Akkurat som i Europa, sameksisterer og utkjemper populisme og post-populisme sine kamper i Amerika.
Hvis man skal tro europeiske kommentatorer som kommenterer de siste meningsmålingene, står Europa på randen av en katastrofe. Med støtten til høyreorienterte partier som er høy i mange land, har noen konkludert med at de kommende europeiske valgene, som skal finne sted mellom 6. og 9. juni i år, vil se en grunnleggende forskyvning mot (ytre) høyre, som setter det europeiske eksperimentet i fare.
Men å framstille dette som et farlig øyeblikk for Europa eller demokratiet er misvisende – intellektuelt lat i beste fall, og uærlig i verste fall.
Det er nesten sikkert at Europaparlamentet vil vippe mot høyre: Den europeiske offentlige meningen har flyttet seg til mer konservative posisjoner over de siste fem årene, og ettersom misnøyen vokser over konsekvensene av EUs grønne politikk i avgjørende sektorer av kontinentets aktivitet (nemlig – landbruket), vil denne langsiktige tendensen sannsynligvis forsterkes på valgdagen. Faktisk viser nylige meningsmålinger at liberale, grønne og sosialdemokrater vil miste seter i de kommende europeiske valgene, mens det sentrum-høyre europeiske folkepartiet (EPP) ville opprettholde sin dominerende posisjon og ville være flankert av mye sterkere alternativer på høyre siden, nemlig det populistiske Identitet og Demokrati (ID) og de mer moderate (selv om klart konservative) Europeiske konservative og reformister (ECR).
Men bare fordi Europa kan skifte til høyre betyr ikke nødvendigvis at det er i fare – selv om det tydeligvis vil være konsekvenser når det gjelder politikk. Faktum er at både demokrati og EU er mye sikrere i dag på det gamle kontinentet enn de var for fem år siden, da populister scoret store valgseire i hele Europa (ikke minst i Italia, kontinentets tredje største land og økonomi), Storbritannia var i ferd med å forlate EU, og til og med hovedstrømspolitikere begynte å ta til seg populistiske politiske holdninger i Østerrike, Frankrike og Storbritannia.
Les også: Nyklassisk økonomi: Veikartet som sviktet
Det revolusjonære øyeblikket som drev dette populistiske opprøret har avtatt, i det minste i Europa. De fleste (men ikke alle) populistiske ledere valgt på slutten av 2010-tallet – i Tsjekkia, Litauen, Polen og Hellas, blant andre – har nå blitt demokratisk stemt ut av embetet. Men det betyr ikke at de har forsvunnet: populistiske partier har fremdeles tosifret støtte i meningsmålingene, men de kan ikke vinne valg lenger på egen hånd. I mellomtiden har ledere som flørtet med populisme i samme periode gått med på å ta en mye mindre forstyrrende posisjon (noen vil si, til og med hovedstrøm), hvis bare for å få tilgang til politisk makt.
Ingen passer denne beskrivelsen bedre enn Italias Giorgia Meloni, som har vist seg til å være langt mindre ekstrem enn motstanderne hennes fryktet. I sannhet er Meloni, som mange italienske politikere før henne, pioner av en ny type politikk, som jeg har kalt «post-populisme». Hun er ikke alene – som henne har mange partier tidligere på ytre høyre bestemt seg for å jobbe innenfor systemet i stedet for mot det (Sverigedemokratene og Sannfinnene kommer til tankene).
Les også: Den nye kalde krigen: Kina tar over Europa
Samtidig har hovedstrøms sentrum-høyre partier forlatt sentrismen som karakteriserte deres posisjonering i høyden av det populistiske øyeblikket for å omfavne mer klart konservative posisjoner (tenk på den post-Merkel tyske kristendemokratiske unionen, for eksempel). Som et resultat har skillet mellom populister og eliten, som har preget den populistiske æraen i Europa, trukket seg tilbake til en mer klassisk venstre-høyre inndeling.
Høyre eller venstre, post-populisme betyr ikke en retur til gammel politikk – fra før den populistiske eksplosjonen på 2010-tallet. Snarere ligger essensen i en blanding av politikk som ville ha blitt ansett som ytterliggående for ett tiår siden (for eksempel om innvandring, verdier og internasjonal handel). Det er også merket av en fornyet respekt for europeiske institusjoner, inkludert EU (som Meloni faktisk søker samarbeid med, ikke konflikt), NATO og den transatlantiske alliansen. Faktisk, i motsetning til deres populistiske motparter som flørtet med den russiske presidenten Vladimir Putin eller Det kinesiske kommunistpartiet (og noen ganger begge), har post-populistene tydelig tatt opp arven som forsvarere av Vesten – både som en allianse og som et konsept, spesielt siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina.
