Guinea har vært sett på som et stabilt unntak blant de vestafrikanske juntaregimene. Men utviklingen peker nå i en annen retning. I mai 2025 ble Axis Minerals fratatt sin lisens, et ferskt eksempel på en stadig mer autoritær kurs.
I tre år har Guinea fremstått som det fornuftige unntaket blant de militære regimene i Vest-Afrika. I motsetning til Burkina Faso, Mali og Niger – medlemmer av Sahelstatenes allianse (AES) som har brutt med ECOWAS og vestlige partnere (red. anm. ECOWAS er det vestafrikanske samarbeidsorganet Economic Community of West African States) – har den guineanske juntaen pleid et image av stabilitet, internasjonal dialog og reformvilje. Nå tyder en rekke varselsignaler på at denne fasaden sprekker, og at landet følger den samme autoritære og rovgriske økonomiske linjen som nabolandene i Sahel.
Institusjonelle avsporinger
Politisk ser Guinea ut til å følge samme institusjonelle utvikling som andre land i regionen. Som i Mali og Niger vokser en gradvis maktkonsentrasjon frem, kombinert med strengere kontroll over medier og det offentlige rom. Flere sivilsamfunnsorganisasjoner har uttrykt uro over innskrenket handlingsrom, særlig med tanke på aktivistene Foniké Menguè og Mamadou Billo Bah, som forsvant i juli 2024.
Les også: Havnen i Douala: Fra lokal trygghet til regional sikkerhet
De tydeligste varselsignalene kommer likevel på det økonomiske området, særlig innen gruvesektoren. Under dekke av «opprydding» og «god styring» har juntaen siden mai 2025 opphevet flere hundre gruvetillatelser. Offisielt handler det om å reorganisere sektoren, men praksisen på bakken minner mer om tvangspregede metoder som allerede er velkjente i andre junta-styrte land.
I Mali ble gruveledere arrestert i fjor for å legge press på Resolute Mining og Barrick i en konflikt med staten om gruveloven. Flere gullgruver ble nasjonalisert. I Niger ble det franske konsernet Orano, spesialisert på uran, ekspropriert, og datterselskapet Somaïr ble nasjonalisert i juni 2025. Både Barrick og Orano har innledet voldgiftssaker, som kan dra ut i årevis og bli kostbare for Sahel-statene.
Tilfellet Axis Minerals
Historien om Axis Minerals er spesielt talende. Selskapet har vært til stede i Guinea, verdens største bauxittreserve, siden 2013. Det er i dag landets nest største gruveaktør, med over 18 millioner tonn produsert i 2024 og nesten 40 millioner tonn eksportert mellom 2023 og midten av mai 2025. Til tross for denne solide posisjonen og selskapets sentrale rolle i verdens forsyning av bauxitt (red. anm. bauxitt er råvaren som brukes til å produsere aluminium), ble Axis Minerals fratatt sin driftslisens 14. mai 2025. Beslutningen kom i form av et enkelt presidentdekret, lest opp på nasjonal TV uten forklaring, uten forvarsel og uten noen form for kontradiktorisk prosess. Kilder nær saken hevder at beslutningen var politisk motivert og knyttet til maktspill blant høytstående tjenestemenn – trolig uten presidentens vitende.
Selv om opphevelsen av lisenser først og fremst har rammet guineanske selskaper, er også flere internasjonale aktører berørt. Blant dem er Arrow Minerals (bauxitt), grafittprosjektet i Lola drevet av Falcon Energy Materials, og to letelisenser eid av Predictive Discovery, som utvikler en av de største nye gullgruvene i Vest-Afrika.
Falsk attraktivitet, ekte isolasjonisme
Fremgangsmåten bærer preg av et politisk iscenesatt tiltak, preget av vilkårlighet og intimidering. Budskapet til investorene er klart: spillereglene kan endres over natten, uten dialog, garantier eller respekt for kontrakter. De harde metodene brukt i Niger – med utvisningen av Orano – eller i Mali, der utenlandske gruveledere ble målrettet, har lenge vært eksempler på hva man bør unngå. Likevel ser Guinea ut til å følge samme spor.
Les også: Hvordan Benin motstår det jihadistiske framstøtet
Denne praksisen viser tydelig gapet mellom regimets «investorvennlige» retorikk og den brutale virkeligheten selskaper møter. Bak en fortsatt høflig diplomatisk fasade brer en logikk av økonomisk rovdrift seg ut i departementet for gruver og geologi. Ressurser blir re-nasjonalisert, langvarige investorer skjøvet til side, og tjenestemenn uten skrupler griper muligheten til å sikre seg kontroll over landets strategiske ressurser.
Men i en tid der forsyningskjeder er avgjørende for verdensøkonomien, måles en stats pålitelighet ikke i erklæringer, men i evnen til å respektere loven, garantere kontraktsstabilitet og behandle partnere rettferdig. Ved å ofre disse prinsippene risikerer Guinea å ende opp som sine AES-naboer, der investorflukt undergraver evnen til å skaffe midler til kampen mot terrorisme. Denne utviklingen bidrar dermed til å svekke hele regionens stabilitet.
En junta med fløyelshansker og jernhånd
Forsiktighet er nødvendig overfor et regime som, bak diplomatiets fløyelshansker, begynner å bruke den jernhånden som kjennetegner Sahel-juntaene. Guinea har rikelig med bauxitt, men investorene er mobile. Hvis landet fortsetter en linje av autoritær kontroll, risikerer det å stenge seg ute fra kapital, teknologi og markeder som er nødvendige for å utnytte ressursene. Som i de andre AES-landene kan den militære kortsiktigheten føre til økonomisk kollaps og langvarig usikkerhet.
Guinea: Afrikas største gullraffineri vil endre spillereglene 🔒
