Aserbajdsjan er det siste stedet Ukraina bør lete etter allierte.
Forrige uke ble to etnisk aserbajdsjanske brødre – Huseyn Safarov (60) og Ziyaddin Safarov (55) – arrestert sammen med 50 landsmenn i Jekaterinburg og til slutt torturert til døde av den russiske sikkerhetstjenesten FSB, som del av en tilsynelatende antiterroroperasjon som skal ha røtter tilbake til 2001.
Det er verdt å merke seg at denne Kreml-initierte provokasjonen kom kort tid etter at en russisk bakke-til-luft-rakett av typen Pantsir-S skjøt ned Azerbaijan Airlines flight 8243 nær Aktau i det sørvestlige Kasakhstan for sju måneder siden – og Vladimir Putins påfølgende nekt av både ansvar og kompensasjon til de etterlattes familier.
I stedet for å gi diplomati en sjanse og møte enda en runde med Kremls sedvanlige tåkelegging, tok Aserbajdsjans president Ilham Aliyev affære på egen hånd denne gangen. Myndighetene raidet redaksjonen til det russiske propagandabyrået Sputnik i Baku, hvorpå sju ledere ble arrestert for svindel, spionasje og hvitvasking av penger.
Ytterligere åtte russiske «IT-spesialister» med base i den aserbajdsjanske hovedstaden ble pågrepet for cyberkriminalitet og narkotikasmugling. Samtidig avlyste Aserbajdsjans kulturdepartement alle planlagte russiske konserter, utstillinger og private arrangementer som gjengjeldelse for det Aliyev beskrev som «målrettede utenomrettslige henrettelser basert på nasjonalitet» fra Moskvas side.
Ingen ukrainske flagg i Baku
Til sin ære var Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj raskt ute med å kontakte sin aserbajdsjanske motpart og uttrykke solidaritet med nok en postsovjetisk republikk Putin forsøker å tvinge i kne.
Når det er sagt, er det høyst usikkert om det anstrengte forholdet mellom Russland og Aserbajdsjan vil føre til at sistnevnte gir sin støtte til Ukraina. Aliyev reagerte ikke med samme kraft da det aserbajdsjanske flyet styrtet og 38 mennesker døde – for ikke å snakke om de tre kravene han stilte, som Putin fullstendig ignorerte.
Les også: Klemt mellom stormakter: Aserbajdsjans vei videre etter Karabakh-krigen 🔒
I motsetning til nabolandet Tbilisi, skal det godt gjøres å finne ukrainske flagg eller antirussisk graffiti i Bakus gater, uansett hvor høyt spenningen med Moskva stiger.
Aliyev mangler folkelig legitimitet og ønsker ikke at andre saker eller bevegelser skal overskygge den gudeliknende ærefrykten han nyter blant de undertrykte aserbajdsjanske massene. Det er nettopp derfor likesinnede gulfmonarker forbyr propalestinske demonstrasjoner og aktivisme i sine personlige riker, til tross for folkelig sinne over Israels fortsatte bombing av Gaza og Vestbredden.
Aserbajdsjans landegrenser har i praksis vært stengt siden starten av koronapandemien – et bevisst grep fra den styrende klanen for å hindre at den kaspiske petrostaten blir et fristed for russiske og iranske regimekritikere i eksil.
Frykt for å gi folket mot
Sett fra Bakus ståsted innebærer all offentlig støtte til Ukraina – et land hvis territorielle integritet og rett til selvbestemmelse er blitt krenket av en imperialistisk angriper – en stor risiko.
Vanlige aserbajdsjanere kunne da føle seg inspirert til å kreve borgerrettigheter, uavhengige medier, frie valg, åpenhet i styresmaktene og andre grunnleggende demokratiske normer – noe Aliyev-dynastiet ser på som en trussel.
Ifølge Reportere uten grenser (RSF) sin 2025-indeks for pressefrihet ligger Aserbajdsjan på 167. plass av 180 land – lavere enn Belarus, Cuba, Venezuela og Saudi-Arabia.
Enda verre: Om Aserbajdsjan inntar en mer prinsipiell holdning i Ukraina-konflikten, kan det igjen rettes søkelys mot landets egne menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser under Nagorno-Karabakh-krigen i 2020.
Dette inkluderer etnisk rensing av minst 100 000 armenske innbyggere fra den okkuperte enklaven, systematisk ødeleggelse av ortodokse kristne kulturminner og mishandling av armenske krigsfanger.
Når det gjelder utenrikspolitikk, har Aserbajdsjan vist liten interesse for europeisk integrasjon eller amerikansk bistand via paragraf 907 i Freedom Support Act. Det betyr at landet ikke føler noe reelt press utenfra for å stille seg på Kyivs side.
Aserbajdsjan søker verken EU-medlemskap, assosieringsavtale med Brussel eller visumfri adgang til Schengen-området. I stedet foretrekker landet et rent pragmatisk og transaksjonelt forhold til Europa, basert på stabil eksport av billig energi gjennom Southern Gas Corridor (SCG) og Trans-Adriatic Pipeline (TAP), som alternativ til russisk gass.