Disse post-populistene, både i sentrum og lengre til høyre, forventes å gjøre gevinster i de kommende europeiske valgene. I mellomtiden leker noen politikere som for tiden er assosiert med ytre høyre med tanken om å gå hovedstrøms. For eksempel har nederlandske Geert Wilders og Frankrikes Marine Le Pen nylig distansert seg fra sine mest forstyrrende ID-kollegaer i Alternativ für Deutschland (som nylig ble tatt opp i private møter hvor de foreslo å deportere migranter så vel som «ikke-assimilerte» tyske borgere). Det er imidlertid ennå ikke klart om deres plutselige ønske om moderering indikerer et ekte skifte eller heller en taktisk tilbaketrekning for valgtaktiske hensyn.
«Revolusjon, som reformasjon, begynner i utopi og ender i ortodoksi» skrev den avdøde amerikanske historikeren Eugen i boken hans The Hollow Years. Og faktisk startet det populistiske opprøret i 2010-årene i Europa med en radikal kritikk av representativt demokrati og løftet om en grunnleggende endring i offentlig politikk. Etter de store omveltningene i begynnelsen av 2020-årene, nemlig COVID-19, 6. januar-angrepene på USAs Capitol, Brexit og Russlands invasjon av Ukraina, tilbyr flere politikere til høyre velgerne en klar post-populistisk plattform. Denne bevegelsen mot post-populisme er en måte å utøve makt på en tradisjonell måte, med respekt for demokratiske institusjoner og rettsstaten.
Les også: Det er ikke vanskelig å avskrekke masseinnvandring
Dette er selvfølgelig ikke å si at populismen selv har blitt beseiret – den forblir sterk i mange land. I Tyskland og Østerrike, for eksempel, nyter ikke-reformerte populister økende støtte takket være en dyp tillitskrise som griper begge landene. Andre steder forblir populister populære, og kan til og med legge press på moderate ved å score stort i valg. Men de kan ikke lenger vinne makt alene. Til tross for denne ubehagelige sameksistensen mellom populister og post-populister, forblir trenden mot post-populisme en av de definerende trekkene ved dette viktige valgåret over hele Europa.
Dette kan lede en observatør fra Amerika til å undre når post-populisme vil krysse Atlanteren. På mange måter er den allerede der – på venstresiden med Joe Bidens nåværende sentrumsagenda (i kontrast til Bernie Sanders’ venstrevendte populisme, eller løftet om en ekte demokratisk kontrarevolusjon ved begynnelsen av Bidens periode, som ikke materialiserte seg). Det er også tegn på dens fremvekst på høyresiden, med Pierre Poilievres omdøping av sitt parti til «Common Sense Conservatives» eller med Nikki Haleys kandidatur i det republikanske primærvalget i USA. I begge tilfeller søker ikke deres politiske plattformer en retur til politikkene og holdningene som definerte hovedstrømmen før det populistiske utbruddet av 2010-tallet.
Snarere er de en blanding av politikker som ble ansett som tabu et tiår siden og andre mye mer klassiske, spesielt (men ikke bare) en sterk utenrikspolitikk. Trenden er imidlertid generelt ikke like kraftig i Amerika som i Europa: i USA er Det republikanske partiet fremdeles veldig mye Donald Trumps parti, som de første primærvalgene har vist, mens mye av Latin-Amerika fremdeles ser en massiv bølge av omveltninger på grunn av generell misnøye med måten demokratiet fungerer, skuffende økonomisk ytelse, og den fortsatte oppgangen av kriminelle gjenger.
Selvfølgelig kan post-populisme vokse i popularitet i Amerika, med Canada som leder an i det neste føderale valget. Men akkurat som i Europa, sameksisterer populisme og post-populisme og kjemper det ut i Amerika for å oppnå dominans over den politiske scenen. Historiens tidevann ser ut til å favorisere post-populistene i Europa, men ennå ikke (eller i det minste ikke avgjørende) i Amerika. Det er opp til politikerne i Amerika å vise veien og selge en annen fremtid til sine borgere.
Dette innlegget har tidligere blitt publisert i MLIs Inside Policy. Det har blitt oversatt fra engelsk.
