt av handelen, drevet av priser. På det tidspunkt, var det lite oppmerksomhet om risikoen for vesentlig høyere strømpriser i Europa. En gjengs oppfatning i Norge var at landet ville beholde et stort overskudd av strøm, ikke minst på grunn av en forventet utbygging av vindkraft til havs.
Les også: Strømbruddet i Spania og Portugal: Sabotasje eller systemkrise?
Det var heller ikke mye oppmerksomhet om EØS-avtalen fra 1994 som styrer Norges økonomiske samkvem med EU, unntakene er uttrykkelig landbruk og fiske. Det betyr at på alle andre områder gjelder EUs påbud om fri handel. Påbudet omfatter derfor olje, gass og elektrisitet. EØS-avtalen er overstyrende for Norges forhold til EU. I den utstrekning andre overenskomster skulle stride mot EØS-avtalen, er de ugyldige.
Betingelsene for konsesjon for strømkablene til Storbritannia og Tyskland kan stride mot EØS-avtalen. Norske myndigheters rett til å regulere volumet i handelen begrunnet av ikke-driftsmessige forhold kan være ugyldig. Da konsesjonene ble gitt av regjeringen Solberg i 2014; hadde EØS-avtalen hadde vært norsk rett i 20 år. Regjeringen Solberg kan i verste fall derfor ha villedet Stortinget ved å legge fram en rettsstridig strømavtale, men det kan også ha vært gjort i skjødesløshet. Påfallende tok ikke datidens opposisjon, Arbeiderpartiet, opp saken. I et hvert fall viser saken nok en gang at norske politikere ikke alltid er på høyden med ansvaret forbundet med forvaltningen av landets energiressurser.
Forklaringen kan kanskje ligge i et lettvint forhold til saken: politikerne kan enkelt og greit ha oversett risikoen ved vindkraft; kanskje har Solberg og Støre – Vedum med støttespillere trodd at vinden (nesten) alltid blåser. Antakelsen var lettvint for å få avtalene i havn.
En dristig påstand er at de norske forhandlerne kan ha vært uvitende og naive. Trolig har politikerne gått med på avtaler om strømhandel uten å være klare over konsekvensene. Dette kan tyde på inkompetanse, først i regjeringen Solberg, innbefattet tidligere energiminister Tord Lien, og senere regjeringen Støre – Vedum. Spørsmålet har også vært reist om ikke utenlandske strømhandlere er mer profesjonelle og utnytter norske handlere.
De norske forhandlerne synes å ha overvurdert vindkraftens pålitelighet og dermed dens verdi, og tilsvarende å ha undervurdert verdien av pålitelig og regulerbar vannkraft. Flere entusiaster snakker varmt om utveksling av strøm, men overser at det dreier seg om å bytte lav forsyningsrisiko med høy risiko. En grundig konsekvensanalyse i forkant av avtalene kunne ha klargjort prisrisikoen. I dag synes Norge bundet i en ugunstig strømavtale med Tyskland, takket være regjeringen Solberg, mens regjeringene Støre – Vedum og Støre alene ikke har villet reforhandle en like ugunstig strømavtale med Storbritannia.
Kritikken mot avtalene avfeies med påstander om vilje til å kutte kablene. Løsningen ligger heller i en god norsk tradisjon: regulering av markedskreftene.
Norge hadde virkemidler til rådighet for å verne norske forbrukere mot høyere strømpriser, men brukte dem ikke. Statsminister Jonas Gahr Støre skrøt som nevnt vinteren 2023 av at regjeringen hadde kunnet hindre oppgangen i strømpriser, men den hadde ikke villet.[1] Statsminister Støre presiserte ikke hva han kunne ha gjort, men det nærliggende er en regulering av volum under henvisning til allmenne hensyn nevnt i konsesjonsvilkårene for strømkablene til Storbritannia og Tyskland. En mangedobling av kraftprisene var for statsminister Støre ingen tilstrekkelig grunn til å gripe inn, heller ikke en sterk og ufortjent økning i fortjenesten på krafthandel.[2]
Strømkuppet, overtakelsen av makten i kraftbransjen for å tjene forvalterne fremfor brukerne, hadde sitt grunnlag i reformen av kraftmarkedet i 1990; den ble fulført under Erna Solbergs regjeringer og videreført under regjeringen Støre – Vedum. Et gjennomgående argument er forholdet til EU og at EØS-avtalen pålegger Norge en fri flyt av strøm, men flere medlemmer av EU har faktisk begrenset den frie strømflyten.
