Sveits følger sin vei uten store ord. Ingen ambisjoner om makt eller modernitet, men dette suverene landet har ressursene som trengs for å møte en verden i endring. Til syvende og sist er det langt fra nøytralt.
Carl Spitteler, sveitsisk forfatter og nobelprisvinner i litteratur, sa en gang: «Hvis sveitserne hadde bygd Alpene selv, ville de ikke vært så høye, men mer beskjedne.» Denne uttalte ydmykheten preger et moderne Sveits som er selvsikkert, men som foretrekker nøytralitet og diskresjon – noe som passer godt for næringslivet. For her ligger i bunn og grunn den ekte sveitsiske karakteren: alltid i front for en viss form for modernitet.
Hvordan kan det ha seg at denne nasjonen, så mangfoldig (fire språk, to hovedreligioner), likevel hevder sin samholdskraft så sterkt? Hvor kommer denne enheten fra, som vekker beundring og vedvarer, der andre har feilet (Jugoslavia, til tross for felles språk) eller er i elendig forfatning (Belgia, til tross for felles religion)? I Sveits går nasjonen foran staten. Sveits bygger på en svært lang nasjonsdannelse (mer enn sju århundrer), solid nok til gradvis å legge til nye lag som smelter sammen med den delte nasjonale kjernen. Dermed kan det sveitsiske unntaket stå fast og virkeliggjøre en krevende forståelse av suverenitet. Det som var et avvik i globaliseringens glansdager, blir nå en fordel i en tid med nasjonal samling.
En middelaldersk kjerne
Områdene som i dag utgjør Sveits, tilhørte tidligere Lotharingia, dette sentrale territoriet som ble til gjennom Verdun-traktaten (843) og som delte opp det franske karolingiske riket. Det gamle kongeriket Burgund ble delt i flere deler: en vestlig del (vest for Saône) som ble hertugdømmet Burgund, et grevskap Burgund som senere utviklet seg til Franche-Comté, et transjuranisk Burgund (også kalt «kongeriket Øvre Burgund») som omfattet dagens vestlige Sveits, samt Cisjuranisk Burgund og grevskapet Provence. Samtidig vokste føydalismen frem, og flere familier kjempet om makten: grevene av Savoie, grevene av Gruyère, Hohenstaufen og Habsburg. Habsburgernes kontroll ble stadig tyngre for lokalbefolkningen. Da Rudolf av Habsburg døde i 1291, fornyet de frie menn i dalene Uri, Schwyz og Nidwalden en «pakt om evig juridisk og defensiv allianse». Vi har ingen spor av en tidligere traktat.
Les også: Vatikanets suverenitet 
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