Med Frankrike i siktet
Aserbajdsjans forsøk på å skille ideologiske forskjeller fra samarbeidet med EU og Vesten har imidlertid ikke alltid lyktes.
Som en måte å ta igjen med Frankrike for dets våpensalg til Armenia, har Baku forsøkt å mane fram antikoloniale stemninger i franske oversjøiske territorier – særlig Ny-Caledonia, Mayotte og Guadeloupe – via såkalt «informasjonskrigføring».
Les også: Fiktive våpenavtaler, falske nyheter og ekte kriger: En ny aserbajdsjansk offensiv i Sør-Kaukasus?🔒
I tillegg pådro Aliyev seg ytterligere skade på sitt rykte i vestlige maktkretser da han fikk den tsjekkisk-baserte aserbajdsjanske doktorgradsstudenten Bahruz Samadov dømt til 15 års fengsel for angivelig «landsforræderi», etter å ha fengslet LSE-forskeren Gubad Ibadoghlu i juli 2023 på lignende grunnlag.
Mens den forrige Biden-administrasjonen var langt mer vokal i sin kritikk av Aserbajdsjans sammenblanding av opposisjonelle journalister med «femtekolonnister» og landets militærs lovløse fremferd under «frigjøringen» av Nagorno-Karabakh, vokser nå presset mot utenriksminister Marco Rubio fra både republikanere og demokrater for å stanse militærbistand til det sørkaukasiske landet.
Det som imidlertid bekymrer Aliyev mer, er hvordan Aserbajdsjan oppfattes i det globale sør – særlig blant BRICS-landene og deres partnere.
Et lett mål
Selv om Aliyev og Putin fører et teatralsk spill for sine respektive hjemmepublikum, har ikke Aliyev råd til å brenne alle broer til Russland.
Spenningene mellom Baku og Teheran har ikke lagt seg, og har snarere blusset opp igjen etter den siste konflikten mellom Iran og Israel. For Aliyev ville det være selvmord å gjøre seg til fiende av to regionale stormakter og havne i en russisk-iransk knipetangsmanøver.
I tillegg har Russland og Iran inngått en strategisk partnerskapsavtale tidligere i år, og begge søker hevn for det de mener var et Tyrkia-støttet kupp som veltet Syrias Assad-regime i desember. På grunn av sin nærhet til Tyrkias islamistiske leder Recep Tayyip Erdoğan, er Aliyev dermed et opplagt mål.
Av ren arroganse, dumskap og forakt for folket har Aliyev åpent vist hvordan han og hans nærmeste slektninger har kunnet stikke av med Aserbajdsjans nasjonalformue og plassert den i utenlandske finanssentre.
Les også: Terrorisme og annen vold i Russland og Ukraina 🔒
At det ressursfattige Armenia har høyere BNP per innbygger enn det gassrike Aserbajdsjan sier sitt om nivået på korrupsjon og vanstyre under Aliyev. En rapport fra OCCRP i 2021 anslo at presidentfamilien og deres nære kontakter eier eiendommer i London til en verdi av rundt 700 millioner dollar, mens Aliyevs barn har kjøpt luksuseiendommer for minst 75 millioner dollar i Dubai og en villa til 35 millioner dollar utenfor Moskva.
At kvinner får bruke miniskjørt, alkohol flyter fritt og religiøs pluralisme tolereres i dette muslimske landet, har ikke reddet verken Irans tidligere sjah eller Syrias Bashar al-Assad fra folkets vrede. Både Kreml og det islamske prestestyret kunne – om de ønsket – spille på de ekte og voksende frustrasjonene blant vanlige aserbajdsjanere utenfor byene, som er blitt grovt snytt av en grådig, ikke-valgt despot.
Som om det ikke var farlig nok å provosere Moskva og Teheran, har Aliyev også klart å støte fra seg India – en ny makt på verdensscenen – ved å støtte landets erkefiende Pakistan i den siste konflikten mellom de to atommaktene i Sør-Asia.
Ingen venn av Ukraina
I noen grad var det siste toppmøtet i Økonomisk samarbeidsorganisasjon (ECO) i Khankendi (eller Stepanakert) et sleipt forsøk fra Baku på å få Nagorno-Karabakh anerkjent som udiskutabelt aserbajdsjansk territorium i øynene til Tyrkia, Pakistan og de mindre, fattige -stan-landene – akkurat som Kreml fikk sine marionetter i Ba’ath-regimet i Syria og Nord-Korea til å anerkjenne Donetsk og Luhansk folkerepublikker i 2022.
Som en revansjesøkende politistat uten hensyn til egen befolkning og blottet for institusjonell kontroll med makten, er Aserbajdsjan blant de siste landene på jorda Ukraina burde søke å alliere seg med.
Det ville være svært forhastet å se på Aliyev og hans indre krets som gode ønsker for det ukrainske folk i deres kamp for demokrati og selvråderett.