Hoppet i strømpriser har ført til sprikende og motstridende forklaringer. Alternativ Energikommisjon, nedsatt av Industriaksjonen og LO, konkluderte i en rapport levert i november 2022 at strømkablene til Storbritannia og Tyskland var hovedårsaken til oppgangen i strømpriser i Norge.[3] Statnett, et offentlig eid selskap med ansvaret for strømflyten i Norge, hevder derimot at utenlandskablene først og fremst tjener til utveksling og import av strøm fra Storbritannia og Tyskland, uten å påvirke prisen.[4] Statnetts fremstilling synes lite i samsvar med fakta.[5] I ettertid har den svenske regjeringen brukt de samme argumentene som Alternativ Energikommisjon framførte i Norge, for å nekte en ny kraftledning til Tyskland.
Fordi Norge eksporterer vanligvis betydelig større mengder kraft enn landet importerer. ligger forklaringen på de høye strømprisene ikke i selve strømeksporten, men i fraværet av regelverk og oppsyn som kan regulere prisutviklingen.
Les også: Verdensrekord i strømprisøkning
Gjennom årene 2018 – 2023 hadde Norge en kraftproduksjon høyere enn forbruket, bortsett fra to måneder sommeren og høsten 2022. Den midlertidig vanskelige forsyningssituasjonen var forårsaket av en ukontrollert nedtapping av vannmagasinene, kanskje i strid med konsesjonsbetingelsene. Kraftselskapene ville tjene på de kortsiktig høye strømprisene i Nord-Europa og brød seg neppe om eventuelle reguleringer eller sine innenlandske kunder. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, NVE, oppfylte ikke sin tilsynsplikt for fyllingsgraden i magasinene, derfor kom kraftbalansen i underskudd sommeren og høsten 2022. Så vidt vites har regjeringen Støre – Vedum i ettertid ikke hatt reaksjoner på kraftselskapenes mulige brudd på konsesjonsbetingelsene eller NVEs eventuelle brudd på tilsynsplikten.[6] Kjernepunktet: offentlig eide foretaks egenrådige opptreden i markedet, forblir uberørt.
Statsminister Jonas Gahr Støre skrøt som nevnt vinteren 2023 av at regjeringen hadde kunnet hindre oppgangen i strømpriser, men den hadde ikke villet.[7] Statsminister Støre presiserte ikke hva han kunne ha gjort, men det nærliggende er en regulering av volum under henvisning til allmenne hensyn nevnt i konsesjonsvilkårene for strømkablene til Storbritannia og Tyskland. En mangedobling av kraftprisene var for statsminister Støre ingen tilstrekkelig grunn til å gripe inn, heller ikke en sterk og ufortjent økning i fortjenesten på krafthandel.
I 2025 er Storbritannia for lengst ute av EU og unndratt beskyttelsen fra EØS-avtalen. Storbritannia er nå det viktigste markedet for norsk krafteksport, med 5,8 TWh i perioden januar juli 2025. Strømprisene i Storbritannia er blant de høyeste Europa. Sammen betyr dette at i Norge er strømprissmitten størst fra det britiske markedet.
På dette punkt har regjeringen mulighet til å gripe inn ved å reforhandle kraftavtalen og eventuelt å regulere eksportvolumet for å stabilisere de norske kraftprisene. I stedet velger regjeringen å opprettholde en ordning som gir høye inntekter til kraftselskapene og mer moderate priser til forbrukerne, på statens regning. Dette er hverken bærekraftig eller sosialdemokratisk politikk, men vitner om famling etter kortsiktige utveier.
Sluttnoter
[1] «FrP: Kode rød», Dagbladet, 31. januar 2023.
[2] Javier Blas, «You Switched the Lights On. Traders Made Billions of Dollars». Bloomberg, 21. januar 2024.
[3] Rapport fra Alternativ energikommisjon. Oslo 2022, Industriaksjonen.
[4] «Riksrevisoren er bekymret for strømnettet – nå skal Statnett og NVE granskes», Dagens Næringsliv, 5. sep. 2022.
[5] Øystein Sjølie, «Full kortslutning for Statnett-sjefen», Minerva, 26. februar 2024.
[6] Rapport fra Alternativ energikommisjon, Oslo 2022, Industriaksjonen.
[7] «FrP: Kode rød», Dagbladet, 31. januar 2023.
