Et globalt oppgjør med tørkens økende kostnader.
De rustne skrogene av fiskebåter ligger grunnstøtt der Aralsjøen en gang bredte seg; kjølene er nå støpt fast i saltdekket sand i stedet for å gynge på bølgene. Disse spøkelsesaktige fartøyene, spredt utover Aralkum-ørkenen, vitner om en av det 20. århundrets mest oppsiktsvekkende miljøkatastrofer – døden til verdens fjerde største innsjø.
Aralsjøens skjebne – innsjøen krympet fra 68 000 kvadratkilometer til nær ingenting på én generasjon – er et rent menneskeskapt fenomen, men gir samtidig en alvorlig forsmak på en verden som stadig oftere rammes av tørke. Det som begynte som sovjetisk landbruksambisjon på 1960-tallet, da Amu-Darja og Syr-Darja ble ledet til bomullsåkrene, endte med kollapsen av et helt økosystem og livsgrunnlaget for 3,5 millioner mennesker.
Den nye normalen
En ny rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) viser at landarealet som rammes av tørke, er blitt doblet de siste 120 årene, mens de økonomiske kostnadene i gjennomsnitt minst har doblet seg siden 2000.
Urovekkende nok anslås en gjennomsnittlig tørke i 2035 å koste minst 35 prosent mer enn i dag.
Tallene tegner et bilde av en klode under økende vannknapphet. Rundt 40 prosent av Jordens landareal har de siste tiårene opplevd hyppigere og mer intense tørker som følge av klimaendringer og menneskelig aktivitet.
Les også: Hvordan vannfattige regioner fornyer økonomien sin
I et scenario med fire graders oppvarming – en utvikling verden fortsatt befinner seg skremmende nær – kan tørke bli sju ganger hyppigere og mer intens, samtidig som den opptrer side om side med andre ekstreme hendelser som hetebølger og skogbranner.
Økonomisk tørke
Den økonomiske belastningen er allerede enorm. Jordbruket er hardest rammet; i de tørreste årene faller avlingene med opptil 22 prosent. Det rammer forsyningskjeder, forsikringsmarkeder og offentlige budsjetter hardt.
OECD-rapporten understreker at de voksende tørkevirkningene forsterkes av avskoging, byutvikling, lite bærekraftig jordbruk og menneskeskapt klimaforandring. Samlet gjør disse faktorene tidligere håndterbare tørkeperioder til økonomiske katastrofer.
USA er et talende eksempel. Siden 1980 har tørke og avlingssvikt kostet den amerikanske økonomien 249 milliarder dollar, og tapene gjennom hele 1900-tallet løper opp i flere hundre milliarder. Australia, India og andre store landbruksnasjoner har opplevd lignende ødeleggelser.
Den menneskelige kostnaden
Bak regnskapstallene påfører tørke menneskene en høy pris. Ifølge Verdens økonomiske forum var tørke den dødeligste naturkatastrofen globalt mellom 1970 og 2019; 650 000 mennesker omkom, selv om tørke bare utgjorde 15 prosent av naturkatastrofene. I dag lever 2,3 milliarder mennesker – omtrent en tredel av verdens befolkning – med vannknapphet. Dette tallet ventes å dobles innen 2050.
Aralsjøens tidligere fiskerihavner forteller historien i miniatyr. Det kommersielle fisket stupte fra 43 430 tonn i 1960 til null i 1980 etter hvert som saltnivået skjøt i været. Havnebyene Aral i nordøst og Mŭynoq i sør, som en gang yrte av handel, ligger nå milevis fra vannkanten.
Helsekonsekvensene kom raskt. Tilfeller av anemi økte tjue ganger sammenlignet med 1960-tallet, og luftveis- og tarmsykdommer ble endemiske. Kollapsen førte til delvis fraflytting langs den tidligere strandlinjen; mange forlot hjem som hadde forsørget familiene deres i generasjoner.
Politiske tiltak
OECD konkluderer med at effektiv håndtering av den voksende tørketrusselen krever en koordinert, global innsats og målrettet, proaktiv handling fra alle aktører. Anbefalingene spenner fra teknologiske nyvinninger og politiske reformer til internasjonalt samarbeid.
Les også: Taliban kan true vanntilgangen i Sentral-Asia
Mer effektive vanningssystemer kan redusere det globale vannforbruket betydelig, og flere tørketålende vekster kan dempe konsekvensene og styrke den langsiktige motstandskraften mot klimaendringer. Rapporten fremhever også behovet for integrert vannforvaltning, tiltak på tvers av sektorer, investeringer i forebygging fremfor respons, bedre styring og datasystemer samt styrket internasjonalt samarbeid.
Noen regioner gir glimt av håp. Da Kasakhstan bygde Kok-Aral-demningen i 2005, steg vannstanden i Nord-Aralsjøen med 12 meter innen 2008, og noe fiske kunne tas opp igjen. Prosjektet viser at selv sterkt ødelagte økosystemer kan komme seg med vedvarende innsats og politisk vilje.
En tørrere morgendag
Likevel blekner slike lokale seire i møte med omfanget av utfordringen. Innen 2050 kan tørke ramme mer enn 75 prosent av verdens befolkning, og 4,8 til 5,7 milliarder mennesker kan bo i områder med vannmangel minst én måned i året. Så mange som 216 millioner mennesker kan bli tvunget til å flytte, helt eller delvis, på grunn av langvarig tørrvær.
OECDs analyse peker på en ubehagelig sannhet: Tørke er i ferd med å gå fra å være en sporadisk naturhendelse til å bli en vedvarende økonomisk og sosial utfordring. Denne overgangen krever en grunnleggende revurdering av hvordan vi forvalter vann, planlegger jordbruk og forbereder oss på klimatiske usikkerheter.
I det som er igjen av Aralsjøens basseng, er lærdommen skrevet i salt og rust. De spinkle fiskebåtene står som monumenter over menneskets evne til å ødelegge miljøet – men også som akutte påminnelser om hva som venter dersom verden ignorerer de tidlige varselsignalene.
Som tidligere FN-generalsekretær Ban Ki-moon sa under sitt besøk i området i 2011, utgjør Aralsjøens skjebne «en av planetens verste miljøkatastrofer».
Om dette forblir en enestående katastrofe eller blir en mal for fremtiden, vil avgjøres av valgene som tas det neste tiåret.
Kasakhstan leder an i miljøinnsatsen for Aralsjøen: Nytt håp for Sentral-Asia
