Nærværet av to kinesiske hangarskip bortenfor den andre øykjeden markerer et betydelig strategisk gjennombrudd: Den kinesiske marinen flytter A2/AD-linjen sin (Anti-Access/Area Denial) stadig lengre østover.
Øykjedestrategien
Øykjedestrategien, formulert av John Foster Dulles i 1951, hadde som mål å holde Kina militært i sjakk ved å kontrollere sentrale sjøveier i Stillehavet.
Den første øykjeden strekker seg fra Kurilene til Borneo via Korea, Japan (Ryukyu-øyene), Taiwan og det nordvestlige Filippinene. Bashi-kanalen og passasjen mellom Miyako- og Okinawa-øyene er viktige gjennomfartsåpninger i denne kjeden.
Den andre øykjeden går fra Bonin-øyene vest for Ny-Guinea og omfatter Guam og Marianene. Den danner den østlige grensen til Filippinerhavet.
Den tredje øykjeden, som ligger lenger ute, omfatter Aleutene, Hawaii, Amerikansk Samoa, Fiji og New Zealand. Australia befinner seg mellom den andre og den tredje kjeden.
Med denne strategien ønsker USA å kontrollere de maritime tilgangsveiene i Asia-Stillehavsregionen og holde den kinesiske marinen i sjakk. Den siste utviklingen gjør det nødvendig å revurdere strategiens effektivitet.
Den kinesiske marinen bryter gjennom den andre øykjeden
Etter å ha passert den første øykjeden, opererer den kinesiske marinen nå utenfor den andre, nær Guam, Iwo Jima og Minami Torishima. Samtidig seiler to hangarskipgrupper, hver med eskorte av moderne fartøyer – jagere av type 055 og 052D, fregatter av type 054A og forsyningsskip av Fuyu-klassen. Hangarskipet Liaoning gjennomførte først øvelser nær Diaoyu-øyene, etterfulgt 7. juni av Shandong. Denne koordinerte operasjonen viser igjen hvor raskt Kina bygger opp sjømakten sin og hvor langt landet kan projisere makt utenfor sine tradisjonelle innflytelsessoner.
Denne doble utseilingen markerer et nytt skritt i utviklingen av den kinesiske marinen. Samtidig fortsetter Kina å utvide flåten med Fujian, det første egenproduserte hangarskipet med elektromagnetiske katapulter, og forbereder en ny atomdrevet klasse (type 004) som tar sikte på å matche amerikanske og franske standarder for avansert marineteknologi.
Kinas A2/AD-system (Anti-Access/Area Denial)
For å møte den amerikanske øykjedestrategien har Kina bygget opp flere forsvarssystemer som sammen danner A2/AD-oppsettet. Dette omfatter både fysiske og funksjonelle domener på tvers av alle forsvarsgrener. Arsenalet inkluderer ballistiske missiler mot skip (ASBM), kryssermissiler mot skip (ASCM), luftvernmissiler (SAM), en stor ubåtflåte, overflatefartøyer, jagerfly, bombefly og ikke-kinetiske kapasiteter. Til sammen utgjør disse en formidabel utfordring for enhver motstander.
Les også: Mao Zedongs strategi og dens aktuelle betydning
- Ballistiske missiler mot skip (ASBM): Kina har missiler som DF-21D (1 500–1 700 km) og DF-26 (≥ 3 000 km) som kan ramme amerikanske fartøyer, særlig hangarskip og basen på Guam. De hypersoniske missilene DF-17 og YJ-21 gjør avskjæring enda vanskeligere.
- Kryssermissiler mot skip (ASCM): Selv om de får mindre oppmerksomhet, er Kinas ASCM-våpen (YJ-100, YJ-12, YJ-18) svært kapable, med rekkevidde på opptil 800 km. Høy hastighet og lav profil gjør dem krevende å stanse. De kan avfyres fra land, sjø eller luft.
- Luftvern og luftforsvar (PLAAF): Kina utplasserer luftvernmissiler (HQ-11, HQ-9B, HQ-16FE, S-300/S-400) for å kontrollere luftrommet. Flyvåpenet omfatter moderne jagerfly (J-15, J-16, J-20, J-35A samt sjettegenerasjons J-36 og J-50) og bombefly (H-6K). Varianter for elektronisk krigføring styrker informasjonsoverlegenheten.
- Marine og ubåter (PLAN): Med rundt 340 fartøyer er den kinesiske marinen den største i verden målt i antall. Flåten omfatter ubåter (Type 093, 094, 039), jagere (Type 052D, 055) og fregatter (Type 054A). Kina har også tre hangarskip (Liaoning, Shandong, Fujian) som inngår i A2/AD-systemet.
Endringen i det militære styrkeforholdet i Stillehavet
Hensikten med denne maktdemonstrasjonen – både ved å vise fram arsenalet og ved å bryte gjennom den andre, og kanskje også den tredje øykjeden – er klar: å sende et tydelig signal til USA og dets allierte.
I samme perspektiv må man se de nylige øvelsene som en kinesisk marinestyrke har gjennomført i farvannet mellom Australia og New Zealand. Begge land inngår fullt ut i den tredje øykjeden som den amerikanske inneslutningsstrategien beskriver.
Kina hevder at landet ikke søker krig, men heller ikke frykter den. Overfor en mulig militær konfrontasjon sier Beijing at det er villig til å gå til det ytterste dersom landet blir angrepet. Det er også rimelig å anta at slike øvelser vil gjenta seg og gradvis bli en ny strategisk normalitet.
